En periode av mitt liv hadde jeg fornøyelsen av å bo og arbeide i Roma. Jobben som kunsthistoriker ga meg anledning til å ta med studentgrupper i Vatikanmuseene relativt ofte. Blant høydepunktene i Vatikanet er Rafaels freskedekorerte rom, de såkalte «stanze», hvor pave Julius II hadde sine arbeidsværelser på begynnelsen av 1500-tallet. Her finner vi det berømte maleriet «Skolen i Aten» hvor antikkens store filosofer, Platon og Aristoteles, er akkompagnert at vismenn, astronomer og matematikere som Pytagoras og Euklid.
LES OGSÅ Teknologi skaper endring, humaniora forklarer
LES OGSÅ Humaniorameldingrett rundt hjørnet
Bildet, som nærmest er å regne for et ikon for den vestlige kulturens filosofi og visdom, er ikke det eneste veggmaleriet i rommet. På veggen til høyre finner vi et annet verk av samme kunstner med tre allegoriske kvinnefigurer, det vil si personer som er tenkt som konkretiseringer av abstrakte verdier. I midten kan vi se «Prudentia» - en verdi som inkarnerer de menneskelige egenskapene visdom, erfaring og selvrefleksjon.
Den siste egenskapen, refleksjon, er visualisert gjennom et speil som en liten engel, en «putto», holde opp for henne. Prudentia er dermed i stand til å betrakte seg selv utenfra og forstå sin egen plass i tid og rom, dvs. historien. Det mest eiendommelige med Prudentia er imidlertid bakhodet: Hun har øyne i nakken eller, mer presist, ansiktet til en gammel mann som ser i motsatt retning, bakover i tid.
Rafaels bilde er ikke det eneste av denne typen. I National Gallery i London finnes et maleri av en annen kjent italiensk maler, Tizian, som på lignende vis bruker ansikter av menn i ulike aldre som ser i hver sin retning for å illustrere begrepet «visdom». De to ansiktene, som også var vanlige på antikke romerske mynter, representerte to mentale egenskaper, fremsynthet og hukommelse. I antikkens kultur og humanistisk lære, fra de gamle grekere til langt opp mot moderne tid, mente man at evnen til å se begge veier og reflektere over sin egen plass i verden utgjorde visdommens kjerne.
HØR OGSÅ UAs poddcast: Skal humanistene sivilisere teknologene?
Hodet med de to ansiktene kan leses som et bilde på våre høyeste utdanningsinstitusjoner: universitetene. Man kan sågar si at det symboliserer en spesiell fagkrets, for om blikket som skuer bakover er minnet og de to ansiktene til sammen er visdommen, har vi her et bilde på fagene historie og filosofi – de to fagene som for inntil få år siden ga navn til et eget fakultet – det historisk-filosofiske. I dag foretrekker mange betegnelsen «humanistisk fakultet», som foruten de nevnte fagene gjerne også omfatter språkfagene, litteratur, religion, arkeologi, kunst- og mediefag osv.
Spørsmålet vi står overfor er om nevnte fag, i teknologiens tidsalder, fortsatt har behov for det bakovervendte blikket? Iblant kan man få inntrykk av at dette ikke er tilfellet. Som andre forskere er humanister avhengig av å søke ekstern støtte om midler til forskning, ofte i konkurranse (eller i samarbeid) med andre fagområder, som samfunnsfagene. Dette gjelder blant annet utlysninger som man kan finne på nettsidene til Norges Forskningsråd, hvor et tyvetalls programmer med en eller annen relevans til humaniora er listet opp. Det typiske ved slike utlysninger er at de gjerne er relatert til styring og forvaltning, innovasjon og bærekraft, planlegging av fremtidens bysamfunn mm.
Et eksempel er det store programmet SAMKUL, hvor humanister engasjeres i tverrfaglig samarbeide for å utvide kunnskapsgrunnlaget i møtet med samfunnsutfordringene vi står overfor. Ved siden av å ha et spesielt potensiale til å bidra med nye perspektiver og innsikter i de raske og omfattende globale endringsprosesser vi er inne i, hevdes det at humanistisk kunnskap er nødvendig for forståelsen av komplekse samfunnsutfordringer.
På dette området er det god overensstemmelse mellom forskningsrådets formuleringer og aktuell politikk fra regjeringen. I påvente av den bebudede Humaniorameldingen bekreftet Erna Solberg bildet av humaniora som et fagområde som engasjerer seg i tverrfaglig samarbeide for å løse fremtidens utfordringer. «Humaniorafagene er viktige for å forstå hvordan teknologiendringene virker inn på samfunnet» uttalte hun i et intervju som ble gjengitt i UA tidligere i år. «Realfag er viktig når samfunn endrer seg, for å kunne gjennomføre de endringene, men for å forstå hvordan det blir implementert i et samfunn, så trenger du ofte humaniorafagene.»
Statsministerens syn er i overensstemmelse med det som er den rådende oppfatningen langt inn i de humanistiske miljøene selv, hvor mange ser en fremtidig rolle for fagområdet knyttet til implementeringen av teknologi og forskning på konsekvensene av den teknologiutviklingen og innovasjonen som skjer i andre sektorer.
I den grad moderne teknologi er et hjelpemiddel for å realisere forventningene om et bedre samfunn, er det naturlig å tenke at vitenskapen må være med på laget. I enkelte tilfeller vil tekniske nyvinninger gjøre det lettere å nå målene. Vitenskapen, og da særlig naturvitenskapen, i sin testing av hypoteser som foregriper hva som vil skje under gitte forhold, synes i seg selv å være en fremadrettet virksomhet. På engelsk snakker man gjerne om «prediction», som er en antakelse eller prognose om noe som vil komme til å skje under gitte forutsetninger.
For politikere og alle som driver med planlegging er det naturligvis viktig å ha blikket rettet mot fremtidens samfunn. Visjoner er viktige. Her er man hjulpet, ikke bare av politiske ideologers tanker om et friere og mer rettferdig samfunn, men kanskje like mye av litteraturens beskrivelser av et fremtidig idealsamfunn, med Thomas Mores berømte Utopia som et godt eksempel.
Forskere, vitenskapsmenn, forfattere, kunstnere og profeter kan alle sies å representere det fremadrettede ansiktet. Visjoner, innovasjon og utopier skal forme fremtidens samfunn. Men Prudentia hadde altså to ansikter og hennes visdom bestod i evnen til å se to veier samtidig. Blikket bakover er det historiske perspektivet og speilet hjelper henne til å forstå seg selv som del av en større helhet.
Mens fremtidens ansikt i Rafaels maleri er lyst og optimistisk, er fortiden representert ved en skyggefull eldre mann. Hvem vet, kanskje det er pessimismen selv som er personifisert i dette bildet – en slags visualisering av humanioras situasjon i dagens virkelighet? At humanistiske fag ofte fremstår som taperen når den «store potten» av forskningsmidler skal fordeles, har fått mange til å snakke om humanioras krise – et inntrykk som har blitt forsterket av synkende studenttall. Hva som er årsaken til at humaniora ikke henger med, er vanskelig å si, men mange vil sikkert hevde at noe av årsaken er nettopp det at man ikke er tilstrekkelig fremtidsrettet og at forskningsaktivitet ikke i tilstrekkelig grad utmyntes i resultater som er synlige og kan nyttiggjøres innen andre sektorer av samfunnet. Er vi i stand til å tilby interessante utdanningsløp til dagens unge med tanke på yrkesrelevans og de nevnte samfunnsutfordringene?
På mange måter kan man si at Prudentias blikk er et uttrykk for en oppgave som tradisjonelt har vært tildelt nettopp de humanistiske fagene, nemlig som formidler og forvalter av en felles kulturarv. Personer med kompetanse innen vern av bygninger og kulturminner som jobber i museer, arkiver og gallerier har gjerne bakgrunn fra humaniora. Behovet for disse personenes kompetanse vil ikke være mindre i morgendagens samfunn enn i dag. Tvert imot: samfunnet forandres i stadig økende tempo, noe som medfører et økt press mot det bestående. Dette vil i sin tur lede til økt etterspørsel etter personer med kompetanse på bevaring.
Jeg har selv bakgrunn fra kunsthistorie, men vil anta at det er mange berøringspunkter med situasjonen innen de feltene som forvalter vår immaterielle kulturarv, som for eksempel litteraturfagene. Her har imidlertid utfordringen vært at spørsmålet om en litterær arv i stor grad er knyttet til diskusjonen om en litteraturkanon, jfr. den pågående debatten om kulturkanon. Her berøres en rekke ømtålige temaer som forholdet mellom «høy» og «lav» i kunsten og kunstens funksjon i etableringen av en kulturell eller nasjonal identitet.
Humanister har ofte – og spesielt i de senere tiår – ligget lavt i terrenget når spørsmål om kunst som kulturell arv kommer opp, selv der hvor nettopp dette har vært et sentralt element i fagets historie. Med en viss grunn har humanister skygget unna et felt som tradisjonelt har vært dets kjennetegn, nemlig bevaring og formidling av materielle og immaterielle verdier. Likevel kommer en ikke bort fra at mye av det som til nå har vært varemerket til mange av de humanistiske fagene på tvers av etablerte faggrenser har vært relasjonen til en estetisk og/eller kulturelle arv som man har sett verdien av å ta vare på.
Om kort tid vil vi få en rapport om humaniora hvor fagenes fremtid sikkert vil bli sett i sammenheng med fremtidens samfunn. Dette samfunnet vil imidlertid ikke bestå utelukkende av produkter som morgendagens teknologi vil frembringe, men også for en stor del (vil man håpe) av ting som man tar med seg inn i det. Om et hus skal rives eller stå er et spørsmål om arkitektoniske og estetiske verdier. Ikke alt hva historien har frembrakt er verdt å ta vare på, men nettopp derfor trenger man kompetente, humanistiske blikk.
