«Vi vil aldri få tegne den skolen jeg drømmer om»

For å parafrasere Allen Ginsbergs "Howl":
I saw the best minds of my generation lost in a haze of Archicad plug ins, anbudsprosesser etc …

I går kveld gikk jeg forbi Bispehaugen skole i Trondheim. Det er en fantastisk bygning tegnet av arkitekt Carl J Moe og ferdigstilt i 1921. Da var arkitekt Moe 32 år gammel.

Bispehaugen skole mottok Houens fond for fremragende arkitektur i 1925.

For meg personlig er Bispehaugen en konstant pådriver til bedre faglig innsats der den bokstavelig talt troner over Trondheim sentrum.
Den dukker også stadig opp når jeg veileder studentene. Det er (minst) to lærdommer jeg snakker om da:

1. Hvor fantastisk er det ikke at vi gir våre barn det vakreste bygget i byen. Da er vi jo en bra by.

2.Noen ganger er tilpasningsarkitektur helt uinteressant. Noen bygg skal være flotte, sterke og høylytte! Farger kan også skrike høyt! Bispehaugen sier oss: Jeg er en bygning med vilje. Jeg er viktig. Jeg har attitude.

Jeg blir litt trist

Det er imidlertid mer. En tanke som like sikkert dukker opp hver gang jeg ser det intenst røde bygget. Sterkere enn vanlig i går kveld.

Jeg skulle også gjerne ha tegnet en skole.

Tenker jeg, og blir litt trist.
Den skal ikke nødvendigvis være verken stor, spektakulær eller ekstremt energivennlig. Bare en skikkelig urban barneskole i ca 4 etasjer. Et bygg med en dirrende indre verdighet og en fantastisk inngangsdør. I en sterk farge. Som enhver 7 åring kan forstå. Dette er min skole!

Olav Kristoffersen og jeg har drevet arkitektkontor i ca 13 år. Til sammen har vi ca 30 års erfaring. Vi har etterhvert blitt professorer. Passert 40 år. Vi har forelest over hele verden og vist hvor flott arkitektur vi lager her oppe i Nord. Vi er publisert internasjonalt i bøker og magasiner. Vi har vunnet arkitektkonkurranser og vi er blitt betrodd oppgaven å utdanne kommende generasjoner arkitekter ved NTNU. Jeg tror jeg kan si at vi er ganske gode til å formgi.

Noen skole er vi imidlertid ikke kompetente til å tegne.

Vi kommer aldri til å tegne denne skolen jeg drømmer om. Den fantastiske treskolen med peis. Med SFO lokaler du aldri vil glemme.

Fordi vi ikke har tegnet skole før.

Anbudsregimet stenger oss ute

Så kjære alle sammen: Hvordan har vi endt opp med å aktivt stenge ute gode talenter. De som kan gi oss de vakreste byggene. De som tør å gi form. De som ikke prater, men prosjekterer.

For dette handler selvfølgelig ikke om vårt lille kontor. Vi er faktisk nå snart en hel generasjon med arkitekter som ikke får tegnet relevante ting i samfunnet. Ikke får bygget. Ihvertfall ikke nok.

For min del er det ikke snakk om å fremme vårt eget kunstneriske prosjekt. Ikke pubsnakk om at vi er misforståtte genier som ikke får laget et mesterverk. Ikke snakk om nok en turistvei-installasjon. Det eneste jeg forlanger er muligheten til å bidra i samfunnsprosjektet. Å tegne skoler, eldrehjem, barnehager, boliger. Vanlige ting.

Jeg bruker skole som et eksempel på offentlige byggeoppgaver som yngre kontorer er utestengt fra. Problemet gjelder i prinsippet nesten samtlige offentlige oppdrag.

Med dagens anbudsregime er dette uhyre vanskelig. Når anskaffelsereglene i det offentlige nå endres, så vet jeg ikke lenger konsekvensene.

Kvalitet, kunnskap og faglig styrke kommer til kort mot det offentliges vurderingskriterier: Antall ansatte i firmaet. Antall bygg av denne typen man har tegnet før. Omsetningen til firmaet.

Jeg valgte å gå inn i styret i NAL b.la fordi jeg mener at det må gå an å gjøre noe med dette.

Jeg trenger hjelp og vi trenger en debatt. En tankesmie. Statistikker, flere stemmer og sterke strategier.

- Vi må gjenvinne retten til å prosjektere.
- Vi må gjenvinne retten til å formgi.
- Vi kan lage bra arkitektur.

SIT har imidlertid vært veldig flinke med å tenke nytt og åpne for også unge talenter! De nye blokkene på Moholt er tegnet av et ungt, ukjent Oslo kontor: MDH

Vi har også fått være med å konkurrere om oppdrag for SIT.

Arkitekt MNAL Geir Brendeland
Påtroppende professor II ved Fakultet for arkitektur og billedkunst, NTNU

(Red.anm: Dette hjertesukket ble først publisert på Brendelands facebook-side og er gjengitt her med noen utdypende kommentarer fra Brendeland).