gjesteskribenten

Kunnskapsinflasjonssamfunnet?

Masteroppgaver blir ettergått i media, en minister har gått av, en annen klamrer seg så vidt fast. Men hva om vi ser forbi mastersyke, «tekstlikhet» og selvplagiat til visjonen bak det hele, til kunnskapssamfunnet, hva kan den si oss om den siste tids akademiske selvmål?

90-tallets eufori på Lillehammer i 1994: - Hvor stor del av nasjonalformuen hjernekraften utgjør i dag vet jeg ikke. Men 90-tallsvisjonen om kunnskapssamfunnet ble rammet av samme skjebne som alle andre fremtidsvisjoner, skriver Simon Malkenes.
90-tallets eufori på Lillehammer i 1994: - Hvor stor del av nasjonalformuen hjernekraften utgjør i dag vet jeg ikke. Men 90-tallsvisjonen om kunnskapssamfunnet ble rammet av samme skjebne som alle andre fremtidsvisjoner, skriver Simon Malkenes.
Publisert Sist oppdatert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

Midten på 1990-tallet var euforisk. Det var typisk norsk å være god, vi vant OL på Lillehammer, vi skulle vinne VM i fotball, ja vi trodde til og med at vi hadde spesielle historiske forutsetninger for å lage fred i Midtøsten. 

Men det var ikke bare oss. Den kalde krigen var over, historien var død, kapitalisme og demokrati var dens seierherrer. Ingenting skulle bli det samme igjen. 

Fakta

Simon Malkenes

Simon Malkenes

Malkenes er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Lektor med opprykk.

Nåværende jobb: Stipendiat ved Institutt for lærerutdanning, NTNU.

Tidligere roller i UH: Ingen, men Malkenes har markert seg skolepolitisk gjennom sine bøker og en rekke innlegg og ytringer i medier. Han fikk Fritt Ords honnør i mai 2018 for «hans kritiske søkelys på manglende ytringskultur i Oslo-skolen».

Faglige interesser:  Utdanningshistorie, politikk og styring.

Er opptatt av: Utdanningspolitikk, fotball og familie.

Samtidig vokste det fram en ny visjon om en revolusjonær omveltning der verden skulle forlate industrisamfunnet og etablere en ny måte å leve og jobbe på, i kunnskapssamfunnet. Det plasserte utdanningssystemet i sentrum for nasjonenes økonomiske konkurranseevne i den nye globale konkurranseøkonomien. 

I Norge regnet SSB ut at humankapitalen utgjorde to tredje del av nasjonalformuen. Storparten av OECDs medlemsland reformerte sine utdanningssystem for å delta i konkurransen om å ha best hjernekapital. 

Også i Norge omorganiserte vi utdanningssystemet vårt for å nå kunnskapssamfunnet. Praktiske fag ble (enda mer) nedprioritert, læreplanene ble kompetansebasert, en økte timetall i det en mente var viktigst (norsk, matte, engelsk og naturfag), lovverk og forskrifter ble mer og mer styrende. 

Skolen skulle settes under press for å bli mer effektiv og prestere bedre. Derfor skulle den resultatstyres og noen steder valgte en å innføre stykkprisfinansiering og resultatlønn som belønnet at elever fullførte og besto. Dette skjedde ikke bare i Norge. 

Den amerikanske skoleforskeren Daniel Koretz har pekt på hva som egentlig skjer i utdanningssystem som settes under for å prestere bedre. Utgangspunktet kalles Campbells lov. Den sier at «Dess mer en kvantitativ samfunnsindikator anvendes i samfunnets beslutningsprosesser, dess mer vil den underlegges korrupsjonspress og dess mer egnet vil den bli til å forvrenge og korrumpere de samfunnsprosessene den er ment til å overvåke». 

Nå høres korrupsjonspress veldig alvorlig ut. Koretz forklarer at det opptrer som nesten usynlig adferdsendring i dagligdagse handlinger til de involverte i systemet. 

Inflasjonen skapes selvsagt av juks, men også av en taktisk tilnærming til hvem som testes, av innsnevring av pensum det en sannsynligvis testes i, at undervisningen innrettes mot det testbare (samtidig som annet pensum utelates) og coaching der en fokuserer på det testbare. 

Dette gjelder skolen, ja visst. Men en rekke av de samme styringsmekanismene finnes også i høyere utdanning. Spørsmålet er om de uintenderte bieffektene også finnes der?

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

90-tallets fremtidsvisjon skulle utdanne befolkningen til jobber en ikke visste hva var. Men det slo aldri til. Industriproduksjon forsvant ikke, den ble bare flyttet til lavkostnadsland, og praktisk arbeid ble ikke borte, det ble bare utført av arbeidsinnvandrere. 

Hvor stor del av nasjonalformuen hjernekraften utgjør i dag vet jeg ikke. Men 90-tallsvisjonen om kunnskapssamfunnet ble rammet av samme skjebne som alle andre fremtidsvisjoner. Den sier mest om tiden den oppsto i og ikke så mye om den tiden den trodde skulle komme.