Bærekraftig utdanning eller bærekraft i utdanningen?

Denne uken var det ikke lett å bestemme seg for hva jeg ville skrive som gjesteskribent. De dagligdagse diskusjonene er preget av krig i Europa, og situasjonen er en påminnelse om hvor uforutsigbar fremtiden er. Sosiale medier er fulle av støtteerklæringer, og en enorm vilje til å hjelpe der man kan. Maktesløsheten man føler, gjør det vanskelig å forstå omfanget at det som skjer, og man ser en helt ny form for sosiale sanksjoner fra et globalt perspektiv. Akkurat nå føles våre dagligdagse akademiske utfordringer litt trivielle, og fokuset er på en litt annen plass.

Fakta

Ann-Kristin Tveten

Ann-Kristin Tveten er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Bioingeniør i Ålesund, MSc Bioteknologi, NTNU og PhD i mikrobiologi fra NVH/NMBU.

Nåværende jobb: Førsteamanuensis ved Institutt for biologiske fag (IBA) og altmuligdame.

Roller i UH-sektoren: Har vært tillitsvalgt for NITO, både lokalt og sentralt for NITO universitet og høgskoler og forhandlingsutvalg.

Har hatt administrative roller som FoU-koordinator for gamle Høgskolen i Ålesund og nestleder for forskning ved IBA. Er programleder for bachelorprogram i Bioteknologi og et årsstudium ved IBA.

Faglige interesser: Mikrobiologi og molekylærbiologi. Laboratorieanalyser.

Er opptatt av: Praktisk studentaktiv læring, gjerne på laboratoriet. Alternative vurderingsformer.

Først så hadde jeg tenkt å kommentere litt om studiebarometeret, og se litt på hvilke utfordringer vi går glipp av når studiebarometeret brukes som indikator for studiekvalitet. Det tror jeg at jeg vil komme tilbake til på et senere tidspunkt. Det er et annet tema som opptar meg når vi jobber med studiekvalitet, et tema som har litt større samfunnsbetydning - nemlig bærekraft. Bærekraft skal implementeres i alle studieprogram, og være en naturligdel av undervisningen i ulike emner, men den store utfordringen er hvilket perspektiv innenfor bærekraft skal vi egentlig undervise?

Administrativt vil vi gjerne ha en bærekraftig utdanning, men det nok aller helst bærekraft i utdanningen som kan gi «Kunnskap for en bedre verden». Her må vi som universitet anerkjenne at studentene har en viktig rolle, det er tross alt flere studenter som utdannes ved NTNU enn der er ansatte. Synergien mellom studentenes perspektiver på bærekraft og forelesers perspektiver kan være det som skal til for å utvikle seg videre mot en mer bærekraftig fremtid.

I Ålesund har vi gjennom høsten utfordret studentene til å koble bærekraftperspektivet inn i innleveringsoppgavene i ulike emner, for å få en liten oversikt over hvordan studentene tolker bærekrafts begrepet. De har fått en helt åpen mulighet til å inkludere sin tolkning av bærekraft inn i sine oppgaver, og interessant nok var at det var nesten like mange tolkninger av bærekraftbegrepet som det var innleverte studentoppgaver.

På mange måter så beskriver det hvor komplekst dette med inkludering av bærekraft, innovasjon og digitalisering er i et studium, fordi det er så mange ulike ståsted, kulturer og tradisjoner forbundet med det. Det gjør vi at vi må tenke litt utradisjonelt når vi skal lage plass til bærekraft i studieplan. På mange måter så kan man si at noen avgrensinger kan være greie å forholde seg til for å klare å konkretisere bærekraft i et spesifikt emne. Likevel så må man være åpen om at avgrensingene ofte er personavhengig, og koblet til den enkeltes tolkning av bærekraftbegrepet. Konkret er greit å forholde seg til, lett å dokumentere og en god tellekant, men utelukker noen viktige perspektiver. Derfor skal vi kanskje prøve å skape en kultur for bærekraft som ser på bærekraft som en ferdighet vi kan bruke i ulike sammenhenger, som gir rom for ulike innspill, tolkninger og refleksjoner der alle kan bidra til en bred forståelse av begrepet og relevansen.

Studentenes bidrag om bærekraft i de faglige oppgavene de leverte i høst har vært både inspirerende og verdifulle refleksjoner på hvordan fag og ferdighet henger sammen. Et fritt spillerom til å velge faglig tema med et bærekraftperspektiv resulterte i studentoppgaver som var en fornøyelse å lese og gi tilbakemelding på. Oppgavene var et likeverdige bidrag fra ulike ståsted som tilførte bærekraftsperspektivet ny dimensjon som jeg som faglærer ikke hadde klart alene. Det ble et stort ansvar for studentene som måtte sette sine egne begrensninger, men med litt oppfølgning så løste de det godt likevel.

Metoden fungerte for å inkludere bærekraft i emnene, og nå blir det en ny utfordring når vi skal beskrive i det akademiske rammeverket hvordan vi skal «måle» bærekraft som læringsutbytte med denne metoden.