Defensiv arroganse fra personalsjefen

Personalsjefen har formulert seg på en merkelig måte i notisen ”Få proffer får topplønn” Det er riktig at man ved opprykk typisk fortsetter på en lønn omtrent som man hadde som førsteamanuensis, men i et annet spenn. Dette gir mulighet til en bedre lønnsutvikling hvis man som professor har stor aktivitet, men utviklingen tar uforholdsmessig lang tid.

Dette er en systemfeil: Ved stillingsopprykk burde man også få et skikkelig lønnsopprykk, man har da bevist at man som førsteamanuensis har vært meget produktiv og egentlig har hatt en for lav lønn som førsteamanuensis. Derfor burde opprykk til professor automatisk medføre et betydelig lønnsopprykk.

Han sier de fleste som blir professor blir det etter opprykk. Det fins noe datagrunnlag (NIFU Step, UiB) som viser at ca halvparten av nye professorer de siste 15 år har blitt det ved opprykk. Ca en tredjedel har blitt det ved direkte søknad på utlyst stilling (i konkurranse med andre). Ca 20% har søkt på utlyste stillinger, blitt vurdert som professorkompetent, og brukt dette til å søke opprykk i sin nåværende stilling. Datagrunnlaget viser også at ca halvparten av opprykkssøknadene ikke resulterer i opptrykk, dvs ikke noen automatikk.

Uttalelsen ” de fleste som er professor har blitt det ved opprykk fra lavere stilling, ved at de fyller kvalifikasjonskriteriene etter lengre tids arbeid” kan tolkes som at han mener at alle blir professor til slutt, bare man jobber lenge nok. Det er ikke riktig. Og det er mange glimrende unge førsteamanuenser som etter kort tid fyller kvalifikasjonskriteriene. Videre har komiteene som vurderer opprykkssøknader strenge vitenskapelige kriterier.

Det er et nåløye å komme igjennom. Professorkompetent = høy vitenskapelig kvalitet uansett om man har søkt utlyst stilling eller søkt om opprykk. Hestnes sier at universitetene i liten grad må slåss for å få de beste ansatte. Hva mener han her? Når man kobler dette utsagnet til neste setning i notisen så er det nærliggende å tolke det slik at vi ikke får de beste ansatte.

Hvis han mener det er slik så må NTNU virkelig trykke til med bedre lønnsbetingelser som samsvarer med NTNUs spenstige strategi om internasjonalt ledende osv. Ønsket om å rekruttere og beholde de beste til akademiske toppstillinger må også sees i relasjon til betingelsene man finner i industrien og næringslivet, her må NTNU også ha en ambisjon om å være attraktive.

Til høsten har NTNU en gylden anledning til å bedre på lønnssituasjonen: legg egne penger i lokal lønnspott! Dette er absolutt mulig. Å øke lokal pott med 10 MNOK er ikke vanskelig for NTNU, pengene er der. Det er snakk om bedre disponering og å vise handling som henger sammen med NTNUs strategi.