"Den viktigste årsaken til frafallet finnes i systemet"

Resultatene er, ifølge kommisjonens leder, årsak til frafallet i videregående skole. Jeg går ut fra at kommisjonen har lagt resultatene fra de nasjonale prøvene til grunn for sin konklusjon.

Den nasjonale prøven er del av en europeisk utdanningspolitikk som har rangering og PR som mål, og myndighetene tar i bruk en instrumentell strategi til dette formål. En enkel tellemåte brukes fordi refleksjon ville «skape usikkerhetsmoment i poengberegningen» heter det. I norsk (vg1) henter eleven inn informasjon og setter kryss, uten at vi ser hennes tanker eller skrift. Prøven viser kun en liten del av elevens kapasitet, og det er et begrenset faktagrunnlag å gå ut fra.

Politikeren undergraver fagprofesjonen i skolen

Vi kan spørre om kunnskapsløftets kartlegginger -og produktivitetskommisjonens konklusjon- er en måte å befeste politisk eierskap på. Politikeren undergraver fagprofesjonen i skolen, slik fagrepresentanten ble behørig satt til side i spørsmålet om fusjon ved NTNU.

 I Nytt Norsk Tidsskrift 03/2006 skriver Elling Ulvestad om «det instrumentelle mistaket»: « Eit ureflektert og ideologiprega utslag av dårleg metodologi, som vi kan kalle det instrumentelle mistaket, viser seg gjennom trua på at komplekse fenomen kan stadfestast eintydig ved hjelp av måleinstrument. Dersom mistaket vert absoluttert, risikerer ein endåtil at tilhøve som ikkje kan målast vert avviste som ikkje-eksisterande. Eit aktuelt døme på det siste er lækjaren som ut frå mangel på positive testresultat sluttar at pasientar med kronisk trøttleikssyndrom er friske.»

Skolen er blitt et system eleven kan drives ut fra

Den viktigste årsaken til frafall er å finne i systemet. Skolen er blitt et system eleven kan drives ut fra. Inntaksforskriften av 1. aug. 2013 krever at elevene må kjempe om å beholde plassen i overgangen fra vg 1 til vg 2 og 3. Konkurransen er en drift i systemet som skyver svake elever ut, og hele 30 prosent faller fra på landsbasis. Konkurransens åndløse kraft pulveriserer institusjonens samfunnsansvar og ødelegger relasjonene/ tryggheten. Kunnskapsdepartementet har nylig gått ut med krav om strengere praktisering av denne forskrift, uten bevissthet om de kristne, humanistiske verdiene i opplæringsloven.

Støtteundervisning er lagt ned

En annen årsak til det store frafallet er at støtteundervisningen er lagt ned. Fremmedspråklige vurderes på lik linje med norske elever, uten systematiske faglige støttestrukturer slik vi finner i den finske skolemodellen. Finske myndigheter går inn med spesialundervisning- deltid eller heltid- i småskolen, for en stor andel elever. I Norge skal lærer stå for «tilpasset undervisning til alle». Her er det også snakk om å tilpasse undervisningen til «elevens interesser,» mens i Finland skal elevene tilpasse seg en felles kulturell norm. Slik jeg ser det, trenger norsk skole andre og mer gjennomgripende systemendringer (enn høyere lønn til 200 «spesialistlærere») for å løfte hele elevgruppen. Vi må også spørre; hva slags type elev, kunnskap og samfunn ønsker vi å dyrke fram?

Ikke all forskning skal være i toppen

Jørn Rattsø etterspør økt konkurranse og begrunner det med at det finnes mye «middelmådig forskning». Det kan hende det er slik, men ikke all forskning skal være i toppen, og ingen er på topp hele tiden. Heldigvis. Da Prometheus stjal himmelens ild, ble han straffet for det. Han ble lenket til en søyle i Kaukasus, og hver dag kom en av Zevs ørner og spiste av leveren hans, som vokste ut igjen hver natt, leser vi. Ellers kan glimtene i tetsjiktet sammenlignes med tiendelssekundene i utfor, der ingen noensinne kan kontrollere utfallet.

Penger og omdømme definerer kvaliteten

Når Jørn Rattsø snakker om «karriereveier» for å gjøre læreryrket «attraktivt», kunne man tro at han i begrepet middelmådig legger fag og forskningsfelt som ikke er attraktive/salgbare. Det gir i så fall et skjevt bilde av hva kvalitet og forskning er, men helt i tråd med tidsånden. I dag er det pengene og omdømme som definerer kvaliteten i forskningen. Større, populære forskningsprogrammer som tiltrekker seg forskningsmidler, betraktes som «fremragende», mens smale forskningsfelt, for eksempel innen humaniora, legges ned, slik vi har sett. Det er nytteløst, og en utglidning av den opprinnelige universitetstanken.

Arbeidsstokken parkert i byråkratiet

Kommisjonens leder peker til slutt på at det har vært «vekst» innen administrasjonen. Kan årsaken til den lave produksjonsveksten i Norge skyldes at en stor del av den norske arbeidsstokken er parkert i byråkratiet? Den voksende administrasjonen er lite fruktbar og bærekraftig. Vitner ikke allerede fusjonsprosessen om vilkårlighet og slump, lik markedets byttehandel? Er størrelse et kvalitetskriterium overhodet? Mitt råd er at lærde kvinner og vitenskapsmenn som forvalter kunnskap, også forvalter kapital slik at vi får økende grad av bevisst styring.