Det skjedde i disse dager, hvor livsgleden strømmer ut etter å ha brukt en måned av mitt liv til å pugge på eksamener, at jeg undret over vårt «flotte» utdanningssystem. Er vi egentlig her for å lære og tenke slikt det blir påstått, eller er vi her for å pugge fakta og oppskrifter og ikke minst «gjøre som vi blir fortalt!», for å kunne sjekke av en liste med krav?
Fakta
Adrian Heyerdahl
Adrian Heyerdahl er en av UAs seks gjesteskribenter.
Utdanning: Studerer
Nåværende jobb: Studerer Fysikk og matematikk.
Tidligere roller i UH-sektoren (som student): Vararepresentant - Universitetsstyret NTNU. Representant – Studenttinget ved NTNU. Representant – Velferdstinget i Gjøvik, Ålesund og Trondheim. Medlem av studieprogramrådet for elektroingeniører. Medlem av SFU-komité ved IES.
Vitenskapelig assistent ved IES, NTNU.
Faglige interesser: Elektronikk og IoT
Utdanning og undervisning. Politikk
Mye annet rart.
Er opptatt av: NTNU, utdanning, teknologi, å skrive kommentarer i UA.
Både utenfra og innenfra fremmer NTNU tilsynelatende det første punktet med sine utdanningsbudskap og gjennom emner som Eksperter i Team. Likevel gjenspeiles ikke viktige idealer som blant annet samarbeid i de fleste vurderingsmetoder ved universitetet. Hvorfor? Og selv om det flere steder ved NTNU gjøres en innsats for å forbedre undervisningen og vurderingsmetodene, så ligger universitetet som en helhet fortsatt bak med mange gamle tankesett rundt didaktikk og pedagogikk.
Hvor lenge har vel ikke et helt emne basert på tavleundervisning og 100%-eksamener vært standarden? Mitt spørsmål til NTNU er: Når skal vi prøve å bevege oss utenfor komfortsonene, når skal vi prøve noe virkelig nytt, når skal vi tørre å ta flere sjanser (som virkelig inspirerer til selvstendige studenter med de beste evnene til team-arbeid)?
Hvor var de engasjerende forelesningene?
Før jeg startet på NTNU trodde jeg det beste om institusjonen ettersom NTNU har, om ikke annet, et godt omdømme utenfra. Jeg tenkte at dette måtte være et fantastisk sted, med engasjerte forelesere og studenter som ligner litt på meg selv, som virkelig er lidenskapelig opptatt av det de driver med. Det ble derimot ikke helt likt slik jeg så for meg det den gang. Hvor var de spennende og engasjerende forelesningene? Hvor var det praktiske arbeidet jeg endelig skulle få ta for meg? Hvor var det jeg synes var morsomst med kunnskap og læring? Det å tenke selv, være kreativ, skape noe, det å bruke hodet sitt til å gå helt fra idé til løsning!
Til tross for at jeg etter en stund fant flere fantastiske og engasjerte studenter (spesielt i studentfrivilligheten) og ansatte, så var det ikke slik jeg opplevde mange. Det virket som, og virker fortsatt som, at veldig mange tar litt «lett» på ting. At det ikke er så farlig om ting ikke gjøres «riktig» eller «bra». At ting går som det går. Det er verdt å nevne at jeg i noen tilfeller har sett at det er slik fordi mange har en altfor stor arbeidsbelastning, både studenter og ansatte, men i andre tilfeller virker det som at det kommer fra latskap og mangel på engasjement også. Uansett så fant jeg det merkelig, at det som så ut som Norges mest engasjerte universitet sett utenfra, ikke egentlig helt var det innenfra. I hvert fall i hverdagen.
Så, som den irriterende, bedrevitende studenten som jeg var (og er), så prøvde jeg å gjøre noe med situasjonen selv. Jeg tok på meg alle slags verv, drev med frivillig hjelp i forskjellige undervisninger, prøvde å engasjere studenter og elever der jeg kunne og til slutt endte jeg opp både som vitenskapelig assistent og vikarierende studentstyremedlem. I etterkant føles det ut som en lang vei, selv om den er relativt kort i tid. Likevel har denne veien tatt meg rundt store deler av NTNU, selvfølgelig da sammen med studiene mine. Derfor, samtidig som jeg har møtt mange engasjerte folk, har jeg også møtt noen som er med på å skape en bedre tilnærming til normalfordeling.
Har jeg for høye forventninger?
Fordi det er slettes ikke slikt at alle prioriterer å gjøre sitt beste. Over de siste 4,5 årene har jeg opplevd forelesere som ikke er interessert i å høre på studentene, forelesere som ikke er spesielt interesserte i å følge opp referansegruppesystemet, forelesere som ikke møter opp til egen forelesning (uten å gi beskjed), forelesere som ikke legger ut/gir klare beskjeder, forelesere som kutter flere uker med forelesning tilsynelatende uten godt grunnlag, osv. På et tidspunkt har jeg også, etter å ha gitt skriftlig tilbakemelding på det jeg mener var en mindre rettferdig vurdering (pga. uklare beskjeder), med poengsum 8/10, fått beskjed om at jeg burde «være glad for at innleveringen overhodet er godkjent». Så det er ikke alltid like «gunstig» å dele sine meninger her heller.
Over årene har jeg fundert på om det kanskje er jeg selv som er problemet? At jeg har for høye forventinger og krav, og at jeg legger meg borti ting «som jeg ikke har noe med å gjøre». Det kan godt tenkes det. Om det så er tilfellet, så har jeg nå likevel ingen planer om å stoppe med det første. Samtidig vil jeg alltid undres over hvorfor det ikke er flere som sier fra og tar tak i saker? Jeg har ved flere anledninger opplevd hendelser som jeg ikke skjønner at andre studenter (og ansatte) finner seg i. Hvorfor er vi så redde for å si fra og «ta opp litt plass» og skjønne at janteloven slettes ikke hører hjemme på universitetet? Eller er det kanskje slikt at vi ikke vet hva vi kan si fra om? Det virker som at yngre studenter i hvert fall ikke helt er kjent med sine rettigheter og hva det er å forvente fra NTNU og ikke.
...Når Nokut kommer
De yngre studentene står derimot ikke alene. Fordi det er også ansatte som ikke kjenner til regelverket like godt som de burde og heller ikke følger tanken bak det. Jeg har, som dere som leser sikkert kan tenke dere til, stilt utallige spørsmål om alt mulig over de siste årene. Overaskende er det mange ganger at jeg ikke kunne få noe svar fordi den ansatte var usikker, derav har jeg måtte finne ut mye selv. Samtidig har jeg også vært den som har måtte «påminne» ansatte om lovverket og forskriftene.
I noen tilfeller, for eksempel når det kommer til NTNUs kvalitetskontroll, har jeg blitt fortalt at det viktigste er at «vi kan krysse av listen når NOKUT kommer». Noe jeg selvfølgelig motsetter meg. Dette er heller ikke noen engangstilfellet, da det virker som at det for NTNU generelt er viktigst å sjekke av en liste med krav, heller enn at kvaliteten i praksis er bra. Spørsmålet er for sjeldent «hvordan har dere gjort dette bra?», det er heller «har dere møtt dette kravet?». Det frustrerer meg.
Den røde tråden her er klar: jeg mener at NTNU burde ta en kvalitetssjekk på sin kvalitetskontroll.
Er virkelig den måten vi måler kvalitet på i dag optimal?
Må vi virkelig holde fast på tilnærmet 100%-tavleundervisning og skriftlig eksamen som eneste vurderingsform?
Får egentlig studentene nok info ved oppstart om sine rettigheter og hva det er å forvente fra NTNU og ikke? Ikke minst, blir de fortalt at det er greit å si fra om diverse forhold og at de burde delta i medvirkning?
Kan forelesere/ansatte bli mer åpne for kritikk?
Akkurat slik jeg nå går gjennom pensumlisten for Matte 4K til fredag, håper jeg NTNU går gjennom denne listen, da de tross alt er så glad i å krysse av på lister.
