Ytring:

Det grønne skiftet er ikke bærekraftig

Geir Hasnes svarer her de fem professorene som kritiserte innholdet i hans forrige innlegg.

Geir Hasnes ønsker at kritikerne kommenterer regnestykket han har satt opp, som gjør at han konkluderer med at det grønne skiftet ikke er gjennomførbart.
Geir Hasnes ønsker at kritikerne kommenterer regnestykket han har satt opp, som gjør at han konkluderer med at det grønne skiftet ikke er gjennomførbart.
Publisert

I Universitetsavisa 9. februar kommer fem professorer med et svar til min artikkel Det grønne skiftet er ugjennomførlig.

LES OGSÅ: Det er grønne skiftet er mulig, og i gang

Jeg presenterte i min forrige artikkel et enkelt regnestykke med visse forutsetninger slik at lesere av Universitetsavisa, hvor jeg forutsetter en viss matematisk kompetanse, kunne se at regnestykket metaforisk sett «ikke går opp». Jeg kan ikke se at professorene har svart på dette regnestykket. I stedet henviser de til alt arbeidet som gjøres på deres felt, som om arbeid i seg selv besvarer enkle matematiske spørsmål.

Samtidig får jeg vite at jeg er uinformert og uten forskningserfaring innen temaet. Hvilken betydning har dette for regnestykket? Selve utregningen kan en 10-åring gjøre:

Forutsetning: Ifølge politikerne våre er det et mål at verden skal bli fri for menneskeskapte CO2-utslipp i 2050.

Følgeslutning: Da må man regne ut hvor mye energi fra olje, kull og gass som skal erstattes.

Jeg brukte her en lineær fremskrivning basert på data om årlig energiforbruk fra https://ourworldindata.org/grapher/global-energy-consumption-source. Personlig tror jeg at globalt energiforbruk kommer til å øke svakt eksponensielt, men her har jeg kun ekstrapolert fra en noenlunde lineær økning siden 1980.

Dermed kom jeg frem til at man måtte erstatte 192 petawatt-timer (PWh) i 2050. Dette må deles på antall timer i et år (8760) og da fremkommer det at man må bygge ut 22 TWh for å kunne levere dette under forutsetning av jevnt energiforbruk. Dette forutsetter igjen batteribanker dersom man bruker vindkraft og solkraft, men det utelot jeg foreløpig. Så må man dele behovet på antall dager fra 1. februar 2021 til 1. januar 2050 (10561), for å finne hvor mye kapasitet man måtte bygge ut hver dag (2,08 GW). Dette ga altså et minimumskrav på utbyggingen, som jeg igjen beregnet antallet vindturbiner, solpanelkvadratmeter og kjernekraftverk fra.

Jeg kan regne på forutsetningen om at veksten i verdens energiforbruk stopper opp øyeblikkelig 1. februar 2021, slik at forbruket i 2050 kommer til å ligge på samme nivå som i 2020. I så tilfelle må man erstatte ca 140 petawatt-timer istedenfor 192 på 30 år.

I det første innlegget utelot jeg et viktig aspekt i forbindelse med erstatningen av «fossil» energi. Olje, gass og kull er energibærere og derfor kan man regne enkelt på forbruk. Ved bruk av vann og vind må man gange med en faktor når man bygger ut erstatningskraftverk. Tar vi Alta vannkraftverk som eksempel er produksjon i et middelår halvparten av totalkapasiteten. Jeg tror ikke variasjon i det globale energiforbruket vil variere over året med en faktor 2, men kanskje 1,5 er mer realistisk? Dessuten er variasjonen avhengig av hvor stor batterikapasitet man har. Batterier til å lagre overskuddsenergi for å ta unna «strømtopper» er kostbare, så det vil måtte bli en økonomisk avveining mellom å bygge flere vindturbiner eller flere batteri-hus.

Det er interessant at professorene ikke tok seg bryet å regne over mine tall. Antallet vindturbiner til 2,5 MW med 40% kapasitetsfaktor er enkelt sagt 22 millioner (2080 turbiner x 10561 dager). Jeg var litt snill og utelot gjennomsnittlig levealder for vindturbiner i regnestykket. Levealderen er i dag anslått til 20 år, så i 9 av de 29 år frem til det grønne skiftet må man bygge 4160 vindturbiner pr dag og ikke bare 2080. I så tilfelle blir antallet 28,75 millioner turbiner.

Dessuten har jeg bare regnet på hva som skal til med energiforbruket i 2050. De 2080 vindturbiner som eventuelt må bygges hver dag etter 2050 går kun til erstatning av 2080 utrangerte vindturbiner. Eller 4160 dersom vi bruker topp-effektfaktor 2. Eller 3120 pr dag med toppeffektfaktor 1,5. Eller ca 1500 hver dag dersom verdens energiforbruk mirakuløst stopper på 2020-nivået og man har mange nok batteri-hus. Fortsetter energiforbruket, får antallet opp.

National Renewable Energy Laboratory har skrevet rapporten Cost Projections for Utility-scale Battery Storage. Middelkost for firetimers litium-ione-systemer beregnes til å være 156 $/kWh i 2050. Batteribackup for 22 terawatt vil i 2050 i så tilfelle koste 3,4 billioner dollar, altså i samme størrelsesorden som vindturbinene selv.

I kommentarfeltet har mange pekt på at man ikke kan erstatte watt med watt ved overgang til andre energifremstillingsformer. Jeg håper her at jeg har vist at summene som skal til uansett hvilke faktorer man ganger med, er astronomiske.

I kommentarfeltet er også kjernekraft diskutert. Personlig mener jeg at dette er løsningen på verdens stadig voksende energibehov, og der har teknologien gjort store fremskritt. Dessverre er tilhengerne av det «grønne skiftet» oftest motstandere av kjernekraft.

Jeg diskuterte ikke noen energisystem-modeller i mitt innlegg, jeg diskuterte enkle forutsetninger som må oppfylles, og enkel matematikk. Professorene innrømmer at det blir en «stor omstilling og høye investeringer», men de sier ikke hvor mye. De sier det vil gi «store innsparinger og fordeler på sikt», men angir ikke noe konkret i form av hva innsparingene vil bli og hvilke fordeler det er snakk om, og for den saks skyld hva «på sikt» angir slags tidsperiode. De opererer med én klar forutsetning, at vi må «redusere energiforbruket», og at vi «kan klare oss uten karbonfangst og atomenergi dersom veldig ambisiøse tiltak realiseres».

Da hadde det vært interessant å se noen forslag til endringer i regnestykket.

Jeg har ikke postulert at verdens energiforbruk skal øke lineært, men jeg har oppgitt at det er et brukbart utgangspunkt, fordi brutto nasjonalprodukt per innbygger i alle land det er naturlig å sammenligne seg med er mye lavere enn det norske, og fordi det er en dårlig forutsetning å anta at resten av verden ikke vil ønske å komme opp til norsk levestandard og velferd..

Jeg benyttet snille tall i beregningene. For vindturbiner oppgis 35% som effektivitetsfaktor av mange, men jeg var hyggelig og brukte 40%. For solpanelene fant jeg eksempelvis erfaringstall fra USA som anga 8,3 W/kvm, men jeg brukte 10, og for levealder fant jeg erfaringstall fra Tyskland som anga 17,3 år, mens jeg brukte 25 i regnestykket. Det er selvsagt kilder for hvert eneste tall, men man må også bruke skjønn i utregningene. Jeg har ikke regnet på nødvendig infrastruktur i tillegg.

La oss anta at alle «fossilbiler» i verden skal være erstattet i 2050. Det er ca. 1,5 milliarder biler i verden. Levetid på en elbil er angitt til 15 år. Jeg tror dette er optimistisk, men la gå. Da må vi på 30 år selge 3 milliarder el-biler, eller 100 millioner biler i året. Gjennomsnittspris på elbiler var verden over 55 000$. Det gir 5,5 billioner dollar. Så kan man være optimistiske og si at prisen halveres. 2,75 billioner er i størrelsesorden med vindturbiner og batterihus.

Dette regnestykket var basert på at antall biler i 2020 er det samme i 2050. Men markedet i mesteparten av verden er virkelig ikke mettet med biler. Noen kilder regner med dobling i 2050. Det kan sikkert oppstå et økende behov for billige biler i fattigere land.

Jeg har ikke greid å finne gode kilder for beregning av en tidobling eller så av kraftnettet verden over, men det kan jo bli en morsom øvelse å regne på dette. Vi ser jo hva kraftkabler koster i dagspressen når oljeplattformer skal elektrifiseres.

Regnestykket mitt viser at uansett hva som skjer så er det ikke i nærheten av det som må skje for å oppfylle professorenes «grønne skifte». Det har ingen ting som helst å gjøre med forskningen til professorene og deres likesinnede. Håpet deres om et «grønt skifte» er basert på forutsetninger som ikke kan fylles fordi resten av verden kommer etter i energiforbruk – fordi de ønsker og forlanger å ha muligheten til en sivilisasjon slik vi allerede har den.

Selve betegnelsen «det grønne skiftet» er så vagt og uklart at alle kan legge hver sin egen tolkning inn i det. Det er basert på begrepet «bærekraft», som også er så vagt et ord at alle kan tolke det på sin måte. Men «bærekraft» er en norsk oversettelse av det engelske «sustainability», altså at noe som «er», skal fortsette å «vare».

Men ingenting varer evig. Det skjer omskiftelser hele tiden. Det kommer nye teknologier,og derfor øker energibehovet, det kommer nye kriger, klimaet endrer seg, CO2-nivået i lufta endrer seg, og nå og da rammes vi av en istid eller en stor meteor. Og oppe i dette endrer også menneskenes idéer seg.

Det «grønne skiftet» som skal innføres ved å redusere tilgang til billig energi, slakte ned kyr og sauer, fjerne parkeringsplasser, rasere naturen med vindturbiner og solpaneler, og suge livets gass CO2 ned i hulrom under havbunnen, er virkelig ikke «bærekraftig» og heller ikke spesielt «grønt».

Til slutt: Tusen takk for formuleringen: «Dette bidrar bare til å så tvil om forskningens resultater og troverdighet.» Forskning er basert på premisser og forutsetninger, i form av aksiomer, akseptert viten, og antagelser. Antagelsen om at resten av verden vil være med og betale gildet er simpelthen feil. På den forutsetningen hviler all aktivitet rundt det «grønne skiftet» deres. Det er ikke og vil aldri bli nok penger i verden til å gjennomføre det.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS