Ytring

NTNU må ha stor bredde i sitt samfunnsansvar i prosessen om campussamlingen

Campussamlingen har mange gode intensjoner, men konsekvensene er omfattende for NTNU selv, for fellesskapet, og byen og naboskapet. Kan det være grunn til en revurdering av planene slik de foreligger?

- Sett bort i fra høyblokkene, som bringer aktører opp i «Elfenbenstårn», fungerer Gløshaugens sentrale arealer i dag godt som kjerne i interaksjonsområde for NTNU, skriver Bjørn Cappelen.
- Sett bort i fra høyblokkene, som bringer aktører opp i «Elfenbenstårn», fungerer Gløshaugens sentrale arealer i dag godt som kjerne i interaksjonsområde for NTNU, skriver Bjørn Cappelen.
Publisert

NTNU tar samfunnsoppdraget på alvor etter å ha føyd innovasjon til de øvrige grunnleggende oppgavene; forskning, undervisning og formidling. Fra Store norske leksikon: «Innovasjon er å fornye eller lage noe nytt som skaper verdi for en virksomhet, samfunnet eller innbyggere», eller enklere sagt; nyskaping. NTNUs visjon for å fylle samfunnsoppdraget antas å være; «Innovasjon ved interaksjon som oppstår ved uformelle og formelle møter mellom aktører». Det vil si et ønske om hurtig kunnskapsdeling. Dette medfører en viss grad av samlokalisering av beslektede og relevante forskningsmiljøer. NTNU trekker linjen helt ut og ser et potensial i en samlokalisering som omfatter både teknologiske og humanistiske forskningsmiljøer. La gå med det. Selv i vår verden, hvor kommunikasjon og kunnskapsdeling kan foregå på mange plattformer, også elektroniske, så søker NTNU å bringe miljøene fysisk sammen sentrumsnært i Trondheim. Siden mitt felt er fysisk organisering av romlige sammenhenger berører jeg ikke organiseringen av arbeidsoppgavene. Det må forutsettes at NTNU allerede er godt i gang med planer for å skape strukturer for faglig og sosial interaksjon.

I en innovasjonsprosess som skal være effektiv og fungere, spiller bygningene som verktøy en vesentlig rolle. Det er derfor avgjørende at de romlige sammenhengene etter samlokaliseringen, ikke bare legger til rette for interaksjon, men at de er så gode i bruk at de forsvarer økonomiske konsekvenser og miljømessige og sosiale ulemper for byen og nærområdene. Reguleringsplanen for Gløshaugen del 3 legger rammene for den fysiske organisering av arealer. Den er knyttet til de stedlige mulighetene. Om planen er god avhenger om den i tilstrekkelig grad bryter ned hindre som eksisterer i dag. Hindre internt på Gløshaugen og hindre som følge av lokalisering i sentrum og periferi. Planen skal også vise muligheter for nye romlige strukturer for faglig og sosial interaksjon. Forventningen er at Gløshaugen og nærområdene har tilstrekkelig kapasitet i videste forstand til å kunne gjennomføre visjonen.

Rammeverket

Gløshaugen har i dag den topografi den har og en bygningsmasse spredt utover hele platået. Utbygging hittil har hatt en klar strategi om kompakt og høy bebyggelse sentralt og lavere mot kantene. Et sentralt fellesareal strekker seg fra Hovedbygningen via Campusparken gjennom Sentralbyggene. Avdelingene ellers er isolert fra hverandre uten interne bygningsmessige forbindelser. For å bøte på dette søker man å etablere et byplangrep basert på historiske forbilder. En kvartalsstruktur med et nettverk av åpne gater i østlige/vestlige og nordlige/sørlige retninger. Det kan fungere som en sentrumsplan med mange eiere og forskjellige virksomheter som skal betjene et større publikum. Men interaksjonens utfordring nummer én er avstand. Utearealer skaper det. De er lite egnet til opphold og er ikke gode møtesteder gjennom sure vinterdager i det trønderske klima.

Det ideelle utgangspunkt for et anlegg for innovasjon er et anlegg som kan lignes med et tre. Det har sine røtter på stedet, det har sin stamme og greiner som brer seg ut og gir feste til blader som strekker seg mot lyset. Bladene representerer individet eller en gruppe i arbeidsfellesskap. Å bevege seg i en slik struktur gir potensielle møtesteder ved hvert eneste greindele. Hierarkiet i strukturen sikrer maksimale mulighet for treffpunkter på alle nivå. Treets hierarkiske struktur kan gjenskapes selv i Gløshaugens komplekse bygningsstruktur. Man må først legge vekk tanken om kvartalsstrukturens åpne nettverksorganisering.

Løsningene

I planen har Sentralbyggene som «læringssenter» en viktig rolle i campusstrategien. Sett bort i fra høyblokkene, som bringer aktører opp i «Elfenbenstårn», fungerer arealene godt som kjerne i interaksjonsområde for NTNU. En videre utvikling av læringssenteret er helt nødvendig Uten en eventuell kapasitetsøkning i læringssenteret faller store deler av virkemidlene i visjonen bort. Høyhus skaper avstand til de sentrale interaksjonsområdene. Brann- og spredningsrisiko setter grenser for antall etasjer i åpne forbindelser. Og åpne forbindelser er en forutsetning for å se og bli sett i et interaktivt miljø.

Realfagsbygget og bygg for EL/IT har strukturer som minner om sentralområdets gode struktur. Alle arealer er bundet sammen med sentralt beliggende gjennomgående kommunikasjonsårer. Det fungerer godt internt som interaksjonsområde og er et prinsipp som bør videreutvikles og dyrkes på Gløshaugen som helhet. Det må skapes innendørs sammenhengende arealer, som i størst mulig grad binder alle deler av Gløshaugen sammen med attraktive møteplasser. Slike møteplasser må etableres på alle nivåi en hierarkisk struktur uten mange snarveier.

Konsekvenser

Bygningsmassens kompleksitet synes lite egnet til å bygge den ideelle struktur for interaksjon. Kostnadene blir formidable. Fellesskapet er villig til å reise det halve av behovet. Hybride løsninger vil dominere. Hindrene er like store, eller ikke vesentlig redusert og risiko for å mislykkes med visjonen er overhengende.

Store deler av arealene på Gløshaugen er allerede bebygget. Mangelen på tomtegrunn har presset byggene opp i høyden. Dette kommer særlig til uttrykk i øst, mot Høgskoledalen. Det skaper uholdbare temporære og permanente påkjenninger for naboskapet og bydelene Singsaker og Berg.

En analyse av arealtype for formålet er gjennomført av NTNU/Statsbygg. Den konkluderer med behov for arealer med bredde på 25 meter. Dagslyskrav i forskrifter kan neppe oppfylles. 25 meter er mer enn to ganger bredden på sentralblokkene. Dette kombinert med høyder tilsvarende sentralblokkene gir området en massivitet, helt nytt for Gløshaugen og byen.

Planen krever store inngrep mange steder over lang tid. Det skaper støy og forurensning. Både internt på Gløshaugen og i naboskapet. Arbeidsvilkårene for ansatte og studenter i anleggsperioden kan påvirke resultatene innenfor undervisning, forskning, formidling og innovasjon.

Staten har gjennom Statsbygg formulert målsetninger om gjenbruk fremfor rivning. Planen forutsetter omfattende rivningsarbeider i østområdet uten at det redegjøres fullt ut for miljøkonsekvensene og bærekraften i gjennomføringen av planens alle tiltak. Og bruken av Dragvoll er et åpent sår.

NTNU må ha stor bredde i sitt samfunnsansvar. Campussamlingen har mange gode intensjoner, men konsekvensene er omfattende for NTNU selv, for fellesskapet, og byen og naboskapet. Kan det være grunn til en revurdering av planene slik de foreligger?