I kjølvannet av den politiske styringsiveren produseres meldinger, proposisjoner, NOU-er og nasjonale strategier på løpende bånd. Jeg må innrømme at jeg har litt vanskelig for å holde tritt.
Nå har vi fått styringsmeldingen hvor statsråden lover styring i det små. «The proof is in the pudding» tenker jeg og blar meg videre til Prop.111L.Foto: Espen Halvorsen Bjørgan
KjerstiMøllerseniorrådgiver, Avdeling for utdanningskvalitet, NTNU
Det er snart stortingsvalg. Det fører til økt politisk entusiasme, deriblant for lærestedenes veivalg og virke. Oppmerksomhet er bra. Vi skal bryne oss, og vi skal leve opp til samfunnsforventningene. Samtidig må jeg innrømme at det blir litt krevende med all denne iveren på våre vegne. Vi har knapt rukket å trekke pusten etter Strukturreformen før det reises krav om å tette igjen hullene i utdanningskartet ved å lage nye konstellasjoner av undervisningssteder. Men det er vel slik politikk drives, fra fusjoner til fisjoner fra fraksjoner. Skjønt fusjonsiveren synes heller ikke å være et helt avsluttet kapittel. Jeg våknet her en morgen til overskriften om at NTNU skulle slå seg sammen med en filmhøyskole i Kabelvåg. - Jøss, her har det skjedd mye over natten, mumlet jeg til ektefellen over morgenkaffen.
Fakta
Kjersti Møller
Kjersti Møller er en av UAs seks gjesteskribenter.
Utdanning: cand.philol. i engelsk
Nåværende jobb: seniorrådgiver, Avdeling for utdanningskvalitet, NTNU
Tidligere roller i UH-sektoren: jeg har vært verneombud og tillitsvalgt, har hatt ulike administrative stillinger og deltatt i ulike råd og utvalg i UH-sektoren siden 1997. Styremedlem i NTNU-styret siden 2016.
Faglige interesser: høyere utdanning, forvaltning og offentlig rett, studenters og ansattes vilkår.
Er opptatt av: utdanningspolitikk
Papirpolitikk
I kjølvannet av den politiske styringsiveren produseres meldinger, proposisjoner, NOU-er og nasjonale strategier på løpende bånd. Jeg må innrømme at jeg har litt vanskelig for å holde tritt. Ikke bare er det så mange av dem, men når er en NOU, en Meld.St., eller en Prop. bare et signal, og når er det en marsjordre? Hvordan kan vi nå fram til politikerne, og hvordan bør vi spisse vårt budskap slik at vi faktisk når fram? Hvor mye påvirkningskraft har vi egentlig, og hvordan best utnytte den slagkraften vi har? Jeg pløyer meg gjennom side opp og side ned, for å kunne gjøre jobben min som rådgiver og for å fange opp de viktigste signalene i fall de faktisk skal settes ut i livet. For jeg vet at på et tidspunkt skal en del av dette politiske tankegodset iverksettes i form av konkrete tiltak hos oss. Og som en følge av nettopp det, skal vi i neste omgang måles på om hvorvidt vi har gjort og lykkes med det vi har fått beskjed om. Ja, du kjenner saksgangen. Selv om jeg ennå ikke helt blir søvnløs over tanken på hvordan vi skal operasjonalisere «relevant arbeid etter endt studium» om vi noen gang kommer dit, så kan det hende at jeg lurer litt på det, mens jeg står og lager middag (for så trist er jeg).
Fjell som fødte mus
Å fundere på alt dette og bidra til å omsette ord til noe tilnærmet håndterbart, er jo en del av den mangslungne jobben til oss administrative. Av og til går jeg meg likevel vill i virvaret av motstridende styringssignaler her jeg sitter med lesebrillene på. Nå har vi fått styringsmeldingen hvor statsråden lover styring i det små. «The proof is in the pudding» tenker jeg og blar meg videre til Prop.111L. Du vet, den som har den fengende tittelen «Endringer i universitets- og høyskoleloven, utdanningsstøtteloven, fagskoleloven og yrkeskvalifikasjonsloven med videre». Skal jeg være ærlig finner jeg vel at detaljeringsiveren lever i beste velgående. Ikke fikk vi den store omveltningen vi ble lovet i 2018 heller, til tross for et omfattende arbeid nedlagt av Aune-utvalget. En god kollega kaller forslaget til endring i universitets- og høyskoleloven fjellet som fødte ei mus, og jeg er tilbøyelig til å være enig. Loven er fremdeles et litt rart lappeteppe med til dels vekslende fargeeffekt og med noen rare hull og mønstre.
Mat for en byråkrat
Det er heller ikke fritt for at papirveldet også gir mat til noen freidige tanker hos en liten byråkrat. Hvis jeg bytter ut de utdanningspolitiske brillene med de som gjør meg studieadministrativt nærsynt får verden av og til et ufrivillig komisk skjær. La meg gi deg noen vilkårlige eksempler fra mine uærbødige tankesprang.
Eksamensavvikling volder også oss i administrasjonen mye hodebry, og mye tyder på at sånn skal det fortsette. I 2005 ble det lovfestede kravet om ekstern sensor endret, og lærestedene fikk større frihet til å utforme ordninger for sensur selv. Det var en klok beslutning som ga oss rom til å lage egne kvalitetssikringsmekanismer. Likevel foreslås det nå at vi skal gå tilbake til tiden før 2005 og innføre en ordning med to sensorer, hvorav den ene skal være kvasiekstern, dvs «uten tilknytning til den delen av utdanningen der vedkommende skal være sensor.» Smak litt på den. Det kommer til å bli litt av en papirøvelse å utforme klare kriterier for det. Så var det tredje gangs sensur. Hva er det som får en til å tro at en skjønnsmessig vurdering av en besvarelse blir helt korrekt bare de samme sensorene sensurerer besvarelsen flere ganger? Og mens man venter på at det skal komme hvit røyk ut av pipa kan man jo trekke klagen om det skulle vise seg at det går mot et uønsket utfall. Det er neppe i samsvar med intensjonen. Og hvorfor kan ikke statsråden fastslå en gang for alle at sensurfristen er 15 virkedager slik Aune-utvalget foreslo? Siden 1995 har sektoren og departementet skrevet brev til hverandre for å avklare hva «tre uker» egentlig betyr. Dette må ha gjort et solid innhogg i ressursbruken i disse ABE-tider, ikke bare hos juristene i Lovavdelingen, men også hos styrene som til stadighet må vedta midlertidige forskrifter om utvidet sensurfrist. La meg ile til og si at jeg er svært opptatt av studentenes rettigheter, men det er noe med forholdet mellom sensur, kvalitet, læring, vurdering og ressursbruk vi ikke riktig har fått til her på berget.
Jeg lurer også på hvordan vi skal håndheve forbudet mot ansiktsdekkende plagg i undervisningen all den tid det å slå av kameraet er innafor? Så var det meldingen som synes å ha sneket seg under radaren til mange; mobilitetsmeldingen. Internasjonalt samarbeid er viktig for å sikre kvalitet i høyere utdanning. Jeg er likevel usikker på om tvungen avmelding fra et utvekslingsopphold er det riktige virkemiddelet i veien mot en kulturendring. Jeg tror det vil være bedre ressursbruk å rette oppmerksomheten mot de som vil ut å reise, snarere enn å bruke tid på de som helst vil slippe. For all del, jeg mener jo også at det er spor av flere fornuftige intensjoner innimellom, men helt i mål med ambisjonen «styring i det små» er vi vel knapt.
Hva med litt real medbestemmelse?
Jeg og mine teknisk-administrative kumpaner kommer neppe til å bli arbeidsledige med det første hvis vi skal basere oss på de politiske føringene. Og vi lover å gjøre vårt beste fra vår side for å finne konstruktive løsninger. I tett samarbeid med de øvrige kompetente ansatte på forsknings- og undervisningssiden. For vi utgjør vel et team, gjør vi ikke? Eller?
Mye tyder på at vi står i startgropa (forhåpentligvis ikke i skyttergrava) av en debatt om valgt eller ansatt ledelse på hjemmebane. Hansken synes å være kastet og den skal vi ta opp på ordentlig vis i de fora den fortjener, enten man tenker dette smaker av omkamp fra en forgangen tid, eller verdt å stå på barrikadene for. I løpet av min leseøkt kom jeg over en kuriositet som jeg tidligere har oversett, men som aktualiseres i denne sammenhengen. Jeg var ikke klar over at dagens lovbestemmelse legger opp til ulik vekting mellom grupper av ansatte ved ledervalg. De vitenskapeliges stemme veier tyngst fordi de er i overtall, greit nok, men dernest ved at stemmene kan vektes opp mot 71%. Har vi ikke kommet lengre enn dette i dag?
Jeg må tilstå at jeg finner det underlig når det fra hold som ellers holder fanen høyt for medbestemmelse og medvirkning, ikke nødvendigvis holder fanen like høyt i en sak som denne. Hva med litt real og reell medbestemmelse da dere? Som om ikke vi fra vårt faglige ståsted er like opptatt av å verne om den institusjonelle autonomien, akademiske friheten og kjernevirksomheten der vi har vårt administrative virke? Hjørnesteinen i et demokrati er vel stemmerett på like vilkår, vel? Eller gjelder det bare for en del av de ansatte? Det må vi i så fall snakke litt mer om ved neste korsvei som forhåpentligvis kommer til å handle vel så mye om premissene for å utøve og ha rom for å utøve god ledelse ved NTNU, mer enn hvorvidt leder skal være valgt eller ansatt.
Nå vil jeg heller benytte anledningen til å ønske deg ei riktig fin helg – enten du bruker lesebrillene dine til å lese stortingsmeldinger, pensum, eksamensbesvarelser eller bytter dem ut med solbriller.
