Totalt useriøs

Fakta

Kristin Melum Eide

Eide er en av UAs gjesteskribenter.

Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.

Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap.

Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.

Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt, er aktuell med boka Språket som superkraft.

Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida. Ellers: Aktiv i amatørrevy og skriver blogg om gården der jeg bor i Ørland kommune. Gården er tidligere sorenskrivergård under Austrått.

Ved dagens gløtt på sosiale medier under frokostkaffen, hengte blikket seg fast i en status fra en amerikansk kollega. Innholdet var omtrent slik:

Flere som føler seg flau og skyldig når man sitter og leser et oppgaveutkast fra en student og en ikke føler behov for å skrive mange kommentarer? Enten fordi det er såpass bra at det ikke er noe å kommentere, fordi dette er det femte utkastet av samme innlevering du kommenterer på, eller fordi du ikke har noe å si? Så ender man opp med å kommentere korrektur, føyer til et par liksom-kommentarer og noen litt umotiverte utropstegn og understrekinger. Alt for at studenten ikke skal mistenke deg for at du er lat og ikke har gjort jobben din.

Dette er altså en forsker av internasjonal standard (vi snakker MiT), et meget respektert navn på vårt felt. Forfatter og opphavsmann bak en rekke innflytelsesrike artikler og begreper, høyt skattet som foredragsholder. Og en mann som, i likhet med alle oss andre i disse tider, sitter og retter studentbesvarelser, og prøver å gi så gode tilbakemeldinger som mulig. Substansielle tilbakemeldinger, som i beste fall hjelper studenten til å realisere sitt beste potensiale. Og likevel, til tross for sin utvilsomme status, passer han på å sette overflødige markeringer hist og pist, slik at studenten ikke skal oppfatte ham som lat. Som useriøs.

Som PhD-stipendiat fikk jeg en gang i oppdrag å være vertinne for en annen verdensberømt lingvist, Ray Jackendoff. Han forberedte seg til foredraget sitt på mitt kontor, og da jeg rakte ham en kaffekopp, kunne jeg ikke unngå å legge merke til hvor kraftig han skalv på handa. I spøk bemerket jeg: «En kunne nesten tro du var nervøs!» Selvfølgelig var han nervøs, innrømte verdensstjernen. For sitt foredrag i vår akademiske provins! Jeg utbrøt: «Du er fremdeles nervøs?! Er det sant? Hjelper det altså ikke å bli Ray Jackendoff, heller?!» Svaret hans var like sympatisk som ekte: «You keep raising the bar».

Man legger lista stadig høyere. Bedre og bedre dag for dag. Forbli relevant. Forbli seriøs.

Seriøsitet er også integritet, for eksempel på tvers av ulike kontekster. Jeg deltok en gang på en konferanse i Lund, der en forsker på dag 1 la fram en helt ny teori som løste en hel del problemer. På dag 2 holdt samme forsker enda et foredrag, nå sammen med en annen forsker, der han startet med å si at i dag skulle han argumentere alt han kunne mot sin egen teori fra dagen før. Jeg følte meg utrolig snytt. Det er jo flott at en klarer å være så objektiv at en kan se sin egen teori som en utbyttbar modul. Samtidig kjentes det litt ut som juks. Vi hører jo på slike foredrag fordi vi ønsker å komme nærmere sannheten. Å stå og overbevise oss på dag 1 om noe han skal falsifisere på dag 2, reduserer denne sannhetsjakten til en rent intellektuell øvelse. På den annen side, det er dette som er akademisk, i følge Store norske leksikon:

Akademisk er det som hører til et (sic!)[1] høyere undervisning eller forskning [...]. Sekundært [...] konvensjonell, teoretisk, lidenskapsløs eller livsfjern.

Den objektive, lidenskapsløse forskeren er ofte holdt fram som idealet. Å identifisere seg selv for mye med sine egne teorier er også totalt useriøst. En akademisk diskusjon skal føres uten å blande inn følelser og ego. Og likevel, som Toril Moi sier (I am a Woman, 1999: 232):

“The sense of vulnerability, or risking one’s whole being in one’s writing, can be just as overwhelming for someone who puts forward an intellectual analysis in which she has drawn on her whole experience, and used all her intellectual and emotional powers, as for someone who publishes the rawest of autobiographies.”

Det kan kjennes ganske personlig, å presentere en helt ny teori eller analyse av noe. Særlig om teorien din er helt ny og original. Etter et foredrag på en utenlandsk konferanse ble jeg oppsøkt av en fransk forskerkollega i pausen. Hun forklarte at hun var ganske så overbevist om at teorien min var riktig, og at dette ga et system som forklarte empirien på best måte.

«Problemet er», forklarte hun, «at dette er formulert i såpass sterk opposisjon til det rammeverket vi begge forholder oss til, at jeg rett og slett ikke kan bruke teorien din til noe!» «Selv om du mener den er sann?» sa jeg. «Selv om jeg mener den er sann», svarte hun.

Den aller beste rettesnoren for suksess er nok fortsatt Jens Bjørneboes Ti bud til en ung mann som vil frem i verden. «Det første bud er ganske lett: De som er flest, har alltid rett.»

Det er altså ikke nok at man tror teorien er sann. Den kan bli såpass original at den ikke passer, og dermed ikke kan tas seriøst. Det samme gjelder om man forholder seg for positivt til andre teoretiske retninger, eller andre leire innenfor fagfeltet. Det finnes egne konferanser, egne tidsskrifter og egne forskningsprogrammer for de ulike leirene, om en skulle bli fristet til å prøve å kommunisere på tvers. Never the twain shall meet. Om en lefler for mye med feil folk og fraterniserer med fiendeleiren, er det også fort gjort å bli stemplet som useriøs.

Det kan altså gå utover siteringsfaktoren din om du er for tverrdisiplinær eller for original. Jeg publiserte en artikkel i 2011 som kun en engere krets brydde seg om å sitere. I 2018 ble teorien min plukket opp av en kanonene i vårt fagfelt, og i motsetning til det som er vanlig – nemlig å skrive en fotnote der det står «see also Eide (2011) for similar ideas» – valgte han å skrive det som det var, at Eide (2011) er den analysen han selv bygger på. Dermed måtte alle som siterte hans artikkel, også sitere min. Siteringsgrafen min gikk plutselig i været. Sju år etter at artikkelen ble publisert. Analysen var som den var. Men nå hadde den fått et godkjentstempel fra en av de store kanonene, og kunne tas seriøst. Sju år senere.

Dermed er vi over på dagens debatt om seriøse og useriøse forlag og tidsskrifter. Sammen med en kollega rakk jeg akkurat å publisere en artikkel i MDPI før dette ble et skjellsord. Alt virket helt som en hvilken som helst annen publiseringprosess, det var gjesteredaktører som var spesialister på sitt felt, det var et samlevolum med et tema (nedarvingsspråk) som var midt i blinken for et artikkelmanus vi jobbet med, kolleger hadde annonsert at de ville publisere i samme volum. Videre var det fagfellebedømminger som kjentes like strenge og substansielle som andre fagfellevurderinger. Vi fikk manuset i retur flere ganger, og påpakning til vi hadde etterkommet alle kritiske bemerkninger fra fagfeller og redaktører. Helt som vanlig, bare open access, som vi liker, da det gjør artikkelen lett tilgjengelig for studenter og kolleger.

Vi syns sjøl at artikkelen er noe å være stolte av; nyskapende, lettlest og grundig. Men dessverre er denne artikkelen nå blitt totalt useriøs, en publikasjon vi er nødt til å unnskylde. Selv om det altså er en knakende god artikkel. Substansen i artikkelen er den samme. Men inntil en eller annen kanon kan knesette den og gå god for at den har noe å fare med, sin lugubre bakgrunn til tross, ser den sannsynligvis fram mot en heller anonym tilværelse.

Forresten, lettlest – det burde det kanskje ikke ha stått. For det første er det vel ikke jeg som bør bedømme det, men for det andre er ikke det noe bra stempel for en akademisk artikkel. Forskning er jo studier av vanskelige greier som vanlige folk ikke kan drømme om å forstå. Riktignok er Albert Einstein blitt tillagt utsagnet «If you can't explain it simply, you don't understand it well enough”.[2] På den annen side, en gang jeg oppga dette sitatet som noe jeg sjøl bruker som ei rettesnor, var det en av mine distingverte kolleger som kontret med følgende: But there is always the risk of sounding trivial. For enkelt formulert, og man er plutselig bikket over i det useriøse, uansett tyngden i innsikten som formuleres.

Formidling innebærer også ofte å popularisere forskning og si ting på en enkel måte. Her må man også passe seg. På den ene siden vil vår arbeidsgiver at vi skal bedrive formidling og vise fram hvor samfunnsrelevant forskningen vår er. Men blir det for mange opptredener, lærebøker, patenter og honorerte foredrag, da kommer ikke kollegene dine til å ta deg seriøst som forsker. Da er du blitt medienisse. Altfor kommers. Da har du solgt deg.

Det er alltid en avveining, dette. Overflate og substans. Form og innhold. Fag og kommers.

Emil Øversveen, postdoktor i sosiologi ved NTNU, hadde en meget lesverdig diskusjon i fjor der han konkluderte med følgende:

Satt på spissen kan man si at forskningen har to typer verdi, hvorav én er vitenskapelig, mens den andre er prestisjebasert og økonomisk.

Hvis du er lidenskapelig opptatt av din sannhetssøkende virksomhet, forsker av natur og idealist av legning, er det fort gjort å tro at det er den vitenskapelige verdien som veier tyngst. Vurderinger om prestisje og økonomi styres ofte av sympatier og antipatier, personlige preferanser og tilfeldigheter, uansett hvor mange objektive kriterier vi sier at vi bruker. Dermed må det da være substansen, den vitenskapelige fagligheten, som er klart viktigst.

Men problemet er at inntil du har overbevist fagfeltet ditt om din vitenskapelige oppdagelse, er og forblir denne oppdagelsen din personlige mening. Der er først når din oppdagelse godtas av fagfeltet, at den kan bringe vitenskapen videre.

Til det trenger vi vår troverdighet. Etos. Og derfor er vi så opptatt av hvordan vi framstår. Alltid.

Så lett, og så vanskelig er det. Seriøst.

[1] Til deg som er ny i akademia: (Sic) brukes for å vise at jeg har klart å oppdage en feil i sitatet. Hvis man klarer å finne flere slike, og dermed ha påskudd til å skrive flere (sic) i et sitat, kan det i seg selv være et hårfint lite hint om at forfatteren bak sitatet er litt useriøs, i motsetning til den som siterer.

[2] Det er uansett et bra sitat, syns jeg, uavhengig av hvem som er opphavsmennesket bak det.