Også institusjonell boikott undergraver den akademiske friheten

Ronny Kjelsberg har et innlegg i Universitetsavisa 9. april der han kommenterer min artikkel som ble publisert i samme avis dagen før. Han mener at innlegget mitt argumenterer mot stråmenn, da de boikottforslagene som foreligger krever institusjonell boikott og ikke dikterer hva enkeltforskere kan gjøre. Dette er for enkelt.

Ytring

Svake argument, bruk stråmenn?

Diskusjonen om boikott må forholde seg til at UHL-loven pålegger institusjonene å fremme og verne om den akademiske friheten, noe som selvsagt også omfatter friheten til den enkelte vitenskapelige ansatte ved institusjonen. Et vedtak om såkalt «institusjonell boikott» bryter med dette.

Skal man samarbeide med kolleger med andre institusjoner om felles prosjekter, krever dette støtte og oppbacking fra institusjonene. Det er som regel ikke slik at det er enkeltforskere som søker om finansiering av prosjekter. Som regel krever finansieringsinstitusjonene at forskernes institusjoner inngår i et forpliktende samarbeid. Sies slike avtaler opp, bryter forskningssamarbeidet sammen. Jeg leser ikke de konkrete forslagene om boikott slik at det er meningen å unnta slikt samarbeid fra boikotten.

leder

NTLs vedtak bryter med retten til akademisk frihet

Mange avtaler kommer i stand som følge av initiativ nedenfra, nettopp for å styrke samarbeid om forskning og undervisning. Hvis institusjonen nekter å følge opp dette, så fremmer de ikke de ansattes frihet til å inngå samarbeid. Og sies avtaler opp, bidrar det til å gjøre samarbeidet vanskelig, det motsatte av å verne friheten til å samarbeide. Det er vel også dette som er meningen med vedtak om boikott. Det viser at det ikke går å skille mellom institusjonell boikott og plikten til å fremme og verne om den akademiske friheten, slik de som går inn for boikott påstår.

Nyere tenkning om akademisk frihet inkluderer også studentene som rettighetshavere. Oppsigelse av avtaler rammer deres frihet til å velge utvekslingssted direkte.

Kjelsberg mener at mitt innlegg er prinsippløst fordi jeg ikke også tar opp boikotten av Russland. Nå handlet mitt innlegg om institusjonenes ansvar og vedtak om boikott. Boikotten av Russland er ikke vedtatt av universitetene og høyskolene, men av kunnskapsdepartementet. Rettslig sett reiser dette derfor andre spørsmål enn de jeg tok opp i mitt innlegg. Det er dessuten stor forskjell på å få friheten begrenset utenfra og selv å begrense den. Når vi ikke kan stole på at myndighetene verner om vår frihet, er det desto viktigere at institusjonene våre gjør det.

Den någjeldende UHL-loven verner dessverre ikke kunnskapsinstitusjonene klart mot en slik instruks fra departementet. Det eneste loven uttrykkelig verner institusjonene mot, er instrukser om læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen og individuelle ansettelser. Dette viser hvor svakt den akademiske friheten står hos oss, og hvor viktig det er at vi og våre institusjoner slår ring om den.

En slik instruks er like mye i strid med prinsippet om akademisk frihet, som et vedtak i styrene ved universitetene og høyskolene er det. Derfor kan de samme prinsipielle innvendingene rettes mot boikott av Russland som mot boikott av Israel. Forskjellen er at departementet kan synes å ha hjemmel til det, mens institusjonene ikke har det.

Når det gjelder realiteten i saken er det også en forskjell i det den akademiske boikotten av Russland inngår i en omfattende pakke av sanksjoner, vedtatt av myndighetene, som i praksis gjør alt samarbeid umulig. Friheten til å samarbeide med russiske kolleger er derfor allerede tapt, helt uavhengig av at det er gitt en direkte instruks om det. Å protestere på instruksen har derfor lite for seg, selv om den er problematisk ut fra prinsippet om akademisk frihet.