Ytring

Bør NTNU tilby tverrfaglig utdanning til ingeniører?

Tverrfaglig er noe man kan bli med årene, men ikke som student

Det finnes ingen uforanderlige lover om samfunn og mennesket, slik det gjør innenfor ingeniørfagene.
Det finnes ingen uforanderlige lover om samfunn og mennesket, slik det gjør innenfor ingeniørfagene.
Publisert Sist oppdatert

Å bli ekspert på tverrfaglighet virker nok tiltrekkende, men er vordende ingeniører tjent med å bruke sine fem år ved NTNU på å bli tverrfaglige?

Behovet for tverrfaglig kompetanse er ikke ny. Ute i samfunnet har ingeniørene til alle tider forholdt seg til omverdenen, og det betyr fag de ikke har fått grundig opplæring i. Så hvordan oppstår det tverrfaglige samarbeidet vi er avhengige av? Svaret på det er i praksisen. Det skjer ved at en som har utdannet seg i ett fag, og blitt dyktig i det, hvilket tar mange år, oppdager at det er fag som grenser opp til ens eget og som er relevant for det man driver på med. Det ansporer noen til å sette seg inn i de grunnleggende prinsippene som gjelder for det faget. Da blir man to-faglig. Noen tar dette videre og lærer seg flere fag. Da blir man det jeg kaller generalisert spesialist.

Norge fungere, delvis takket være generalister, men ingen har oversikt. Et velfungerende samfunn er nemlig langt på vei selv-organisert, styrt av visse innbygde regler, og prøver vi å snakke om dette blir det, som Sørensen og Lagesen påstod svada, eller «ord om andre ord» for å si det med Karl Popper (1902-1994).

Sammenslåingen av NTNU til én campus blir begrunnet med at ingeniører skal kunne samarbeide med de «myke» fagene. Drømmen om den type «enhetlig vitenskap» stammer fra 1800-tallet da Auguste Comte (1778-1857) og Sigmund Freud (1856-1939) forsøkte å etablere en vitenskap om henholdsvis samfunnet (sosiologi) og mennesket (pyskologi) etter mal fra fysikken. Denne fascinerende ideen fikk seg en alvorlig knekk på midten av 1900-tallet (jf. positivisme debatten der Hans Skjervheim var en viktig bidragsyter med boken Objectivism - and the study of man (1957); norsk utgave i 1959).

Materien er nemlig kausalt styrt, av noe utenfor den, mens vi mennesker er meningsstyrte, av noe inne i oss, og vi skifter mening etter hvert som vi lærer og erfarer nye ting. Derfor finnes det ingen uforanderlige lover om samfunn og mennesket, slik det gjør innenfor ingeniørfagene.

La oss se på et eksempel på tverrfaglighet: Et bærekraftig samfunn. NTNU har vedtatt at alle ansatte og studenter skal (sic) ha bærekraft i tanken i «alt» de tenker og gjør. Rent umiddelbart kan det høres fornuftig ut, men bærekraft er et altomfattende begrep tillike med «det gode samfunn» som Karl Marx (1818-1883) drømte om. Det man tilbyr studentene, er derfor en utdanning i en abstrakt og altomfattende idé som bare kan realiseres hvis vi lar være å stå opp av senga (det kravet lå ikke innbygget i marxismen).

Det er selvfølgelig ikke en løsning. Derfor blir det et spørsmål om hvor mye vi er villige til å avvike fra idealkravet. Det er imidlertid ikke et vitenskapelig/faglig spørsmål, men et politisk - slik spørsmålet om hva som er «det gode samfunn» er det. Derfor blir det normative og skjønnsmessige vurderinger basert på en helhetstenkning som ikke kan uttrykkes i presise vitenskapelige (verdinøytrale) termer. Det er i seg selv en grunn til at NTNU (eller andre) ikke bør tilby ingeniørstudenter spesiell opplæring i bærekraftig utvikling.