Ytring

Forelesning eller video? Ja takk, begge deler!

I en forelesning kan man lese på studentenes spørrende blikk, og legge til informasjon for å forklare kontekst. En video, derimot, må være strikt, fordi studenten skal kunne spole tilbake om det skulle være noe han ikke helt forsto.

- Det får ikke hjelpe om foreleseren er strålende fornøyd med forelesning eller video, dersom ikke studentene lærer eller forstår, skriver Geir Hasnes.
Publisert Sist oppdatert

Her om dagen utgikk det et bud fra oven om at forelesninger skulle tas opp for senere bruk, begrunnet som følger:

Opptak av undervisning kan være et godt hjelpemiddel for studenter som av ulike grunner ikke kan følge undervisningen, og i forbindelse med repetisjon eller forberedelse til eksamen.

Fakultetet har vedtatt (Red.anm. Instuttledelsen har i etterkant gitt beskjed til innleggsforfatter om at det ikke stemte da de skrev at dette var vedtatt, men at det per nå er et forslag) følgende retningslinjer knyttet til opptak av undervisning der det kun er faglærer/foreleser som deltar aktivt med lyd og/eller bilde:

• Faglærer/foreleser skal gjøre opptak av undervisning der dette er hensiktsmessig og praktisk mulig.

• Studentene skal informeres når det gjøres opptak av undervisningen, og informeres om hensikten med dette.

• Opptak av undervisning skal gjøres tilgjengelig på emnesiden i den til enhver tid gjeldende læringsplattform.

• Videreformidling av opptak er ikke tillatt uten faglærer/forelesers samtykke.

Opptak av undervisningsaktiviteter der studenter deltar krever samtykke, jfr reglene som følger av personopplysningsloven og personvernforordningen (GDPR).

Forelesere ved instituttet uttalte seg så om både fordeler og ulemper. Noen tok spesielt for seg problemet omkring studentenes deltakelse og personvern. Andre tok for seg det ubehagelige i at forelesningene nå bevarte det som ellers kunne være glipper hos foreleseren. Begeistringen var variert, for å si det mildt.

Problemet stikker mye dypere enn som så. Forelesning og video er to forskjellige kunstformer. En forelesning er som en teaterforestilling. Alt skjer i sann tid. Det som skjer, skjer der og da. Foreleseren kan improvisere, gitt at tilhørerne gir god nok tilbakemelding. Video derimot er som film – den kan klippes sammen og redigeres, men den kan ikke ta mot tilbakemelding underveis.

Men det er større forskjeller enn som så. I en forelesning kan man lese på studentenes spørrende blikk, og legge til informasjon for å forklare kontekst. En video, derimot, må være strikt, fordi studenten skal kunne spole tilbake om det skulle være noe han ikke helt forsto. I en forelesning kan man til og med komme med utenomsnakk, for å lette på atmosfæren, komme med dagsaktuelle referanser, til og med personlige anekdoter, men i en video må man konsentrere seg om fakta. Videoen må nemlig være mye mer slitesterk enn forelesningen.

Da man stengte universitetet for studenter i 2020 innså jeg at jeg måtte gjøre noe med faget mit, og resultatet var at jeg spilte inn mine forelesningspowerpointer på video. Dette førte til en helt annen og mer upersonlig tone i videoene. Man kan faktisk fortelle en faglig relatert vits eller god historie i en forelesning, men ikke i en video. Det var også forelesninger som jeg måtte kutte helt ut. Det var en del av faget å lære presentasjonsteknikk, og der forteller man hvordan studentene skal stå, hvordan de skal få pusten ned i mageregionen, der luker man vekk alle de språklige markørene som den typiske eee-lyden som markerer at man ikke er ferdig ennå med det man skal si, og der må studentene konsentrere seg om å være koherente mens de lærer hvor de skal holde og bruke hendene. Dette er helt greit i en forelesning med en liten gruppe studenter. Men dette var vanskelig å overføre til video.

Utsending av video i henhold til forelesningsplan resulterte vel i både-og-erfaringer. Studentene fant seg nok i mye i forbindelse med de ekstraordinære tiltakene. Året etter kunne videoene sendes ut raskere, da det ble klart at det ikke ble personlig undervisning nå heller. Mangel på forelesninger kunne til en stor grad avhjelpes med masser av veiledning via Teams og detaljerte skriftlige kommentarer til oppgavebesvarelser.

Det var likevel tydelig at mange studenter foretrakk en levende undervisningsform i form av oppmøte på forelesninger, og mange ga uttrykk for at de syntes det var en trasig studenttilværelse. Veiledningstimene kunne dermed strekke seg ut fordi mange ønsket å snakke om personlige ting også.

Resultatet etter to år kunne sies å være at det ikke virker som om det faglige læringsutbyttet varierte vesentlig mellom video og forelesninger. Resultatene på eksamen var de samme eller kanskje til og med noe bedre. Fordelen ved å kunne repetere videoer for seg selv var stor. En del spørsmål opphørte å komme.

Dette tredje året la jeg ut samtlige videoer ved semesterstart, og oppfordret studentene til å ta fatt så raskt som mulig. Dette hadde vesentlig effekt. Studentene kom tidligere i gang og det var mer å arbeide med gjennom semesteret. Noen studenter gikk gjennom hele faget i løpet av de første dagene og det hjalp dem voldsomt. Video er ikke tidsrelatert til en forelesningsplan, selv om mange kanskje ønsker en forelesningsplan for semesteret, og video er atskillig mer fleksibelt i bruk.

Det ankom imidlertid noe saftig kritikk fra et par studenter, som mente at noen av innspillingene ikke var så gode. Det kan man bare ta til seg, og man kan bare ønske at flere studenter kommer med tilbakemeldinger. Det virker som om studenter ikke kommer med tilbakemeldinger før de har blitt sinte, og da kan de være svært skarpe i sin kritikk.

Man bør derfor fortelle studentene at det er de som er ‘kundene’ til foreleseren. Det får ikke hjelpe om foreleseren er strålende fornøyd med forelesning eller video, dersom ikke studentene lærer eller forstår.

Som student gikk jeg aldri på forelesninger selv. Enten gikk det for fort og jeg mistet tråden mens jeg kikket i læreboka for å forsøke å finne ut hva jeg hadde gått glipp av, eller det gikk for sakte og jeg drev avgårde i andre tanker hvorpå jeg oppdaget at jeg ikke hadde fulgt med og lå håpløst etter. Jeg var derfor avhengig av gode lærebøker og godt øvingsopplegg, og ville definitivt hatt nytte av video – som jo ikke var oppfunnet den gangen, like lite som powerpoint var det.

I dag har youtube blitt rene universitetet, og man kan finne undervisningsvideoer for det meste. Det interaktive i å kunne stoppe og starte video er uvurderlig. Jeg spår derfor at spesiallagede undervisningvideoer vil være universitetets fremtid, mens forelesninger i første rekke vil holde rede på studiemiljøet og kontakten mellom foreleser og studenter. Gjennom spørsmål etter forelesningene vil foreleser kunne få muntlig feedback til forbedring av sitt materiale, men når studentene har lært seg til å skrive til foreleser med kritikken sin, vil dette ha god innvirkning på forbedring av videomaterialet.

Så: Forelesning og video: Ja takk, begge deler.

Endringslogg: 12.01.2023, 12.32: La til merknad om at eposten fra instiuttet ikke omhandlet et vedtak, men heller et forslag.