Kan man forstå sadismen?

Professor i fransk litteratur Svein-Eirik Fauskevåg ble bisatt forrige helg. Det er kanskje få som har hørt navnet, men Fauskevåg var en av de norske forskerne innen litteraturhistorie som kanskje har hatt størst betydning utenfor Norge. Da jeg selv kom til Paris som student var det hans bøker som møtte meg da jeg gikk inn i den mest berømte universitetsbokhandelen. Det er et på alle måter oppsiktsvekkende kapittel i vår nære forsknings- og littteraturhistorie som nå er over.

En stille kraft

Mens andre norske forskere i litteratur i hans generasjon kanskje var mer synlige i offentligheten, i aviser, i medier eller på hagefester, dyrket Svein-Eirik Fauskevåg en viss diskresjon. Han henvendte seg ikke først og fremst til et norsk publikum, han valgte heller ikke, som mange andre, å skrive på engelsk: samtlige av hans bøker, alle som én, ble utelukkende gitt ut på fransk, uten oversettelse.

Det er som i filmen om nåværende pave Frans og Ratzinger, hvor den første sier om den andre: når han har noe vanskelig å si, sier han det på latin.

Det han løftet fram i sin forskning var alt annet enn enkelt å si, det handlet om å prøve å forstå det verste i mennesket.

Allerede fra de første tekstene han skrev stolte han mer på sin egen intuisjon enn på akademiske moter, og han delte ikke litteratursynet som hersket ved flere norske universiteter hvor mange mente at litteraturen skulle sees på som noe isolert, noe som skulle studeres uavhengig av samfunnet eller historien.

Denne trangen til å gå utenfor opptrådte stier bidro til å skape et svært originalt akademisk forfatterskap. Arbeidene hans skulle bidra til å forandre litteraturhistorien.

Sadismens ansikt

Fra lille Norge utvidet Fauskevåg hva det var mulig å skrive om innen litteraturvitenskap. For å gjøre det valgte han å gå til en av de mest sjokkerende forfatterne i verdenshistorien: marki de Sade, filosofen, forfatteren og dramatikeren som har gitt opphav til begrepet sadisme. I roman etter roman, gjennom tusenvis av sider, beskriver Sade hvilke grusomheter mennesket er i stand til. Det handler nesten alltid om det samme: tortur og ekstremt grov vold koblet med seksualitet og en kynisme som er nesten umulig å forestille seg. Det er en lesning som til tider er uutholdelig.

Det var dette Fauskevåg ønsket å forstå i sin doktorgradsavhandling fra 1977, Sade i surrealismen.

Bare et par tiår før, på 1950-tallet, ble forleggeren Jean-Jacques Pauvert utsatt for omfattende politiovervåking og en skandaleomsust rettsak i Frankrike for å ha gitt ut Sades samlede verker på sitt eget forlag. De eneste som før Fauskevåg hadde skrevet om Sade var filosofer og provokatører, som de franske surrealistene, som nettopp valgte Sade fordi det var forbudt. Med Fauskevågs avhandling ble Sade-forskning etablert som et eget felt. Det var på alle måter banebrytende og må være et av de største bidragene innen humanistisk forskning i Norge i nyere tid.

Med det åpnet han litteraturforskningen, internasjonalt, opp for også å omfatte det aller verste i mennesket. Det var radikalt. Gjennom bøkene som kom senere utdypet Fauskevåg denne tilnærmingen, med studier som spant fra sadisme til vennskap.

En dannet rebell

Hans tilnærming vakte uten tvil oppsikt. Fauskevåg og hans medstudent Jostein Børtnes skal bare ha blitt omtalt som «djevelen» og «engelen», i sarkastisk tonefall av en av de gamle Oslo-professorene. Den første skrev om Sade, den andre om russiske helgenfortellinger. Fauskevåg måtte utenlands for å få reell og kyndig bistand. Som en av hans kolleger sier om hans arbeider, «de var slett ikke velsett i Oslo-miljøet». Det var da også utenfor Norge at hans bøker skulle finne sine lesere, kanskje først og fremst blant spesialister ved berømte universiteter hvor hans funn og tolkninger etter hvert skulle tas opp i arbeidene av forskere og studenter og bli en del av den store fortellingen om verdens litteraturhistorie.

Fauskevågs dristighet som forsker speilet nok hans personlighet. Han la aldri skjul på sin legning, som i 1960-tallets Oslo falt inn under straffeloven. Han skal selv ha fortalt hvordan han på dramatisk vis unnslapp lovens lange arm i Frognerparken ved å ta bena fatt og stupe gjennom en hekk for bare å møte konstabelen på den andre siden. Da politiet umiddelbart ønsket å vite om det var han som var den unge mannen på flukt, skal han ha nektet med største selvfølgelighet, godt hjulpet av ulastelig antrekk og pene sko.

Like enkelt var det ikke for han og hans kolleger når stillinger ved Universitetet i Oslo skulle besettes. Fordommene mot homofili var å finne overalt, også i universitetets ansettelseskomiteer.

En litterær antropolog

Mens hans medstudent Jostein Børtnes ble professor i russisk litteratur i Bergen, ble Fauskevåg ansatt i Trondheim, og det var herfra han skulle videreutvikle sitt forfatterskap. Sammen har de to, på hver sin kant, drevet frem generasjon etter generasjon av internasjonalt orienterte litteraturvitere i storstilte forskningsprosjekt.

Gjennom dette har de hatt enorm betydning også for dagens litterære landskap i Norge. Deres studenter underviser i dag ved litterære fag på universiteter og høyskoler over hele landet. Men vi som har gått denne skolen utgjør ingen homogen gruppe, for akkurat som de selv var rebeller, jobbet de for å dyrke frem det individuelle og originale hos sine elever.

Selv så Fauskevåg først og fremst på litteraturen som noe som sier noe om mennesket. Han kalte det en litterær antropologi.