Gjesteskribenten

Vår frihet er ikke ubegrenset – heldigvis!

Vi skal alle kunne ytre oss og forske fritt, men vi skal ikke utøve vår myndighet fritt når vi tar avgjørelser som har betydning for våre studenter, søkere og ansatte.

Det finnes skranker for hvordan friheten skal brukes og hvilke hensyn vi kan ta, skriver Kjersti Møller
Det finnes skranker for hvordan friheten skal brukes og hvilke hensyn vi kan ta, skriver Kjersti Møller
Publisert

Akademisk frihet og ytringsfrihet settes med god grunn på dagordenen i disse dager, og begrepene har etter hvert blitt forent i nyordet «akademisk ytringsfrihet». Hvordan kan denne friheten tydeliggjøres, og hvilket ansvar har vi som institusjon? Det handler om grunnleggende demokratiske verdier og jeg ser fram til å få noen kloke råd fra Kierulf-utvalget.

Fakta

Kjersti Møller

Kjersti Møller

Kjersti Møller er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Cand.philol. i engelsk

Nåværende jobb: Seniorrådgiver, Avdeling for utdanningskvalitet, NTNU

Tidligere roller i UH-sektoren: Jeg har vært verneombud og tillitsvalgt, har hatt ulike administrative stillinger og deltatt i ulike råd og utvalg i UH-sektoren siden 1997. Styremedlem i NTNU-styret siden 2016.

Faglige interesser: Høyere utdanning, forvaltning og offentlig rett, studenters og ansattes vilkår.

Er opptatt av: Utdanningspolitikk

I dag tenkte jeg derimot at jeg skulle snakke litt om nødvendigheten av å begrense en frihet, nemlig vår frihet til å utøve myndighet i forvaltningen, og hvordan dette påvirker arbeidshverdagen vår i det daglige. For noen av oss er dette selvsagt, for andre synes denne læren å ha gått litt i glemmeboka.

Høyere utdanning som handelsvare for eliten

La oss ta et ekstremtilfelle for å sette det hele i perspektiv først. Du har kanskje sett filmen «Operation Varsity Blues: The College Admissions Scandal»? Den er basert på en sann historie fra USA som vakte en del forargelse verden over. Vi får et innblikk i hvordan en elite av prestisjeorienterte unge, eller rettere sagt styrtrike og forfengelige foreldre, betaler enorme summer for at deres håpefulle skal komme inn på de «riktige» universitetene. Universiteter vi i Norge også liker å sammenligne oss med, eller ser opp til.

Vi får bli med å banke på tre opptaksdører til høyere utdanning. Noen legitime, andre ikke helt det. Du har inngangsdøra hvor studenter får opptak på ordinært vis, altså på grunnlag av faglige kvalifikasjoner, deriblant opptakstester og anbefalingsbrev. Bakdøra åpner seg på vidt gap dersom du er villig til å donere enorme summer for et opptaksbevis. Å smette inn bakveien er ikke billig; utsagnet «one million dollars ain’t gonna get you nowhere» sier vel sitt om akkurat det. Det finnes også en tredje dør – sidedøra, eller den som omtales som «the side door» og som utgjør filmens hovedtema. Her beveger vi oss inn i den mer lyssky delen av virksomheten. For å komme inn «the side door» slipper du unna med å betale noen skarve hundretusener i bestikkelse til universitetets administrasjon, i dette tilfellet opptaksmedarbeideren og en trener på et av universitetets mange og til dels obskure idrettslag. Og vips er poden klar for fadderuke og studier som en ikke nødvendigvis er topp motivert for. Filmen balanserer mellom helt lovlige prosesser, gråsoner og ren korrupsjon og viser hvor galt det kan gå når man koker sammen et maskineri basert på vilkårlighet, forskjellsbehandling, utenforliggende hensyn, griskhet, uklare kriterier, nepotisme med mer. Nå er det åpenbart en stor forskjell på det vi er vitne til i filmen og vår egen virksomhet, men jeg synes likevel temaet setter noen tanker i spill.

Resultatet er uansett at i mange tilfeller er det ikke de best kvalifiserte, ei heller de mest motiverte søkerne som kommer gjennom opptaksnåløyet. Åpenhet, likebehandling, faglig integritet og rettssikkerhet forsvinner til fordel for størrelsen på lommeboka.

Den lille manns grunnlov

«One million dollars ain’t gonna get you nowhere» er et gjeldende utsagn for opptak til høyere utdanning i Norge også, men da med motsatt fortegn. Hos oss er høyere utdanning stort sett gratis og det lar seg ikke gjøre å kjøpe eller donere seg til en studieplass. (Nå ser jeg selvsagt bort fra at sosioøkonomiske forhold spiller en betydelig rolle for adgang til høyere utdanning også i Norge. Vi lar imidlertid det ligge nå). Gratisprinsippet er noe av det vi skal være stoltest av i norsk utdanningspolitikk. Jeg håper virkelig vår nye statsråd holder den fanen høyt når han skal bære sektoren på sine skuldre, eller bidra til at den tar seg selv i nakken om du vil. I mitt hode er det likevel en annen grunn til at vi ikke havner i samme situasjon som nevnte tilfelle hvor det bærer riktig så galt av sted.

De som kjenner meg vet at jeg er skeptisk til detaljreguleringen av vår sektor, fordi jeg tror ikke vi alltid oppnår den effekten man er ute etter. I dag har jeg imidlertid et behov for å trekke en gammel traver fram i rampelyset; forvaltningsloven og de ulovfestede prinsippene som setter klare og tydelige begrensninger for vår frihet som offentlig myndighetsorgan. Vi skal alle kunne ytre oss og forske fritt, men vi skal ikke utøve vår myndighet fritt når vi tar avgjørelser som har betydning for våre studenter, søkere og ansatte. Det finnes skranker for hvordan friheten skal brukes og hvilke hensyn vi kan ta. Innholdet i loven og prinsippene har en rekke etiske aspekter, og loven ble omtalt når den ble vedtatt i 1967 som «den lille manns grunnlov». Vi skal ikke ta utenforliggende hensyn i saksbehandlingen vår, vi skal ikke drive usaklig forskjellsbehandling, vi skal ikke ta vilkårlige eller urimelige avgjørelser og vi skal praktisere god forvaltningsskikk. Videre skal vi forholde oss til en rekke saksbehandlingsregler som sikrer den enkeltes rett til å få sin sak behandlet på en forsvarlig og riktig måte.

Loven og de ulovfestede prinsippene danner til sammen klare rammer for hvordan vi som er saksbehandlere skal gjøre jobben vår, og det bør du kanskje huske på når du synes vi blir vel formalistiske og sendrektige, og det kanskje ikke passer inn i en hektisk, innovativ og fremoverlent hverdag som forsker, underviser, student, formidler, konsulent, leder eller hva du nå er i vår mangfoldige verden.

Magefølelsen er en veldig dårlig rettesnor

Det fattes mange enkeltvedtak i løpet av et år ved NTNU, vedtak som er bestemmende for en enkeltperson og som kan være inngripende. Da blir magefølelsen en veldig dårlig rettesnor. Det kan jeg love deg, basert på egen erfaring.

Så, hva betyr alt dette i praksis? Det er vanskelig å gå inn på det kort og konsist på tampen av arbeidsuka, det vet alle som har kommentarutgaven til forvaltningsloven i bokhylla. Jeg skal heller ikke gå inn i juridiske betraktninger, det overlater jeg til de skarpskodde. Poenget mitt er å belyse hvorfor jeg synes dette rammeverket er så utrolig viktig i mitt daglige arbeid.

Bli med på en fiktiv reise. Du får en sak på bordet. Vi kan jo fortsette i opptakssporet. En person har søkt opptak til en helsefaglig utdanning. Søkeren har merknad på politiattesten og institusjonen må avgjøre om det blir adgang til praksisstudiet eller ikke. Basert på hva du leser i domspapirene tenker du kanskje umiddelbart at vedkommende ikke har noe som helst å gjøre i en utdanning der man kommer i tett kontakt med en tredje sårbar part. Eller du tenker at dette var da ikke så alvorlig. Magefølelsen altså. Beskyttelseshensynet skal selvsagt veie tungt, men nå må du faktisk iverksette en rekke handlinger hvis formål er å sørge for at saksbehandlingen blir god, tillitsskapende og ivaretar hensynet til den enkelte og til samfunnet. Grundigheten må du samtidig balansere opp mot kravet til effektivitet. Før du kan legge saken frem for den som har myndighet til å fatte et vedtak om søkeren skal få fortsette på studiet eller stenges ute, må du innhente all den dokumentasjonen du trenger for at avgjørelsen kan fattes på et forsvarlig og saklig grunnlag. Det har du plikt til. Ikke minst må du gi den det gjelder rett til å uttale seg, til å fremme sine synspunkter sammen med en støtteperson. At noen kan stille spørsmål ved en parts rett til kontradiksjon er for meg en gåte – hvordan kan man belyse en sak da? Hjemmel til å fatte et inngripende vedtak må du naturligvis ha, du må begrunne avgjørelsen godt og vise hvilke hensyn som vektlegges. Du må passe på taushetsplikten, samtidig som du kanskje må innhente uttalelser fra andre, og sikre retten til innsyn og sørge for skriftlig dokumentasjon. Og ikke minst må du passe på veiledningsplikten. Kanskje er forholdet av en så alvorlig karakter at vedkommende ikke får gå ut i praksis, men da må det legges til rette for at man kan klage og få saken behandlet på nytt. Kanskje utgjør vedkommende en mulig fare for en sårbar part? Kanskje viser det seg at vedkommende har en broket fortid, men over tid har kommet på «rett kjøl» og det hefter liten tvil om at utdanningen er et viktig ledd i rehabiliteringen og at vedkommende utgjør ingen fare for andre?

Jeg har behandlet saker som har fått begge utfall, og møtt meg selv i døra mang en gang nettopp fordi jeg tror jeg vet utfallet i starten av prosessen, men så viser det seg at nettopp fordi jeg må følge disse reglene til punkt og prikke og ikke la meg rive med av førsteinntrykket, så dukker det opp forhold som gjør at det var jo ikke slik jeg trodde det var likevel. Jeg må alltid sørge for å nullstille meg før jeg tar sats fra hoppkanten. Banal lærdom? Mulig det, men jeg har også møtt de som ser på grundig saksbehandling som sløsing med arbeidskraft i jakten på kostnadseffektivitet. Da kan vi fort trå feil, og det kan bli veldig dyrt. Saksbehandlingsreglene er heller ikke et mål i seg selv, men skal bidra til å bygge tillit. Du kan faktisk si at de er omdømmeskapende. Og så er det noe med verdien av å behandle folk «etter boka». Det bør faktisk sitte i ryggmargen vår, men da må også den boka være pensum for oss alle.

I 2019 la forvaltningslovutvalget frem forslag til ny lov i utredningen NOU 2019: Ny Forvaltningslov. Jeg må innrømme at jeg ikke har lest alle 800 NOU-sider, men har fått med meg at det fremdeles skal legges like tydelige føringer for vår saksbehandling som i den «gamle» loven, samt at loven har fått en mer moderne språkdrakt. Det er bra, det er lenge siden noen skjønte hva «tarv» eller «svogerskap» er. Videre gjøres det forsøk på å holde tritt med den teknologiske utviklingen. De øvrige endringsforslagene lar jeg være mat for juristene.

For meg som saksbehandler er jeg imidlertid glad for at man i forslag til ny lov viderefører det «moralske kompasset» som er så retningsgivende for saksforberedelsene våre og for de valg og beslutninger vi tar. Ikke minst er jeg glad for forslaget om å lovfeste den såkalte misbrukslæren – «forvaltningsorganet skal ikke legge vekt på utenforliggende hensyn. Forvaltningsskjønnet skal ikke være vilkårlig eller innebære usaklig forskjellsbehandling». Kloke ord.

LES OGSÅ: Her finner du flere kommentarer av Kjersti Møller

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.