Gjesteskribenten:

Hvorfor praktisk opplæring på laboratoriet er så kjekt

Laboratoriekurs er en god metode for studentaktiv læring, men det er også mye mer enn det.

Ann-Kristin Tveten er mye på laboratoriet og skildrer her alt det lab-en har å by på av studentaktiv læring.
Ann-Kristin Tveten er mye på laboratoriet og skildrer her alt det lab-en har å by på av studentaktiv læring.
Publisert

Det er ikke så rent sjelden at de som går forbi kontordøren min observerer en nokså generell beskjed på tavlen: «Er på laboratoriet». Selv studentene lærer fort at de skal lete etter meg der dersom de trenger en «drop-in» prat. Institutt for biologiske fag i Ålesund disponerer nemlig en egen/hel etasje med laboratorier, hvor en stor andel av undervisningen og forskningen foregår. Vårt eget lille univers av analyseinstrumenter, metoder og læringsarealer i skjønn forening.

Ann-Kristin Tveten

Ann-Kristin Tveten

Utdanning: Bioingeniør i Ålesund, MSc Bioteknologi, NTNU og PhD i mikrobiologi fra NVH/NMBU.

Nåværende jobb: Førsteamanuensis ved Institutt for biologiske fag (IBA) og altmuligdame.

Roller i UH-sektoren: Har vært tillitsvalgt for NITO, både lokalt og sentralt for NITO universitet og høgskoler og forhandlingsutvalg.

Har hatt administrative roller som FoU-koordinator for gamle Høgskolen i Ålesund og nestleder for forskning ved IBA. Er programleder for bachelorprogram i Bioteknologi og et årsstudium ved IBA.

Faglige interesser: Mikrobiologi og molekylærbiologi. Laboratorieanalyser.

Er opptatt av: Praktisk studentaktiv læring, gjerne på laboratoriet. Alternative vurderingsformer.

Laboratoriekurs er en god metode for studentaktiv læring, men det er også mye mer enn det. På laboratoriet kan vi observere, diskutere og evaluere hvordan studentene planlegger og gjennomfører øvinger, men noe av det beste er at på laboratoriet kan vi ha toveiskommunikasjon. Derfor er det lett å bli begeistret over å undervise på laboratoriet, for der er det litt mer «normalitet» enn i undervisningen ellers nå i koronatiden.

Pandemien har gitt oss mange diskusjoner

Paradoksalt nok så er den tiden vi er inne i nå, med håndvask, smittehygiene og munnbind, veldig lik de standard rutinene for arbeid på laboratoriet. Vi som jobber på biologiske laboratorier, og deler arealer med millioner av bakterier, virus og celler til vanlig, har fått våre faste laboratorierutiner flyttet ut av laboratoriet og inn i hverdagen vår. Det er en litt rar følelse at den strenge praksisen fra laboratoriet nå skal være med tilbake til kontoret. Eller - kanskje ikke for oss som allerede er godt kjent med disse rutinene - men det er nok litt rart for alle de som knapt har sett et munnbind før, eller som har problemer med å vaske tommelen på venstrehånden like godt som på høyrehånden.

I de ulike laboratoriekursene har vi diskutert mye rundt smittsomme sykdommer og epidemier, men begrepet pandemi har vært litt fjernt. Derfor har vi nå fått mange nye diskusjonstemaer, og det er ivrige diskusjoner om vaksineutvikling, analysemetoder for påvisning av SARS-CoV2, sykdomsforløp og medisiner. Det varmer et akademikerhjerte at disse diskusjonene innledes og styres av studentene selv, de argumenterer og presenterer forskning for hverandre, helt på eget initiativ. Parallelt gjennomfører studentene avanserte analyseoppsett og fokuserer på oppgaven som de har fått utdelt. Det er akkurat som å se profesjonelle/erfarne kollegaer jobbe sammen på laboratoriet, prate og diskutere fag. Da forstår man hvorfor praktisk opplæring i smågrupper på laboratoriet er så kjekt.

Mindre «barriere» mellom student og foreleser

Vi kan godt kalle det studentaktiv læring eller bruke andre flotte pedagogiske begreper, men vi gjør det enkelt og kaller det laboratoriekurs. Det er en læringsarena der ansvaret i stor grad ligger på studentene selv; de må forberede seg før de kommer, de skal gjennomføre forsøket sammen med en medstudent på laboratoriet, de skal diskutere hva skal de gjøre gjennom hele eksperimentet og de skal vurdere resultatene de har fått. Av og til må de finne ut hvorfor forsøket ikke fungerte som de hadde forventet, og noen ganger må de prøve å finne ut hvorfor de fikk unormale resultater. Det vanskeligste er å gjøre en god refleksjon av forsøket når alt går som planlagt. Noen grupper er helt stille og diskuterer for seg selv, mens andre grupper har livlige diskusjoner på tvers av grupper for å løse sine utfordringer og formidle sine resultater. Det kan komme et utvalg av spørsmål både til medstudenter og til den som har ansvar for laboratoriekurset, enten om det pågående eksperimentet eller det som var tema på en forelesning.

På laboratoriet er det gjerne en mindre «barriere» mellom student og foreleser enn det man kan oppleve i et auditorium eller klasserom. Det gir ofte rom for flere spontane diskusjoner, alt fra hvor mye det har regnet i Ålesund den siste tiden eller hvordan man kan finne litteratur til neste gruppeoppgave. Dette viser at studentaktiv læring er mye mer enn det som kan beskrives i et læringsutbytte eller måles som en «tellekant». Våre studenter skal ut i et arbeidsliv hvor de er omgitt av teknologi, informasjon, omstilling og produktivitetskrav. Det er ingen tvil om at arbeidslivet byr på varierte hverdager og konstante endringer, enten det er korona, budsjettkutt eller krav til effektivisering. En ting er sikkert, kull 2019 og kull 2020 er de som har fått best opplæring i omstilling og tilpasning av hverdagen. Alle kull har sine unike kvaliteter, og når vi kommer tett på studentene i laboratoriekurs eller annen praktisk opplæring i små grupper kan vi observere hvordan disse kvalitetene utvikler seg. Det er noe som ikke kan måles eller beskrives, det bare er sånn. Det er fryktelig vanskelig når man jobber i akademia.

Som en dårlig skrevet stil

Jeg tror at hvis man skulle skrive en utfyllende læringsutbyttebeskrivelse av et laboratoriekurs så ville den blitt mer som en dårlig skrevet norsk stil. For å sette det på spissen så kunne man ha fylt ut de tradisjonelle faglige læringsutbyttebeskrivelsene med noe sånt som: «Studenten skal ha ferdigheter som ikke er målbare, men som er særdeles viktige for arbeidslivet. Studenten skal kunne kommunisere med andre i team, uten at det nødvendigvis er fagrelatert. Studenten skal utvikle selvstendighet og egen vurderingsevne, og samtidig forholde seg til at av og til må man bare gjøre som man får beskjed om (selv om man ikke helt skjønner hvorfor). Studenten skal lære å gjennomføre en analyse eller metode, og det er vel så viktig å lære seg teknikken for bruk av utstyr som å få «rett svar». Studenten skal lære at det ikke alltid finnes et riktig resultat, men at det må gjøres vurderinger – gjerne i diskusjon med andre – om det er et godt resultat. Studenten skal lære at av og til så må man gjøre feil. Studenten skal ha kompetanse til å forstå når noe er feil eller ikke helt som det burde være, selv om det ikke alltid er mulig å vite nøyaktig hva som er feil.

Og til slutt: Studenten skal utvikle seg sin egen fagidentitet og egenart.»

Det skulle blitt en spennende eksamen dersom man skulle måle et slikt læringsutbytte. Samtidig viser det også hvor viktig studentaktiv læring er, hvor man har rom for å utvikle egenskaper som ikke alltid trenger å måles på en eksamen. Disse egenskapene er unike for hver student, og for hvert emne. For hvert årskull som starter på sin utdanning vil disse egenskapene bli påvirket av en rekke faktorer, som når korona nå puster oss i nakken eller det året da «askefast» ble årets nyord.

Håper de forblir nysgjerrige

Ved campus Ålesund har det vært et «varemerke» at praktisk undervisning skal være sentral i alle studieprogrammene. Det har vært stor utvikling på «Norges mest næringsnære campus» de siste årene, og det er nettopp denne dynamiske flyten mellom student, akademia og næringsliv som gjør dette mulig. Det skaper unike muligheter for studentene og er med på å forme en identitet. Noen omtaler det som en faglig identitet, en profesjonsidentitet, studentidentitet, eller eierskap og tilhørighet til faget man studerer. Praktisk opplæring på laboratorier eller simulatorer er med på å forme denne identiteten, og så er det en rekke andre ferdigheter som utvikles parallelt. Når man går ut døren på universitetet for siste gang som student bør man ha med seg nok kompetanse til å ta gode valg videre.

Jeg runder av med å gå tilbake til laboratoriet hvor en batch med bakterier venter på videre behandling. Der møter jeg masse studenter som prater bak munnbind og vernebriller, godt innpakket i en hvit labfrakk. Om noen år er det disse studentene som skal danne førstelinjen for påvisning av korona eller andre smittsomme sykdommer, og analysere blodprøver når vi er syke. Eller kanskje skal de jobbe med vaksineutvikling eller utvikling av mat som kan gi bedre helse. Jeg vet ikke hvor de ender opp, men jeg håper at de har fått med seg noen kvaliteter som gjør at de ikke slutter å være nysgjerrige. For det er vel det vi ønsker, at vi som blir igjen på universitetet kan klare å gi «noe» til dem som finner nye veier. Og – forhåpentligvis – om noen år så har de lyst til å komme tilbake og dele sine erfaringer med nye studenter på vei inn i arbeidslivet.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS