Ytring

Var IPCCs tredje delrapport humanvitenskapenes svanesang?

Forfatteren av siste fagrapport burde ha samarbeidet med de som skal stå for den praktiske gjennomføringen av det grønne skiftet; teknologene.

Siste fagrapport fra IPCC tyder på at samfunnsvitere/humanister ikke er modne for samarbeid med de harde vitenskapene.
Siste fagrapport fra IPCC tyder på at samfunnsvitere/humanister ikke er modne for samarbeid med de harde vitenskapene.
Publisert Sist oppdatert

I den siste tiden har noen lurt på hva vi skal med humaniora. Det har også kommet en egen stortingsmelding om temaet (Meld. St. 25 (2016–2017). Mange innen de humanistiske fagene har innsett at de trenger nye oppgaver og noen har pekt på samarbeidet med realfagene/ingeniørene som en måte å vitalisere sine fag på.

Siste fagrapport fra IPCC er delvis ført i pennen av fagfolk med bakgrunn i de «myke» vitenskapene, samfunnsvitere, statsvitere og humanister. Oppdraget gikk bl.a. ut å beskrive hvordan vi skal oppnå klimamålene. Her hadde de «myke» fagene derfor en gyllen mulighet til å vise hva de duger til, men hvordan gikk det?

Vel, de konkluderer med at det er mulig å nå målene i Parisavtalen. Optimismen begrunnes med at prisen på vind- og solenergi har gått kraftig ned i løpet av de senere årene (henholdsvis 55 og 85%) som en følge av økt produksjonsvolum. De overser imildertid de tekniske/praktiske problemene knyttet til oppskalering av teknologiene og energisystemene. La oss se på noen av dem.

For at vind skal kunne stå for 25% av dagens energiforbruk (160 Terrawattimer) i 2050, må verden hvert år frem til 2050 bygge anslagsvis 250.000 vindmøller per år (nesten 10 ganger mer enn det vi samlet har bygget de siste 30 årene). Det blir over 500 vindturbiner hver dag. Og fordi vi må erstatte dem etter 25 år, må vi fra og med 2045 rive (og lagre) 500+ per dag og derfor må verden bygge 1000+ per dag. Hvis Norge skal står for 0,1% av denne energien, må vi bygge minst en vindturbin annenhver dag de neste 25 årene og 1 per dag etter det.

Vindturbiner er ment å bidra til å erstatte kull som energikilde. Det er i dag cirka 2000 kullkraftverk i verden. Det betyr at vi må legge ned 1,5 kullkraftverk hver uke de neste 30 årene. Det foreligger imidlertid planer om å bygge 1600 nye kullkraftverk.

I fagrapporten hevdes det at det finnes geologiske formasjoner som kan lagre 1000 gigatonn CO2 som er nok til dekke behovet for dette århundret, men de unnlater å oppgi hvor mange lagringsplasser som må bygges for å få det til. Langskipet-prosjektet i Nordsjøen er anslått å kunne ta imot totalt 0,4 megatonn CO2 hvert år over en periode på 25år, totalt 10 megatonn (til en total kostnad på 25 milliarder kroner). Det betyr at verden må bygge i størrelsesorden 100.000 tilsvarende lagringsplasser de neste 80 årene - eller 3 hver dag.

Behovet for lagring av CO2 springer ut av erkjennelsen av at olje og gass ifølge World Economic Forum (2019) ligger an til å utgjøre inntil 50% av energimiksen i 2050. Vi blir samtidig fortalt at vi allerede har funnet mer olje og gass enn det vi kan ta ut hvis vi skal nå klimamålene. Vi må imidlertid ta hensyn til at produksjon av olje- og gassfeltene i snitt avtar med 5% per år (det er lite vi kan gjøre med det). Det betyr at den daglige produksjonen fra eksisterende felt vil være halvert i løpet av 20 år - selv om det meste av oljen og gass fortsatt befinner seg der. Olje- og gasselskapene må derfor, gitt forutsetningene ovenfor, finne mer for å kunne være sikker på å kunne produsere nok olje og gass per dag i 2050.

Det står, så langt jeg har funnet ut, ikke noe I IPCCs siste fagrapport om hvorfor de teknologiske utfordringer ikke blir diskutert, men i et intervju forklarer professor Joyashree Roy, en av hovedforfatterne av kapittel 5, hvorfor (mine understrekinger og parenteser):

“Assessment of social science literature from various disciplines helped this report to mention with high confidence that people do not need energy per se (sic), but they need a set of services to meet their basic needs such as comfortable homes, mobility, and nutrition.»

«A paradigm shift (sic) in the way we think about climate action is reported for the first time in this IPCC report. If people are provided with opportunities to make choices supported by policies, infrastructure and technologies, there is an untapped (sic) mitigation potential to bring down global emissions by between 40 and 70% by 2050 compared to baseline scenarios.»

Tilgang på energi blir altså sett på som et ikke-problem når det gjelder å få til en CO2-nøytral verden. «Alt» vi trenger å gjøre, er å ta innover oss det paradigmatisk nye perspektivet som ser ut til å ha åpenbart seg for forfatterne (under skrivingen ser det ut til) og la den nye teknologien komme. Motstanden sitter i holdet på oss og politikerne. Til det er å si at historien lærer oss at denne type grensesprengende tanker, om de har noe for seg, typisk trenger én generasjon på seg for å få særlig effekt. Ifølge siste fagrapport, har vi imidlertid kun 2-3 år på oss til å snu trenden og mindre enn 10 år på oss for å halvere utslippene av CO2.

Når man utreder en problemstilling, er man forpliktet til å legge frem alle fakta som trengs for at andre skal kunne gjøre seg opp sin egen mening. Det har, som vi har sett, de som skrev IPCCs siste fagrapport ikke gjort. Det er kanskje noe mer overraskende at forfatterne av de to første fagrapportene, naturviterne/matematikerne, heller ikke ser teknologiske og infrastrukturelle som et problem. Gitt oppdraget, var det kanskje ikke nødvendig å komme inn på temaet, men Michael E. Mann, av de mest innflytelsesrike klimaforskerne og mannen bak den berømte hockey-kølla, hevdet i et intervju nylig at (min parentes):

«Knowing that global temperature rise can be stopped almost immediately (sic) means that humanity is not doomed after all».

Situasjonen er derfor den at alle som har vært involvert i rapportskriving for IPCC de siste 30 årene, har nokså ensidig pekt på hver og en av oss og politikerne - som blir bedt om å «få opp farten».

Politikere har derfor nærmest blitt tvunget til å sette seg klimamål (eller er det visjoner?) som de innrømmer er vanskelige å oppfylle. Politikerne har imidlertid vært med på å legge stein til byrden. De har nemlig lovet en rettferdig omstilling. En from tanke, men rettferdighet er ikke en objektiv størrelse, hvilket betyr at hver person, hvert land, vil ha sin egen mening om hva det er.

Det ligger derfor an til konflikter som vil kunne hindre gjennomføringen av klimatiltak. Dette er en type problemstillinger samfunnsviterne/humanistene er de rette til å belyse. Det har de imildertid valgt å ikke gjøre – uvisst av hvilken grunn. Var det det siste toget som gikk for humanfagene?

Siste fagrapport fra IPCC tyder nemlig også på at samfunnsvitere/humanister heller ikke er modne for samarbeid med de harde vitenskapene. For hvorfor har de ikke invitert de som skal stå for den praktiske gjennomføringen av det grønne skiftet, teknologene, til å bidra? Det var ingeniørene, sammen med økonomene og politikere, som planla og bygde det moderne samfunnet på 1900-tallet. Her hjemme ble disse fagfolkene omtalt som «samfunningeniørene» og deres vitenskap som «sosial ingeniørvitenskap» (Rune Slagsted, Nasjonale strategier (1998).

Det var før samfunnsvitenskapene ble en viktig akademisk disiplin ved universitetene (siste halvdel av 1900-tallet). Humanistene ser (jf. IPCC siste fagrapport) ut til å ha forsøkt å overta rollen ingeniørene hadde, men det er de ikke kvalifisert til. De teknologiske utfordringene vi står overfor nå, er trolig større enn under 1900-tallet. De kan ikke løses ved hjelp av refleksjoner omkring samhandling mellom mennesker og teknologi - eller ved nye apper. Hadde humanistene som skrev IPCCs siste fagrapport evnet og samarbeidet med de tradisjonelle ingeniørene, maskiningeniørene, bygningsingeniørene, sterkstrømsingeniørene, etc., ville vi fått en fått et mer realistisk bilde av de samlede utfordringene.

Disse ingeniørene jobber nemlig med den materielle/tunge delen av teknologien og vet derfor hvor skoen trykker. De har dessuten ikke for vane å love for mye. Eller som Gunnar Randers (1914-1992) en gang sa om dem: «Det som er enestående, er at man vet hva man snakker om».

De «myke» fagene ønsker seg en større andel av forskningsmidlene knyttet til det grønne skiftet. Siste fagrapport fra IPCC var en dårlig søknad. Der avslørte humanvitenskapene seg som ignorant i forhold til teknologi og derfor som lite relevante i forhold til utfordringene knyttet til det ønskede tempoet på det grønne skiftet.