Ytring:

Truer det grønne skiftet energisikkerheten vår?

Om vi skulle lykkes med det grønne skiftet, må vi også forholde oss til et risikobilde som til nå ikke har fått så særlig oppmerksomhet. En verden som «utelukkende» er basert på bruk av elektrisk kraft, vil nemlig være mer sårbar enn dagens.

Bjørkum gir i dette innlegget eksempler på teknologiske, infrastrukturelle og politiske utfordringer som han mener til nå ikke er tilstrekkelig utredet.
Bjørkum gir i dette innlegget eksempler på teknologiske, infrastrukturelle og politiske utfordringer som han mener til nå ikke er tilstrekkelig utredet.
Publisert

Når politikerne setter seg konkrete mål og legger planer, er de forpliktet til å tenke føre var (jf. Forskrift om konsekvensutredninger). Til nå har risiko- og sårbarhetsanalysene knyttet til det grønne skiftet primært vært opptatt av hva som vil kunne skje hvis vi ikke lykkes med å nå målet om netto nullutslipp av CO2 innen 2050 (NOU 2018:17). Det som mangler, er analyser av hva som vil skje med energisikkerheten hvis vi skulle lykkes med «avviklingen» av fossilindustrien (og atomkraftindustrien?), men ikke evner å løse de teknologiske utfordringene knyttet til generering av nok fornybar energi, eller ikke klarer å bygge en ny infrastruktur for transport, lagring og bruk av elektrisk energi nasjonalt og globalt?

Vi har vært optimistiske (men avventende) før. Det er snart 100 år siden vi begynte å tro at vi kunne skape en energi via en prosess som skjer på sola, noe som ville løst energiproblemet for «alltid», men de teknologiske løsningene har uteblitt. Vi er nærmere de teknologiske løsningene for det grønne skiftet, men vi er ikke i mål - selv om noen synes å tro det, og at det derfor kun står på den politiske viljen.

Om vi skulle lykkes med det grønne skiftet, må vi også forholde oss til et risikobilde som til nå ikke har fått så særlig oppmerksomhet. En verden som «utelukkende» er basert på bruk av elektrisk kraft, vil nemlig være mer sårbar enn dagens, for eksempel i forhold til kraftige solstormer á la den vi hadde i 1859, som ville ha slått ut transformatorer (som ikke fantes den gangen, men telegrafer ble slått ut), og som det vil ta flere måneder og kanskje år å reparere. Tilsvarende kan aske fra store vulkanutbrudd skjerme for sola og skape «et år uten sommer», noe vi sist opplevde i Europa og Nord-Amerika i 1816 (gjennomsnittstemperaturen sank med en halv grad celsius). En slik hendelse vil redusere tilgangen på energi fra solceller i flere måneder, kanskje år.

Tempoet er også en utfordring. Mens tidligere energioverganger (fra biomasse til kull, fra kull til olje) har tatt fra to til tre generasjoner (V. Smil, Energy Transitions, 2016), legges det nå opp til at det skal skje i løpet av én generasjon, og det i en verden som er mer teknologisk kompleks og sammenvevd enn ved tidligere energioverganger og med et langt høyere energikonsum. Hvis vi gjør dagens forbruk av fossil energi om til oljetønner, vil det årlige forbruket tilsvare over en halv kilometer høy stabel rundt ekvator. Den energien vi skal leve av i år 2050 vil, slik man nå ser det for seg, for det meste hentes ut av den tynne lufta og den fjerntliggende sola.

Kanskje de største teknologiske og infrastrukturelle utfordringene blir at energiforsyningen må desentraliseres (fornybar energi er arealkrevende), mens befolkningen skal sentraliseres i byer (som er den mest energieffektive boformen).

I det store risikobildet er det også viktig å være klar over at tidligere energioverganger ikke var et resultat av en nasjonal eller global plan. Det betyr at den måten det grønne skiftet er ment å skje på (via en global plan), skiller seg fra tidligere energioverganger. Er vi i stand til å bestille fremtiden? Vil folk flest bli med på omstillingene? Hva med de fattige landene? Hvordan skal vi sikre oss at det grønne skiftet skjer på en rettferdig måte?

Dette er eksempler på teknologiske, infrastrukturelle og politiske utfordringer som til nå ikke er tilstrekkelig utredet. Det synes derfor åpenbart at de mål og handlingsplaner som til nå er lagt frem og de forpliktende internasjonale avtaler vi har inngått for å nå klimamålene (jf. Parisavtalen) ikke oppfyller de krav som normalt stilles til mål og planer (jf. Forskrift om konsekvensutredninger), ettersom «plutselig» mangel på energi, lokalt eller globalt, vil kunne være like, om ikke mer, skadelig for et høyteknologisk og elektrifisert samfunn enn et gradvis varmere klima.

Eller skal vi forstå utsagnet «Vi har ikkje tid å miste» (Klimameldingen (2021-2030)) dit hen at regjeringen anser situasjon for å være så prekær at vi ikke har tid til slike analyser og at vi derfor må la det stå til?

Om skribenten: Per Arne Bjørkum underviser i faget vitenskapsteori/historie for Phd-studenter ved NTNU og UiS og har skrevet en bok, Annerledestenkerne (Universitetsforlaget, 2016. 4. utgave), der han tar for seg kunnskap og til dels teknologiutviklingen og de samfunnsmessige konsekvensene av ny kunnskap, som det grønne skiftet også er avhengig av. Han har ellers for tiden full stilling som forsker i Equinor.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS