Betaler stiv pris for usikker reklame

Vitenskapelig ansatte ved NTNU og andre norske universiteter har betalt dyrt for å få skrive profileringsartikler i tidsskriftet Public Service Review. En dobbeltside kan koste over 70 000 kroner, og forskere over hele Europa reagerer kraftig på tidsskriftets fremgangsmåte.

Omstridt. Forklaringen på den relativt stive prisen for en profilartikkel som man skriver selv, er at det koster utrolig mye å gi ut tidsskriftet, ifølge sjefredaktør Lisa Carnwell.
Advarte. Instituttleder og professor Kristin Ytterstad Pettersen reagerte på at det hastet så fryktelig med en avgjørelse og på den relativt stive prisen.
Kjøpte spalteplass. Vi en del planer og nye satsinger på gang som vi ville fortelle om – og vi hadde pengene, forteller Matthias Kaiser som leder Senter for vitenskapsteori ved UiB.

Professor og leder ved Institutt for teknisk kybernetikk Kristin Ytterstad Pettersen er en av dem som har reagert ved NTNU. Mandag fikk hun en telefon fra en person som opplyste om at tidsskriftet Public Service Review on Science and Technology var i ferd med å planlegge en spesialutgave som handlet om robotikk. Til denne ville de gjerne ha med en to siders artikkel som skulle promoterer instituttet og robotikkforskningen ved NTNU.

- Denne skulle publiseres sammen med blant annet en artikkel med Jonas Gahr Støre om norsk forskning, en artikkel fra Havforskningsinstituttet og andre solide aktører, forteller Ytterstad Pettersen.

Hastverk og gebyr

- For meg hørtes det jo midt i blinken ut, men jeg reagerte på at det hastet så fryktelig. Jeg måtte nesten bestemme meg med en gang. Siden personen som ringte befant seg i et redaksjonsmøte, så kunne jeg ikke bekrefte på e-post –bare via fax. I tillegg skulle de ha 9 000 Euro for å trykke artikkelen, sier instituttlederen.

Etter denne samtalen sendte hun en epost til ansatte ved instituttet og oppfordre alle til å takke nei om de fikk et lignende tilbud. Flere ansatte ved NTNU publisert artikler i Public Service Review (PSR), og UA kjenner til tilfeller der artikkelforfattere har betalt for seg. Forlagets fremgangsmåte er etter hvert velkjent i mange land, og historiene florerer om det samme hastverket og skyhøye publiseringsgebyr. Astrofysiker Andrew Jaffe ved Imperial College i London har tatt dem grundig for seg i bloggen sin.

Rent annonsemagasin

I følge innlegg her tyder mye på at dette er et rent annonsemagasin, som ikke har den helt store leserkretsen. Det distribueres blant annet gratis i EU-parlamentet og til beslutningstakere i Brüssel og andre land. Forlaget som utgir magasinet holder til i Edinburgh, Skottland.

- Det de publiserer virker egentlig solid, og tidsskriftet har proff layout og ser tilsynelatende veldig bra ut. Så det kunne vært interessant – bortsett fra dette hastverket og at det kostet temmelig mye penger, sier NTNU-professor Kristin Ytterstad Pettersen.

Matthias Kaiser, som leder for Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen, er en av flere norske forskere som har "publisert" i PSR. Artikkelen stod på trykk i sommer. Det betalte han syv eller ni tusen Euro for.

- Jeg husker ikke summen helt. Vi var flere som diskuterte tilbudet. Vi sjekket internettsiden deres og kikket på tidligere utgaver. Vi antok at dette med opplaget på over ti tusen var korrekt, og også dette med at magasinet spres til EU-parlamentet og beslutningstakere i Brüssel. Samtidig hadde vi en del planer og nye satsinger på gang som vi ville fortelle om – og vi hadde pengene, forteller Kaiser.

Mye mas i ettertid

I ettertid har forlaget opptrådt meget pågående, og det har vært mye mas om å takke ja til andre tilbud. Så langt har Kaiser avvist dem.

- I ettertid føler jeg at i jeg lot meg presse av dem til å reagere fort. Jeg angrer på det, men vi var flere som drøftet dette sammen. Samtidig, artikkelen er jo trykket, så vi kan jo ikke si at vi er lurt eller at vi har tapt noe på det, sier han.

Aasland som døråpner

Også statsråd for høyere utdanning, Tora Aasland, har figurert i Public Service Review. Det skjedde i fjor sommer, og det var første og siste gang i følge avdelingsdirektør Karin Steenstrup i Kunnskapsdepartementets kommunikasjonsavdeling.

- Vi har fått mange henvendelser i ettertid, men statsråden vil ikke stille opp, sier Steenstrup.

Årsaken er at hun prioriterer norske tidsskrifter, og ikke alltid ser seg tjent med å figurere i utenlandske publikasjoner.

- PSR er hissige, og vi er helt klare på at vi vet at de er svært kommersielle, sier Steenstrup.

Både Tora Aasland og andre høytstående personer fungerer som rene døråpnere, og skal gjøre det interessant for miljøer å betale for å profilere seg i samme utgave.

- Vi ser det ikke som useriøst, de har både bredde og et høyt nivå på mye av det de skriver. Men de er veldig kommersielle, dette er ikke forskningsformidling. De driver butikk, og politisk ledelse vil være varsom med hvem som gis drahjelp, sier Steenstrup.

- Mange misforståelser

Sjefredaktør Lisa Carnwell i PSR sier til UA at ingen bør misforstå skillet mellom redaksjonelle artikler og rene profilerings- eller annonseartikler. Det er bare de siste det hefter betaling ved, fordi de er jo egentlig for annonser å regne. Forklaringen på den relativt stive prisen, er at det koster utrolig mye å gi ut tidsskriftet, ifølge Carnwell:

- Det er masse redaksjonelt arbeid, en masse mennesker er konstant i sving for å få presentert artiklene best mulig, det må jobbes med websidene og så videre, sier hun.

- Kan du forklare hvorfor medarbeiderne deres alltid har det svært travelt når de ringer og krever at potensielle bidragsytere må bestemme seg svært raskt?

- Altså, vi driver 13 publikasjoner. Vi har svært, svært stramme timeplaner, og korte tidsvinduer i forhold til det svært store antallet sider vi produserer. En 700 siders utgave tar 3-4 måneder å produsere, og det er enormt mye stoff som skal samles og forferdelig mye å gjøre. Det er nok derfor de har det travelt.

- Men hva er problemet med å sende e-post? Potensielle forfatteremå enten ringe eller bekrefte per fax fordi dine folk sitter i møter eller er på reisefot hele tiden?

- Nå kan ikke jeg svare for selgerne våre, sier Lisa Carnwell, som blir opprørt når UA viser til de mange beskyldningene om at foretaket lukter svindel.

Avviser svindel

- Dette er ikke svindel, og slike beskyldninger har vi fått mot oss år etter år etter år. Folk bare kaster seg på den bølgen der. Dette er beskyldninger plantet av tidligere ansatte som har gått over til konkurrenter. De sverter oss, sier hun.

Carnwell medgir at de kan ha hatt noen spesielt pågående selgere, men at firmaet gjør hva de kan for å luke slike ut av systemet.

- Vi vet selv hva vi står for, og vi har mange, veldig, veldig fornøyde kunder. Men det er jo sånn, det er lettere å være negativ enn positiv. Det er menneskenaturen, ikke sant?

- Dersom hver utgave har rundt 400-500 sider, og en ganske stor andel av artiklene er betalt av forfatterne selv – så tjener vel dere temmelig mye penger?

- Det koster veldig mye å lage dem også. Det er ganske klart at dette er annonsefinansierte publikasjoner, ikke sant? De er alle gratis, de ligger åpent tilgjengelige på nettet og alt vi gjør er transparent. Hvis vi var et svindelforetak ville vi ta pengene og stikke, men vi produserer jo faktisk disse artiklene. Alle kan se resultatet av det, ikke sant?