Gjesteskribenten

«Broken English» – det internasjonale forskningsspråket

«Innen realfag og teknologi er det vanskelig å tenke seg forskningspublikasjoner på noe annet språk enn engelsk. Men jeg mener at dette i utgangspunktet må gjelde alle forskningsfelt», skriver Helge Holden.

Engelsk fungerer utmerket som arbeidsspåk i norsk akademia, argumenterer gjesteskribenten.
Engelsk fungerer utmerket som arbeidsspåk i norsk akademia, argumenterer gjesteskribenten.
Publisert Sist oppdatert

Det har i høst vært en diskusjon om bruken av norsk i akademia – denne gangen ikke om forholdet mellom bokmål og nynorsk – men en viktigere kamp, nemlig innflytelsen av engelsk, som sprer seg som en stillehavsøsters. I Hurdalsplattformen står det at «Regjeringa skal sørgje for at norsk språk blir løfta fram i høgare utdanning og forsking».

Fakta

Helge Holden

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Nå generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

For første gang har mennesket et felles språk – et lingua franca – som forstås praktisk talt overalt i hele verden. Det er et uvurderlig gode, og betydningen av det kan knapt overvurderes. Nordmenn behersker engelsk bedre enn de fleste, om enn ikke så godt som vi selv tror. Engelsk har en utrolig evne til å tilpasse seg og absorbere nye ord og vendinger. Den internasjonale versjonen av engelsk er blitt et stykke fra det språket som snakkes av de øvre samfunnslag i England. Forskningen er i sin natur internasjonal, og engelsk har erstattet tidligere tiders latin, fransk og tysk som forskningsspråk. Dermed har vi en fantastisk mulighet til å utveksle kunnskap med hele verden om alle deler av menneskelig aktivitet.

Forskning

Innen realfag og teknologi er det vanskelig å tenke seg forskningspublikasjoner på noe annet språk enn engelsk. Men jeg mener at dette i utgangspunktet må gjelde alle forskningsfelt. Det er få problemstillinger som er så særnorske at de ikke kan være interessante utenfor den norske språksfæren. Khrono melder at andelen vitenskapelige publikasjoner på norsk i perioden 2011 til 2019 er redusert fra 15 til 9 prosent. Det mener jeg er bra fordi det viser at vi i økende grad deltar på den internasjonale forskningsarenaen.

Norge gjør det tradisjonelt eksepsjonelt bra på nasjonsrangeringer. Da kan det være nyttig for andre nasjoner å kunne få tilgang til den forskningen som foregår i Norge på hvordan vi forsøker å gjøre vårt samfunn bedre, og hvilke problemer vi står overfor. Samtidig kan vi, når vi legger vekk vår selvgodhet, lære av andre samfunn hvordan de løser sine problemer. Men det forutsetter at alle publiserer sin forskning på engelsk. Mange problemer er felles – alle land må diskutere regionale inndelinger, hvordan man håndterer innvandring og integrering, sosiale støtteordninger, innretning av helsevesenet, demokrati og medvirkning, samt økonomiske forhold, osv. Også norsk historie er en integrert del av verdenshistorien. Ta eksemplet med Finland. Vi er jevnstore land med lik samfunnsstruktur. Begge har en stor, felles nabo i øst, og vi har begge hatt mye samvirke med Sverige. Finland og Norge har valgt ulik tilknytning til Europa. Om ikke begge land publiserer sin forskning på engelsk, blir det lite utveksling av vitenskapelig innsikt utover det massemediene kan gi.

Ved å publisere på engelsk blir man eksponert for et stort og kritisk forskerpublikum. Det virker skjerpende, og det kan godt være at de nasjonale forklaringene kanskje ikke lenger er gangbar mynt.

Samtidig er det viktig at betydningsfulle forskningsresultater blir gjort kjent for et bredere publikum. Moderne forskningsartikler er lite egnet til dette. Fremstillingen er for teknisk, og det brukes et stammespråk (både på norsk og engelsk) og referanser som virker fremmed for folk uten trening i fagfeltet. Derfor er det bruk for formidling på norsk.

Formidling

Aldri før har det vært så mange muligheter for formidling. Det formidles i aviser, tidsskrifter, TV og radio, nettmedier, samt sosiale medier, og vi har tilgang på fantastiske formidlings-presentasjoner på andre språk og som kan tilpasses norske forhold. Vi har en unik ordning for støtte til faglitterære forfattere. Og politikerne bruker ofte forskningsresultater som begrunnelse for sine forslag – og har en bunnløs tillit til forskningsresultater som støtter eget syn.

Det er nok et faktum at det meste av forskningen i dag ikke betraktes som interessant nok.

Problemet er etter min mening et annet – det er simpelthen vanskelig å komme til orde fordi kravene til formidling er så høye. Resultatene må i tillegg til å være skrevet på en tilgjengelig og attraktiv måte, også vurderes som allment interessante. Det er nok et faktum at det meste av forskningen i dag ikke betraktes som interessant nok. Det betyr ikke at den ikke er viktig, men den oppfattes ikke som et gjennombrudd som krever offentlighetens interesse. Men jeg tror nok generelt at medieredaktørene undervurderer nordmenns interesse for litt tekniske temaer.

Undervisning

Det har utviklet seg en standard i mange fag at bachelor-undervisningen er på norsk, mens den videregående undervisningen er på engelsk der det er behov for dette. I realfag og teknologi er det et lite problem, men det er klart at innen samfunnsfag og humaniora der de språklige kravene er vesentlig høyere, er ikke dette like lett. Det finnes ingen enkel løsning her. Om vi skal være med på internasjonal studentutveksling på master- og doktornivå, er det nødvendig at en del av undervisningen er på engelsk. Om man ikke synes at man behersker engelsk godt nok til å undervise avanserte emner på engelsk, er det bedre at den foregår på norsk. Men det blir nok ikke noe mindre behov i fremtiden for å kunne diskutere og presentere sitt fagfelt på engelsk.

Det er viktig å ha en norsk fagterminologi. Hva som skal oversettes til norsk, vil endre seg over tid, men et rimelig mål må være at det fins norsk fagterminologi opp til og med batchelornivå i alle fag. Mange fag har utarbeidet forslag til slik terminologi, for eksempel matematikk. Men det er et problem å gjøre den allment kjent. Hverken Det Norske Akademis ordbok (NAOB) eller Språkrådets ordbøker vil inkludere slike ord fordi de oppfatter dem som for spesialiserte og for lite allmenne. Store norske leksikon (SNL) har med flere tekniske uttrykk, men det løser ikke problemet.

Et forslag om en norsk-engelsk fagterminologiordbok

Når eksisterende ordbøker ikke ønsker å inkludere fagterminologi, og det samtidig fins flere slike faglister spredt rundt omkring, er det naturlig å foreslå at Språkrådet tar et initiativ og samler dem for å lage en nettbasert norsk-engelsk ordbok for fagterminologi. Da har alle brukere ett sted å gå til for å søke hva norsk fagterminologi bør være. Det kan øke bruken av norsk fagterminologi og motvirke domenetap.

Arbeidsspråk

Utbredelsen av engelsk kommer som et resultat av en enorm internasjonalisering av forskningen. Da jeg kom til NTH på midten av 80-tallet, var alle ansatte norske, og de aller fleste hadde sin utdannelse fra Universitet i Oslo eller utlandet. Etter hvert fikk vi mange norske ansatte fra egne studieretninger. Men nå er vi 28 nasjonaliteter på instituttet. Det har vært et utvilsomt gode – den faglige kvaliteten har økt dramatisk, og vi har fått faglige og sosiale impulser fra andre land og miljøer. Men et resultat er at mange møter er på engelsk; selv om de fleste lærer seg norsk etter hvert, kommer det hele tiden nye ansatte. Det går overraskende bra. Med unntak av noen få som har engelsk som morsmål, er vi alle i samme båt. Vi overlever alle «you is», og så får de med morsmålsengelsk heller leve med at vi radbrekker deres språk. Men for besluttende organer mener jeg at norsk skal være språket i møtene og i sakspapirene. Jeg skrev om dette i Universitetsavisa i forbindelse med valget til NTNU-styret.

De fleste utlendinger lærer seg et akseptabelt norsk, og mange behersker norsk godt nok til å delta i administrativt arbeid. Det er selvsagt krevende for dem som ikke har et indoeuropeisk morsmål, men det viser seg ofte vanskelig for dem med engelsk som morsmål fordi alle foretrekker å snakke engelsk med dem.

Det er ikke lett å se hvordan regjeringens ønske om å løfte frem norsk i utdanning og forskning kan gå sammen med forventningene om at vi samtidig skal stige på de internasjonale rankingene. På årets Språkdag uttalte statssekretæren ifølge Khrono «at dei først vil gå i kast med forventningsstyring, den vesle verktøykassa, før dei vil gå inn med insentiv og pisk. Men vi har fått nøkkelkort til den store verktøykassa også, så den ligg der, sa Hoel, og gjorde det klart at regjeringa er klar for å ta i bruk sterkare skyts for å få stell på det norske språket i undervisning og forsking.» En halvkvedet vise der det eneste klare er trusselen, er en dårlig måte å oppnå ønsket adferd på.

Da min doktorgradsveileder skulle avlegge språkprøve i forbindelse med sin PhD på New York University, fikk han spørsmål om han behersket «broken English – the only true international language». Det var i 1963. Det er ikke mindre sant nå.