Ytring:

En varslet prosess

«Nå er vi, eller det, i gang. Rektoren ved Nord universitet har presentert en rapport hvor det foreslås å konsentrere aktiviteten til campusene i Bodø og Levanger», skriver Arve Hjelseth i denne ytringen.
- I fusjonsplattformen for Nord universitet sto det at de etablerte studiestedene skulle videreføres, minner Arve Hjelseth om i denne ytringen. 
        
            (Foto: Espen Halvorsen Bjørgan)

- I fusjonsplattformen for Nord universitet sto det at de etablerte studiestedene skulle videreføres, minner Arve Hjelseth om i denne ytringen.  Foto: Espen Halvorsen Bjørgan

En del andre campuser vil ifølge forslaget bli offer for store omstillingsprosesser, ved at aktiviteten konsentreres rundt noen spissede fagmiljøer. De resterende blir enten nedlagt eller basert på nett- og samlingsbaserte utdanninger, som gjør at de langt på vei mister campusfunksjonen.

Forslaget kommer til å bli gjenstand for langvarig debatt, både internt og på mer offentlige arenaer. Hva utfallet blir er derfor usikkert, bortsett fra at universitetet helt sikkert vil ha langt færre studiesteder om fem-ti år enn tilfellet er i dag. Det illustrerer imidlertid noe jeg skrev umiddelbart etter fusjonsbølgen i sektoren, nemlig at det som skulle være en reform som sikret mer «robuste» institusjoner, i mange tilfeller vil ende opp i lokal- og regionalpolitiske kamper, hvor by står mot by. Ikke mellom institusjonene, men internt i dem.

I namdalsregionen mobiliseres det allerede for studietilbudet i Namsos. På Nesna var de lovet at fusjonen var den sikreste måten å sikre fortsatt drift på. Dette handler dessuten slett ikke bare om Nord universitet, det er en tidlig begivenhet i en prosess som vil pågå over flere år i store deler av sektoren, som aldri mer synes å få ro. Det er til og med gjort til en ideologi at den ikke skal få ro. Ved USN har rektor allerede signalisert at styret må ta stilling til antall studiesteder. Vi har så vidt begynt.

Da jeg for knapt tre år siden skrev om hvordan reformen ville føre til at by ble stående mot by, gjorde jeg det til tross for politiske forsikringer om at studiestedene ikke ville komme i spill. Færre institusjoner ville ikke bety færre studiesteder, forsikret daværende statssekretær Bjørn Haugstad. Og i fusjonsplattformen for det nye Nord universitet sto det tydelig at de etablerte studiestedene skulle videreføres.

Jeg vil imidlertid ikke skryte av min spådomskunst, for de fleste visste selvsagt at dette var tomme ord og løfter. Det kryr av slikt når store reformpiller skal sukres. Det var vel knapt noen som trodde nærpolitireformen fortjente navnet heller.

Slike konflikter er forutsigbare konsekvenser av alle slike reformer, stort sett i alle sektorer. Et nærliggende eksempel i denne avis er kampen mellom Molde og Kristiansund om sykehus og sykehusfunksjoner.

Problemet i UH-sektoren er at institusjonene i utgangspunktet skal realisere multiple mål, mens politiske rammebetingelser og konjunkturer på sin side er nokså ensidige. Universiteter og høyskoler er innvevd i distriktspolitikken og i arbeidslivet bredt forstått gjennom alle kandidatene som leveres derfra, men politisk er kvaliteten på forskning og utdanning gradvis blitt den eneste målestokken. Funksjonene er mangfoldige; de politiske føringene ensidige. Dette fører til minst to typer dilemmaer som jeg skal si litt om.

For det første: Jeg tviler ikke på at gitt rammebetingelsene, som institusjonene i liten grad velger selv, er det mange gode grunner til at både Nord og andre blir nødt til å vurdere campusstrukturen, i hvert fall ved de institusjonene som er spredd over store områder. Disse rammebetingelsene består av faktorer som grunnfinansiering, tilgang på kvalifisert arbeidskraft, søkertall og økt vekt på forskningsbasert undervisning.

Til tross for fagre løfter om det motsatte, var det nokså opplagt at når målet med fusjonsprosessene var faglig konsentrasjon for å skape sterkere forsknings- og undervisningsmiljøer, ville mindre miljøer komme i en utsatt stilling. Men hvis vi bare har dette målet for øye, mister vi noe annet, for eksempel det potensialet desentraliserte utdanningstilbud har til å rekruttere arbeidskraft til virksomheter nær studiestedet. Det er dessuten langt fra opplagt at en sykepleierutdanning blir bedre bare moderinstitusjonen får titulere seg som universitet, eller bare flere lærere har doktorgrad. Men det er blitt et ufravikelig mantra som det er nesten umulig å stille spørsmål ved.

Også ved for eksempel profesjonsutdanninger er det viktig å ha et fagmiljø som har og gir rom for forskning. Det er imidlertid langt fra sikkert at det kan kompensere for det som går tapt når opparbeidede undervisningsmiljøer og -tradisjoner må orientere seg i en ny virkelighet, ofte skapt av universitetsambisjonene. Den politiske forventningen er at institusjonene skal ha blikket stivt festet på «kvalitet» i forskning og utdanning, men det er ikke opplagt at andelen doktorgrader eller tidsskriftsartikler er noe godt mål på dette. I praksis finnes det imidlertid ikke lenger noe tydelig skille mellom høyskoler og universiteter.

For det andre: Det er en politisk oppgave å se bak lokalpolitiske kamper og gjøre helhetsvurderinger. Det kan vi ikke forvente at hverken fagmiljøet i f.eks. Namsos eller politikere i namdalsregionen er så innstilte på i dagens situasjon. Nødvendige grep kan ikke alltid stoppes av særinteresser som skriker så høyt de kan.

Problemet er at slike helhetsvurderinger bare delvis er politiske. Det er jo universitetenes og helseforetakenes styrer som normalt har siste ord. Politikerne har abdisert og kan toe sine hender dersom de finner det opportunt. Så tung som UH-sektoren er mange steder, betyr det at ledelse og styrer fatter beslutninger med store regionalpolitiske konsekvenser, i dette tilfellet for eksempel vedrørende sykehusstrukturen i den nordlige delen av Trøndelag.

Det samme er tilfelle i sykehusstriden mellom Romsdal og Nordmøre. Fylket er i ferd med å sprenges som følge av vedtak gjort på et styrerom.

For universitetenes og høyskolenes del var løpet lagt da strukturprosessen, med påfølgende fusjoner, ble igangsatt. Kampene som kommer nå er en forutsigbar konsekvens. Det er langt fra sikkert at det som kommer ut i andre enden er bedre kvalitet. I hvert fall ikke om vi fastholder et bredere kvalitetsbegrep enn den forsknings- og utdanningspolitiske diskursen for tiden åpner for.

Ytringen er først publisert i Panorama.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Tvingende nødvendig med sterkere fagmiljø

Det handler om være attraktive for studenter, ansatte og for omverden, skriver dekan Egil Solli om de endringene Nord universitet ønsker å gjennomføre.

Gjesteskribenten:

Skam er et hinder for å endre livsstil

Vi trenger ikke mer dårlig samvittighet i folkehelsearbeidet.

Ytring:

Misvisande argumentasjon om InnoCamp på Steinkjer

Eg er provosert over påstandane frå ordførar Gram og Ketil Lindseth sin ville kommentar i media, skriv innsendaren.

Universitetenes rolle i regionene

Nedlegging av studiesteder er foreslått på en slik måte at universitetet skal kunne høste langsiktige effekter i fremtiden.