Tida er inne for å overveie akademisk boikott av Israel

Det er slått ettertrykkelig fast: et universitet skal ikke, og bør ikke, drive utenrikspolitikk. Derfor boikotter norske universiteter russiske universiteter, derfor boikottes ikke israelske. På begge felt er man på linje med norsk utenrikspolitikk.

Men noe er i ferd med å skje.

I dag tirsdag sa FNs nødhjelpssjef Tom Fletcher at 14 000 spedbarn på Gazastripen kan dø de neste dagene om de ikke får umiddelbar nødhjelp. Nå har flere store Nato-land fått nok. - De menneskelige lidelsene i Gaza har nådd et uutholdelig nivå, heter det i en felles uttalelse fra lederne fra Storbritannia, Frankrike og Canada.

Etter som verden ikke lenger formår å ignorere den israelske krigsmaskinens sanseløse brutalitet, øker viljen til å innføre internasjonale straffetiltak.

I skrivende stund sitter norsk UD på gjerdet. Det kan fort endre seg. Mye tyder på at Netanyahu har passert en grense for hva verden kan godta – man har innsett at målet hans er et Stor-Israel, hvor det ikke fins rom for palestinerne, verken på Gaza eller Vestbredden. Dermed blir diskusjonen om fordrivelsen av dette folket kan betegnes som folkemord en akademisk (sic) øvelse.

Derfor kan det være en god ide for norske universitetsledere å områ seg, med hverandre og med norske myndigheter. Rektorer og universitetsstyrer kan også godt vurdere muligheten for å være pådriver her. For NTNUs del er spørsmålet av særlig interesse, ettersom rektor Tor Grande er innstilt som påtroppende styreleder for Universitets- og høgskolerådet UHR. Det endelige vedtaket gjøres torsdag 22. mai.

Undertegnede spurte Grande om det er rom for UHR å ta standpunkt i utenrikspolitiske saker, til forskjell fra det enkelte universitets handlingsrom: Grande svarte at «jeg tenker at som leder for UHR, er nok mulighetsrommet større, forutsatt at sektoren er enige – ikke om direkte politiske budskap, men om tema som er relevant for vår sektor.»

Palestinaaktivister har campet ved flere universiteter et års tid nå. Kravene har vært at NTNU fryser sitt samarbeid med Kongsberg Gruppen og at NTNU ikke skal inngå akademiske samarbeid med israelske institusjoner. Det siste har de fått gjennomslag for i styret. For et par uker siden tok de seg inn i rektoratets kontorareal for å skape blest omkring det første kravet – stans i NTNUs samarbeid med Kongsberg Gruppen. Der inne filmet de ansatte samt det de hevdet var fysiske forsøk på å hindre dem videre adgang.

Isolert sett er dette en usympatisk oppførsel overfor sakesløse administrativt ansatte ved rektors kontor. Når aktivistene i ettertid forlanger å bli invitert inn i NTNU-styrets kommende møte for å legge fram sin sak, kan ikke det tolkes på annen måte enn at de forventer at denne oppførselen skal belønnes. Det kan rektor Tor Grande ikke gå med på. Det er til å undres over at ikke styremedlem Aksel Tjora forstår det.

Hva angår kravet om å bryte samarbeidet med våpenprodusenten Kongsberg Gruppen, er det å bemerke at forskning er helt sentral i den sterke satsingen på forsvaret som Norge står overfor. Militær teknologi er i en rivende utvikling, og å henge med her er avgjørende for landets forsvarsevne. Derfor kommer sivil og militær forskning til å bli mer integrert i framtida. En avdeling av Forsvarets forskningsinstitutt vil bli etablert tett ved NTNU. Å kreve at NTNU avslutter alt samarbeid med Kongsberg Gruppen i dagens situasjon med et Russland på krigsstien, er å flytte inn i et alternativt univers.

Det er tid for Palestinaaktivistene å foreta en kritisk gjennomgang av mål, så vel som midler. NTNU og UHR på sin side kan gjerne se én gang til på argumentasjonen for og imot akademisk boikott av Israel. Det er lov å komme til en ny konklusjon.