Gjesteskribenten

Ved mitt institutt vil to sensorer bety omlag fem ekstra årsverk

Helge Holden kommenerer her noen av de foreslåtte endringene i ny universitets- og høyskolelov.

Jeg skal her diskutere en del av endringene som foreslås i den nye universitets- og høyskolelov, og som vil påvirke vår hverdag.
Jeg skal her diskutere en del av endringene som foreslås i den nye universitets- og høyskolelov, og som vil påvirke vår hverdag.
Publisert Sist oppdatert

Regjeringen la nylig frem for Stortinget forslag til ny Universitets- og høyskolelov, se oppslag i UA. Tradisjonen tro var forslaget basert på offentlig utredning, som her omtales som Aune-utvalget. For kort tiden la regjeringen også frem en stortingsmelding om styring av statlige universiteter og høyskoler.

Helge Holden

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Nå generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Universitetene er de mest robuste sekulære institusjoner mennesket har skapt, og har, når det skal skjæres til benet, to oppgaver – å frembringe ny kunnskap og videreformidle denne, særlig til nye generasjoner. For å gjøre det må samfunnet gi universitetene autonomi, faglig frihet og robuste rammebetingelser. Universitetene må utvikle en kunnskapsberedskap som kan gi samfunnet svar når problemene kommer, og vise mulighetsrommet for menneskelig utvikling.

På den annen side kan samfunnet rettmessig stille krav til universitetene – en sektor med direkte statlig bevilgning på over 35 mrd kroner, 14 000 årsverk og 280 000 studenter og som utdanner fremtidens arbeidskraft, kan ikke handle i full autonomi.

Jeg skal her diskutere en del av endringene som foreslås i den nye universitets- og høyskolelov, og som vil påvirke vår hverdag.

Allerede i formålsparagrafen er det en endring. Nå er det lagt til et nytt punkt som sier at Universiteter og høyskolers formål er å … bidra til en miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling.

Jeg synes det er et velment, men dårlig forslag. Det har som forventet fått bred støtte i høringsrunden, men både Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø er avvisende til forslaget, og de stiller spørsmål om det er «et godt grep å innføre en formålsbestemmelse som angir formål for virksomheten istedenfor formålet med loven.» Videre stiller de spørsmål ved om denne lovreguleringen av institusjonenes formål er forenlig med den institusjonelle autonomien. Jeg deler dette synet. Hva som er en bærekraftig utvikling vil endre seg med tiden, og det er en politisk avgjørelse. Universitetene må frembringe kunnskapen som legger premissene for våre handlinger, og politikerne må bestemme hvordan vi skal dreie jordens utvikling i en bærekraftig retning.

Styring og ledelse ved statlige universiteter og høgskoler

Selv om regjeringen trolig foretrekker ordningen med ansatte rektorer, opprettholder den muligheten også for valgt rektor. Så lenge Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen begge ønsker dette, vil nok denne muligheten bestå.

Den nåværende loven gir universiteter med valgt rektor anledning til å ansette den administrerende direktøren på åremål. Flertallet i Aune-utvalget ønsket å fjerne denne muligheten, og regjeringen har her fulgt flertallets innstilling. Universitetsdirektører som sitter lenge i stillingen, får ofte en veldig dominerende posisjon. Mens valgte rektorer kommer og går, vil direktøren kunne ha en uforholdsmessig innflytelse i et system med delt ledelse. Her betydde det nok mye for regjeringen at UiO og UiB, som begge har valgt rektor, anbefalte å fjerne åremålet (mens NTNU ønsket å beholde det). Her er jeg på linje med NTNU, selv om regjeringen argumenterer godt for sitt syn.

Aune-utvalgets flertall foreslo at styret skulle ha en ekstern styreleder også i den situasjonen der institusjonen har valgt rektor. I dagens system er den valgte rektoren også styreleder. Jeg synes at dette hybrid-forslaget er interessant. Prinsipielt er jeg motstander av at rektor også skal være styreleder, se innlegget som Terje Lohndal og jeg skrev i UA. En diskusjon i styret, som vil ofte gjelde rektors forslag og handlinger, blir mer ryddig når rektor ikke samtidig er styreleder. Noe overraskende ender regjeringen, etter først å ha gitt gode argumenter for det motsatte synet, opp med at institusjonen selv skal bestemme om en valgt rektor skal være styrets leder.

Alle universitetsstyrer har eksterne medlemmer. Et flertall i Aune-utvalget foreslo at institusjonene selv skulle oppnevne to og departementet de siste to eksterne medlemmene. Det nåværende system sier at departementet oppnevner alle fire. Da jeg satt i NTNU-styret, var det slik at ulike navn ble diskutert, og NTNUs ledelse sendte inn en rekke forslag. Men den endelige bestemmelsen ble tatt av departementet, som fulgte mange av våre forslag. Jeg synes det er en god ordning. Det sikrer en tilstrekkelig avstand mellom institusjonen og de eksterne styremedlemmene, og jeg er glad for at denne ordningen fortsetter. Dette var også NTNUs syn i høringen.

Et forslag fra Aune-utvalget overrasket meg. Flertallet i utvalget foreslo nemlig at tre eller flere styremedlemmer kan kreve lovlighetskontroll av juridiske aspekter av et styrevedtak. Det fins ingen bestemmelser i denne retning i nåværende lov. Det er ikke et innholdsløst forslag – selv Stortinget har fattet vedtak som senere har vist seg å være lovstridige. Regjeringen har imidlertid ikke foreslått å innføre dette idet den mener at denne kontrollen er en del av saksforberedelsene og skal gjøres før vedtak fattes.

Et annet og viktig aspekt som Aune-utvalget tar opp, er departementets instruksjonsrett til institusjonene. Denne instruksjonsretten er ikke regulert i dag, og Aune-utvalget foreslår at denne skal skje skriftlig. Ikke overraskende støttet mange institusjoner dette forslaget, og like lite overraskende avviser regjeringen forslaget. Så institusjonene må fortsatt forholde seg til muntlige instrukser og de mulighetene for feiltolkning som det medfører og som alltid er til departementets fordel.

Akademisk frihet

Akademisk frihet er helt sentralt for universitetene, og er inkludert i nåværende lov. Rektor Stølen kommenterer dette i Khrono. Norge har nylig sluttet seg til Bonn Declaration on Freedom of Scientific Research. Jeg tror lovteksten er god, men det er gjennom håndhevingen at vi får se hvor sterkt denne friheten står. Globalt sett er det stor grunn til bekymring, men heller ikke i Norden er situasjonen uproblematisk, slik jeg har omtalt i UA ved to anledninger. Justis- og beredskapsdepartementet mener i sitt høringsinnspill at trusselbildet som retter seg mot utdannings- og forskningsinstitusjoner er undervurdert. Her kan nok forskernes naive holdning til den frie forskningen møte den harde globale politiske virkelighet. Dette kan ikke ignoreres, og departementet holder på å utarbeide retningslinjer på dette feltet.

«#metoo-paragrafen»

Universitets- og høyskoleloven har en egen bestemmelse angående trakassering og seksuell trakassering. Aune-utvalget foreslo å fjerne bestemmelsen fordi den allerede er inkludert i likestillings- og diskrimineringsloven. Regjeringen har valgt å beholde den. Jeg synes regjeringen skulle fulgt Aune-utvalget. Det er ikke tvil om vi må ha en lov om trakassering, men det blir ikke viktigere om det gjentas i flere lover. Tvert imot vil det kunne åpne for en uheldig diskusjon om tolkningen av to ulike lover istedenfor å knytte oppmerksomheten til selve trakasseringen.

Alle ansattes stemme skal telle likt

Vi er vant til at alle har én stemme og at alle stemmer teller likt. Ved valg til styrene ved universitetene har hver kategori et fast antall medlemmer så det er bare kravene til kjønnsmessig balanse som kan endre utfallet av valget.

Men for institusjonene som har valgt rektor det nødvendig å fravike dette prinsippet. Nå er det slik at stemmene for vitenskapelig ansatte, administrativt ansatte og studenter veies ulikt. Når det gjelder studentene er det opplagt, og det foreslås ingen vesentlig endring her. Vitenskapelig ansattes stemmer gis en større vekt enn administrativt ansattes. Argumentet her er at rektor representerer det vitenskapelige kollegiet, og at dette bør komme til uttrykk ved en større vekting. Ved universiteter med valgt rektor er det delt ledelse, der universitetsdirektøren er administrativt ansvarlig. Flertallet i Aune-utvalget foreslår å gi alle ansatte lik vekt, og regjeringen støtter dette forslaget. Rektor Stølen ved UiO går mot dette forslaget, og uttaler til Khrono at «Jeg er veldig glad i de administrative og tekniske ansatte hos oss, men det er soleklart og viktig at universitetene handler om forskning, forskningsbasert utdanning og innovasjon, og de vitenskapelige må ha en stor innflytelse», og jeg er enig med ham i denne vurderingen.

Postdoktorer – vent og se

Midlertidighet er et problem i UH-sektoren som jeg har diskutert tidligere i UA. Til en viss grad er det slik det må være så lenge Norge skal være en del av et internasjonalt, kompetitivt forskersamfunn. Ikke alle masterstudenter skal bli doktorgradsstipendiater, ikke alle doktorer skal bli postdoktorer, og ikke alle postdoktorer skal få fast ansettelse. For hvert trinn skal det være en konkurranse om de beste. Aune-utvalget foreslo helt konkret å begrense postdoktorstillinger til én periode uten mulighet for forlengelse. Det vil nok redusere midlertidigheten, men når norske postdoktorer skal konkurrere om faste stillinger med utenlandske kandidater uten en slik begrensning, vil norske kandidater ofte komme til kort, med mindre de også deltar i den internasjonale forskerutvekslingen. Det blir ikke flere faste stillinger av dette, og det kan medføre at færre norske kandidater når opp. Regjeringer ønsker ikke å ta stilling til denne saken siden det pågår et arbeid for å se på hele rekrutteringsløpet samlet. Jeg mener imidlertid at det ikke er riktig vei å gå lovmessig å redusere antall postdoktorperioder til én.

Sensur ved eksamen

Aune-utvalget foreslår å innføre et krav om to sensorer, hvorav en ekstern, ved gjennomføring av eksamener med bokstavkarakter. Argumentet er at det vil sikre studentenes rettsikkerhet og likebehandling. Forslaget er naturlig nok blitt møtt med massiv motstand fra universitetene som er bekymret over ressursbruken, vanskeligheten ved å skaffe eksterne sensorer etter omfattende fusjoner i sektoren, og at forslaget ikke kommer med friske midler. Se oppslag i Khrono. Regjeringen støtter Aune-utvalgets forslag om to sensorer, men krever ikke at minst en av dem må være ekstern, men derimot at en sensor må være uavhengig av den utdanningen der vurderingen skjer. Konkret nevnes det at NTNU kan hente sensorer fra en annen av sine tre campuser. Det er ikke problematisert at våre tre campuser ikke akkurat er jevnstore.

Det er ikke tvil om at flere sensorer vil øke sjansene for en rettferdig sensur, men to er ikke et magisk tall her. All sensur har et lite element av tilfeldighet over seg. Jeg er tilhenger av store talls lov – over mange eksamener vil de eksamenene der du er heldig og uheldig jevne seg ut. Og som i alle situasjoner må ressursbruken veies opp mot fordelene, og det regnskapet går ikke opp. Heller ikke studentene slutter helhjertet opp om forslaget, se oppslag i Under Dusken.

Ved Institutt for matematiske fag gjennomføres det ca 19 000 eksamener per år. Om hver besvarelse tar omlag en halvtime å sensurere, blir det underkant av 10 000 timer per år – mer enn fem årsverk! Om det skal innføres to sensorer, kommer det til å gå med ytterligere 5 årsverk. Den tiden må tas fra annen aktivitet, det være seg undervisning eller forskning. Det er dårlig utnyttelse av ressursene, og det tjener hverken studentene eller samfunnet på. Og pengene til dette kunne være bedre benyttet.

I Norge er et sensurresultat et forvaltningsvedtak, som en hvilken som helst byggetillatelse, og det utløser et helt sett med klagemuligheter i flere klageinstanser. Dette må endres – det betyr ikke at jeg mener at klagemulighetene skal bortfalle, men det må settes opp ordninger som er tilpasset vår virkelighet. Dessverre tar ikke regjeringen tak i dette problemet.

I den nåværende loven har vi såkalt blind sensur ved klager – dvs at hverken studentens begrunnelse for klagen, den opprinnelige karakteren eller en eventuell skriftlig karakterbegrunnelse fra den opprinnelige sensoren, skal være kjent for nye sensoren. Aune-utvalget foreslo å fjerne ordningen med blind sensur, og erstatte den med en tradisjonell toinstansbehandling. Dessverre bestemte regjeringen seg for å beholde ordningen med blind sensur.

Videre behandling

Nå har regjeringen lagt frem sitt forslag, og det er opp til Stortinget å bestemme. Første behandling er planlagt i slutten av denne måneden. I et valgår kan selv saker som ikke er øverst på den nasjonale dagsorden, plutselig få en ny vri.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS