Ytring:

På‘an igjen i koronaens tid!

Kanskje vil menneskene om et par-tre tusen år lese i kunnskapshistoriebøkene sine at det akkurat var NTNU som beriket, eller snudde på, kunnskapsarven med spenstig tenkning?

Oppfordringen til NTNU er at vi aksler en større kunnskapstrøye enn den vi har på nå.
Oppfordringen til NTNU er at vi aksler en større kunnskapstrøye enn den vi har på nå.
Publisert

1. Å aksle universitets-trøya

Tid for tanke-vending akkurat nå: I Corona-tiden skal NTNU være ekstra kunnskapsåpent, og ha et særlig ansvar for spørsmål der svaret sitter langt inne, eller bare finnes som en drøm. Først da er vi et riktig universitet.

Men det er vanskelig å ta opp slike breie samfunns-spørsmål, som man må gjøre i korona-tiden, dersom bevilgende styresmakter oppfatter det som inntrakk på politikk-området: Politikere tror gjerne at forskning er å lete opp fakta; slik som strekk-styrke i stål-legeringer, antall og alder hos pasienter som døde av korona-virus, eller mengde og nasjonalitet av arbeidskraftinnvandrere til Norge. «Politikk» derimot er å stille sammen og tolke fakta så de kan innføres i samfunnshusholdet og diskuteres f.eks. i Stortinget.

Kunnskapstenkeren Wilhelm von Humboldt (1767-1835) hadde større tanker om universitetenes oppgave: Staten skal ikke legge seg i deres arbeid, og universitetene skal nyte frihet til å brøyte kunnskapsveg inn i den ukjente framtida. Framtida oppstår gjennom kunnskap.

Denne Humboldt-tanken er omtrent jevngammel med Norges Grunnlov. Kanskje var det en slags Humboldt-grein som nådde helt til Eidsvoll i 1814?

2. NTNU-trøya

Arne B. Johansen er professor emeritus ved NTNU Vitenskapsmuseet.
Arne B. Johansen er professor emeritus ved NTNU Vitenskapsmuseet.

NTNU, med sin størrelse, bredde og dybde, bør være Norges beste redskap for å brøyte opp Humboldt-vegen: Så kunne vi med rak rygg vise at vi ikke bare er eldst og størst, men også spenstigst!

Kan det finnes noen bedre enn det mangefaglige NTNU til å vise at det er vår tids ensidige politiske vekt på økonomiske vurderingsmetoder som skaper økende og irreversible klasseskiller? Hvilke motkrefter kan letes fram, og hvordan kan de overleve det kapitalsterke medie-mottrykket som nettopp er resultat av denne ensidige politikken?

Våger NTNU å gripe tak? Det kan da ikke være noe edlere mål for vår institusjon enn å bidra tydelig til et samfunn der mennesker flest har det godt ved at avstanden mellom bunn og topp er liten og minkende, både kulturelt og økonomisk?

Universitetstanken trenger løft nå når antall norske universitet har vokst mye, uten at det er grundig klargjort hva som skal menes med «universitet», og hva «kunnskap» skal være, mer enn en produksjonsfaktor. Hva er NTNUs plass?

3. Arbeidsdeling

Kunnskapshusholdet er ikke unntatt fra den regel at arbeidsdeling er lønnsomt: Skal et «universitet» særmerkes av kunnskapens art, dens dybde, dens mengde, eller alt på én gang? Er «universitet» en høyere yrkesskole, en «fri» tenkeboks eller begge deler?

NTNU blir et riktig universitet ved å frigjøre seg fra yrkesskole-modellen, som uttrykkelig lå til grunn for NTH fra starten i 1910, slik Haakon VII uttrykte det: NTH skulle industrialisere Norge, slik man hadde fått til i England, eller kanskje i hele Stor-Britannia. Vi har råd til et slikt kunnskapssprang nå når det finnes fullt av offentlige og private «tekniske høyskoler» over hele landet og i resten av Verden.

Universitetsfornyelse er også en fin 200-års gave til Norge fra en 260 år gammel tro-tjener: Menneskene har bygd opp kunnskap, og fraktet den med seg fram til oss gjennom hundretalls generasjoner. Derfor kan vel ingen bedre enn akkurat vi vite hvordan kunnskapen må forvaltes før den, i foredlet form, sendes videre til de neste hundretalls generasjonene?

4. Om noen tusen år

Kanskje vil menneskene om et par-tre tusenår lese i kunnskapshistoriebøkene sine at det akkurat var NTNU som beriket, eller snudde på, kunnskapsarven med spenstig tenkning? Selv om de sikkert ikke kommer til å ha «bøker» i vår mening, kan de ikke koble seg fri fra den tradisjonen vi leverer framover til dem. Akkurat der er de i samme situasjon som vi: Verken de eller vi har annen mulighet enn å leve i, og formidle videre, den tradisjon som tusenårs forgjengere har laget. Ser vi ansvaret?

Etterkommerne våre, om 60-90 generasjoner, sender kanskje vennlige tanker til oss, og dunker hverandre fellesskapelig i ryggen. Eller de bare møtes over en kopp kaffe og lurer på hvordan vi hadde det; dersom slike kaffe-møter da kan tenkes å finne sted så lenge etter oss. Kanskje er «kaffe» mutert helt bort?

5. Erfaringens kunnskapsinnhold

Også i korona-kampen regnes nok erfaring som metoden til å finne den beste kunnskap: Man undersøker i hvilken grad vaksine A klarer å slå ned virus 315B ved at vi observerer 315B-angrepne mennesker med og uten A-vaksinering. Dersom de A-vaksinerte klarer 315B-angrepet markert bedre enn de u-vaksinerte, kan A bli godkjent som kampmiddel mot 315B.

Men dersom det oppnås like gode eller bedre bekjempingsresultat mot 315B med en vaksine som ikke inneholder A-element, kan man ikke finne årsaken til det gode resultat ved studium av A-bruk, uansett intensitet. Empirien kommer vel til kort her?

Den kan komme til kort også ved at det fortsetter å oppstå 315B-mutasjoner som til slutt har utmanøvrert de vaksiner som strømmer på oss nå. Drivkreftene hos vaksineprodusentene er visst ofte uklare i et slik perspektiv.

Utfordrende blir det også dersom man mistenker at det finnes andre gode bekjempingsmåter mot 315B enn vaksinering. Har vi kanskje fått over-tro på vaksinerings-metoden fordi vi har hatt suksess med koppe-, tuberkulose- og polio-vaksine? Men muligheten til å finne alternativ til vaksinering er ytterst liten: Hvor og hvordan skulle vi lete?

Kanskje har noen opparbeidet immunitet mot 315B fordi de har unnveket visse næringsmidler gjennom de siste 10 årene. Men det er 10 år, både for sent og for tidlig, å finne noen hjelp av denne visdommen nå når det haster mye. Hvordan kunne vi forresten finne ut akkurat hvilke næringsmidler de immune hadde unngått? Dersom det altså ikke var både for sent og for tidlig?

Ytterligere skremmende blir situasjonen dersom andre, men minst like farlige virussykdommer som 315B angriper, og ingen kjent vaksine hjelper. For ikke å snakke om andre hurtigvirkende sykdomstyper.

Har menneskene medisinert seg inn i et hjørne der vi sitter forskremt og skjelver for neste angrep, mens virus og bakterier er i minst like god fart som de har vært i mange millioner år? Vi skimter et slikt spøkelse i bakterie-bekjempelsen: Vi hemmer eller dreper ikke bare skadelige bakterier, men også nyttige og nødvendige.

Men hovedskrekken i bekjempelsen, i alle fall av levende sykdomsagenser, er at stadig flere bakterier «lærer seg» å overleve antibiotika-angrepene, altså blir resistente. Slik overlevelsesvekst var vel bare å vente selv om vi fortsatt tydeligvis tror at vi lever under survival of the fittest som vitenskapelig prinsipp.

Allerede den tiden jeg praktiserte som grisekokk, noen år etter krigen, ble penicillin tilsatt det grisefôret vi kjøpte fra Felleskjøpet. Til og med min onkel, som absolutt ikke hadde noen akademisk bakgrunn, funderte på om dette kunne være klokt. Hva Alexander Flemming tenkte, vet ikke jeg. Han døde også få år etterpå.

6. Kunnskapslageret i kjelleren

Erfaring med bruk av A-vaksine sier noe om A-brukens framtid bare dersom A-brukens ønskede resultat repeteres så mange ganger at man mener repetisjonene ikke kan skyldes såkalt tilfeldighet. Dernest må man tro at repetisjonene vil fortsette.

Har man ikke denne tro, er man like hjelpeløs som vi er i vår forskremte venting på Corona-virusvarianter («mutasjoner») som ikke stoppes av vaksiner som bygger på det prinsipp at de tukler med virus-taggene.

Virus som enda ikke har vist seg, blir man kjent med bare ved at det viser seg, altså kommer opp som et gjenkjennelig spøkelse fra den mørke kjelleren. Hvilke andre spøkelser som gjemmer seg der nede får man vite bare på den samme, skremmende måten.

På kjellerlageret kan f.eks. finnes et virus med helt ukjent kapasitet til å lage mutasjoner og til å inngå allianser med andre vira slik at mennesker angripes av en hel pakke sykdomsagenser.

Men uansett hvor tydelig et enkeltvirus, eller en agenspakke kommer opp fra kjelleren, oppdager vi det ikke dersom vi mangler gjenkjennelseskapasitet: Det nye, selv om det er aldri så farlig, må ha en eller annen form for likhet med noe som vi allerede kjenner, men altså har overlevd.

All erkjennelse er en form for gjenkjennelse. Dette likner betenkelig på sirkeltenkning. Og det skal da ikke NTNU bedrive?

7. Kunnskapslagerets svarte bunnløshet

Vi kan komme til å tro at vi har erfart så mange ulike vira fra kjellerlageret at hele lageret er kartlagt. Men den troen skyldes at vi ikke forstår erfaringskunnskapens begrensing: Erfaringen gir aldri informasjon f.eks. om lagerets størrelse, restbeholdning eller avgrensning.

I vår praktiske verden må vi derfor forsone oss med at empiri bare er etterpåkunnskap; og altså i beste fall nødvendig. Hadde vi tilstrekkelig kunnskap, ville vi vite hva som nødvendigvis kom til å hende. Den strenge empiriker ville godtatt slikt bare dersom hun visste at framtidskunnskapen var en kopi av fortidskunnskapen. Er det mulig at den empiriske granskingsmetoden lokker henne til å gjøre det likevel?

8. De ytre tiltaks unødvendighet

NTNU må derfor respektere kunnskapens uutgrunnelighet, og innrette seg deretter både i planlegging og drift: All etterpå-kunnskap vi har, i tillegg til denne prinsipielle begrensning, viser f.eks. at ytre tiltak ikke er tilstrekkelig, og ikke engang nødvendig for å nå et faglig mål.

De fremste framsteg i kunnskapshistorien har oppstått uavhengig av ytre forhold, når man ser litt nøyere på dem: At f.eks. HMS Beagle (1820 -1850?) med sin kaptein Robert FitzRoy ga Charles Darwin (1809-1882) mulighet til en 5 års reise Verden rundt (1831-1836), betyr ikke at observasjoner under Beagle-reisen var «årsak» til evolusjonsteorien (1859).

Men fordi biografer ønsker tydelige årsakslinjer, har de koblet de to sammen som årsak-virkning: Når tilstrekkelig mange slike lett-bekreftelser har samlet seg, ruller bevis-opphopingen videre av egen kraft og med økende styrke: Når hending x inntreffer før hending y, kommer vi lett til å tro at x er «årsak» til y. Desto oftere rekkefølgen inntreffer, og med desto kortere mellomrom, jo sterkere blir vår tro.

Kanskje mye viktigere for Darwin enn reisen, var teoriene til Charles Lyell (1797-1875) om de Gudefrie naturprosesser i samtiden som f.eks. sedimentasjon og vulkanutbrudd (aktualitetsprinsippet). Darwin var godt innsatt i Lyells ny-utkomne verk (Principles of Geology,1830), og hadde det med på reisen. Hvor Lyell hadde inspirasjonen fra, tar jeg ikke her.

Desto umuligere er det å tro at himmelhøye bygningsstillas og brummende gravemaskiner er nødvendige, eller kanskje til og med tilstrekkelige for å nå et mål som dessuten ingen har sett. Det er lett å glemme rekkefølgen mellom bygg og mål så grundig at den blir omtrentlig eller likegyldig: Hva er egentlig «årsak» mer enn «rekkefølge»?

9. Ydmyk erkjennelse

I all ydmykhet må vi finne en kjørbar veg framover i dette uryddige terrenget, ettersom ingen omkjøring finnes.

Viktigst er det at vi forstår kunnskapens karakter: Menneskets verden består bare av det hun vet. Man behøver ikke engang være fysisk kosmolog for å forstå at det er slik: Til og med et håndfast fenomen som avstand er menneskeskapt og får sine egenskaper ved at den finnes som menneskelig forestilling, f.eks. som 2 meters corona-avstand. Niels Bohr og Albert Einstein bare justerte på egenskapene.

Også vi arkeologer kjenner oss litt kosmologiske ettersom vi vet f.eks. at fenomenet tid er i kontinuerlig omskaping, og at menneskene begynte å oppdage menneskehetens umåtelig høye alder for bare et par hundreår siden. Hva «mennesker» mente med tid for noen tusen år siden vet vi dessverre ikke.

10. Erfaringens framvekst

Forestillingene gjør oss i stand til å legge merke til «noe» fordi vi gjenkjenner det. Grunnproblemet, som jeg ikke skal forfølge her, er selvsagt hvorfra den første forhåndsforestilling kommer til hver av oss. Men den startet senest ved fødselen, og kanskje tidligere.

Deretter synker erfaringene nedover i minnet og generaliseres til slik ugjenkjennelighet at de styrer blikket uten at vi merker det. Det er derfor vi tror at vi observerer «fritt», mens vi egentlig bare gjenkjenner. Og det er derfor den strenge empiriske forskningen egentlig er sirkulær, altså stagnerende.

Gjenkjennelsen kan illustreres f.eks. i arkeologi: Vi vet at virkelig gamle flintredskap først ble erkjent 4 m dypt i et leirtak ved Hoxne i Suffolk i Øst-England sist på 1700-tallet: Esq. John Frere som rapporterte funnet til The Society of Antiquaries of London i 1800, hadde sikkert praktisk erfaring med bajonett-bruk f.eks. i de hyppige krigene mot Frankrike:

Stakk man en fiende tilstrekkelig rett, døde han tvert og var ikke lenger en fare. Derfor gjenkjente Frere gjenstandene som weapons of war, fabricated and used by a people who had not the use of metals. Viktige gjenkjennelsesmoment var at gjenstandene var likeformede, at de var sylspisse i ene enden og avrundet som et håndtak i den andre, at omtrent 5 slike gjenstander ble funnet pr. m2 og at de ikke var laget av metall.

Mange hadde hatt slike gjenstander foran øynene både i dette leirtaket og ellers, men hadde ikke lagt merke til dem. De færreste seere hadde vel samme friske erfaring med bajonett-bruk som Frere, og gjenkjente derfor ikke flintgjenstandene som stikk-våpen.

Åpenbart hadde heller ikke profesjonelle antikvarer frisk bajonett-erfaring, men ble de sterkeste Frere-motstandere, og ga seg ikke før 50 år etter at Frere var død. Leirarbeideren, som har æren for å ha fattet første mistanke, hadde trolig arbeidet i et teglsteinsbruk og gjenkjente derfor de likeformede flint-bajonettene som serieprodukt. Han hadde nok praktisk bajonett-erfaring også. Selvsagt kjenner vi ikke navnet hans, og han døde helt anonymt.

Nå mener vi å vite at flint-bajonettene ble laget for 400 000 år, eller over 12000 generasjoner siden. Menneskene har gjort umåtelig mye med sin tradisjon etter den tid.

11. Mulighet

Det er viktigst å forstå og å ta konsekvensen av hva som menes med «kunnskap». Da først kan man sjøl gi gode bidrag:

· Det er mine forhåndsforestillinger som gjør meg i stand til å legge merke til og å sette sammen til helheter, altså å erkjenne. Det gjelder uten unntak; og det forklarer framveksten av ulike typer kunnskap, f.eks. i fysikk og arkeologi.

· Det som ikke finnes i forhåndsforestillingene er man heller ikke i stand til å legge merke til, uansett hvor tydelig man ser det etter at man har lagt merke til det. Det gjelder f.eks. de flint-gjenstander som ble lagt merke til i Hoxne-leirtaket: De hadde vært foran menneskenes øyne mange andre steder og mye tidligere. Men det var først som serieproduserte stikk-våpen de kunne gjenkjennes av folk som kjente både serieproduksjon og kamp med stikk-våpen: Bare en god spiss dreper fort. Derfor må vi ha mange av dem.

Hele saken er svært komplisert, og jeg skal ikke drive den videre her. Det viktige er at det er vi selv som har mulighet til å endre forhåndsforestillingene og dermed til å øke erkjennelsesevnen.

Oppfordringen til NTNU er derfor at vi aksler en større kunnskapstrøye enn den vi har på nå: La fantasi og kunnskapsdrøm være NTNUs drivkraft, og flytt empirien tilbake til andreplassen i kunnskapsprosessen.

Kunne kanskje styreleder Nils Kristian Nakstad foreslå dette for NTNU-styret? Han er styreleder fordi han skal forstå NTNUs kunnskapsansvar.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS