Utsynsmeldingen: Incentiver virker

Mange har vært både irritert og fortvilet over rollen de såkalte tellekantene har hatt i finansieringssystemet i UH-sektoren. Det er da heller ikke tvil om at systemet har hatt mange utilsiktede, negative konsekvenser. For eksempel har det i liten grad honorert aktiviteter som inngår i forskningens kretsløp, men som ikke synliggjøres i publiserte arbeider. En mer konkret svakhet er at det oppmuntrer både institusjoner og enkeltforskere til å prioritere kvantitet fremfor kvalitet, såkalt salamisering: Det lønner seg å splitte et forskningsprosjekt opp i flest mulig enkeltpublikasjoner.

- Mer tillit, mindre styring

Dette viser at incentiver ofte virker. Både individer og institusjoner tilpasser seg til en viss grad politisk definerte rammebetingelser. Incentivene oppmuntrer dem til strategisk å opptre på måter som maksimerer uttellingen. Slik fjerning av incentiver for el-biler reduserer lysten til å kjøpe dem, vil fjerning av publiseringsincentiver redusere institusjonenes prioritering av publisering.

Til tross for slike svakheter, og flere kunne utvilsomt vært nevnt, har finansieringssystemet også hatt en del positive konsekvenser. For det første har det faktisk bidratt til mer forskningsaktivitet. Flere publiserer i fagfellevurderte kanaler, i stedet for å nøye seg med å skrive i diverse interne rapportserier. Og ikke minst har finansieringssystemet samlet sett reflektert institusjonenes doble oppgave, bestående av forskning og undervisning. Både høy forskningsaktivitet og høy studiepoengs- og kandidatproduksjon er blitt honorert. Diskusjonene har ofte handlet om hvorvidt et tredje element i «samfunnsoppdraget», nemlig formidling, også burde honoreres på en eller annen måte.

Utsynsmeldingen som presenteres i dag, og som foreslår å fjerne den resultatbaserte uttellingen for publiseringspoeng, kaster kraftig om på dette systemet. Potensielt er det derfor ganske dramatisk. Pakket inn i et språk som viser til avbyråkratisering og tillit, skisserer statsråden en finansieringsmodell hvor alle resultatindikatorer baseres på tall for studiepoeng, doktorgrader og fullføring av studieprogrammer.

Ettersom tellekantene, med relativt god grunn, er blitt gjenstand for mye kritikk, vil mange trolig hilse en slik endring velkommen. Faren ligger i at institusjonene helt opplagt på sikt vil gjøre tilpasninger som svarer til det nye regimet. Det er slik incentiver virker. Siden publisering ikke lenger bidrar til å øke budsjettene, vil en større andel av de strategiske midlene rettes inn mot aktiviteter som bidrar til nettopp dette. Over tid vil dermed balansen mellom undervisning og forskning forskyves.

Dette gjelder vel å merke på institusjonsnivå mer enn på individnivå. Den enkelte forsker vil naturligvis fortsatt ønske å publisere så godt som mulig, ikke minst fordi det fortsatt vil være av stor betydning når de søker stillinger eller opprykk. Men det er veldig usikkert om de vil få like mye støtte fra institusjonene til slike aktiviteter.

Jeg antar at statsråden vil vise til at han har tillit til at institusjonene fortsatt vil prioritere forskning. Men så lenge en betydelig andel av midlene fortsatt skal fordeles etter resultatbaserte indikatorer, er det stor risiko for at et system mange har pekt på store svakheter ved, erstattes av noe som i et helhetsperspektiv vil fungere enda dårligere.