Vi hadde trengt «søster» Elsa nå

Søster Elsa var sjefen på medisinsk sengepost på det sykehuset hvor jeg jobbet som fersk sykepleier for mange år siden. Hun var berømt lokalt, ikke bare for sin stramme uniform, som påførte vaskeriet ekstraoppgaver med å holde hennes blåtøyskjoler med dertil hvite forkle og stivbelte i stand, men også for sin tydelighet både innad i avdelingen og utad i sykehuset forøvrig. Vi som var i flokken hennes, var aldri i tvil om hvor lojaliteten hennes var. Vi var der for pasientene. Hun var der for oss som sto i første linje. Kom noen av oss i trøbbel, sto hun opp for staben sin som den tøffeste general. Hun brydde seg om - og noen vil også hevde at hun brydde seg med det meste. Jeg lurer på hva søster Elsa ville ha sagt om den situasjonen vi har stått i det siste året?

Fakta

Astrid Rønsen

Astrid Rønsen er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Kandidat i sykepleie, UiO 1999.

Nåværende jobb: Førstelektor, Institutt for helsevitenskap, Gjøvik. Fagansvarlig for tverrfaglig videreutdanning i Palliativ omsorg.

Tidligere roller i UH: Studieleder helsefag, Lovisenberg diakonale høgskole og høgskolelektor, HiOA, nå Oslomet.

Faglige interesser: Utvikling av tjenestetilbud til alvorlig syke og døende og de som skal leve videre - hospice.

Er opptatt av: Hvordan styrke profesjonelle utøvere til å stå i utfordrende menneskemøter, jobber fortsatt «bedside» og er nasjonalt og internasjonalt engasjert i hospice-arbeid. Utenom dette: Elsker fjellet og familien min, som stadig vokser med flere barnebarn.

Lojalitet har blitt det nye fyndordet

For et år siden var det dugnad som var ordet som ble brukt for å få folk til samlet å møte pandemisituasjonen. Nå snakkes det mye om lojalitet. Hvem forventes det at vi skal være lojale mot? Pasientene selvfølgelig! Men er det så opplagt? Stadig oftere møter helsetjenestens omsorgsytere verden med lydighet, det vil si taushet. – «Lydighet er blind mens lojaliteten alltid er seende, kritisk og verdiforankret», skriver professor Paul Leer-Salvesen ved Universitetet i Agder i en artikkel fra 2011.

Jeg har vært sykepleier hele mitt yrkesaktive liv helt til siste året. Denne delte funksjonen mellom å være førstelektor ved NTNU og sykepleier ved sykesengen, har gitt meg en unik mulighet til å delta i og være en observatør til helsetjenesten. Noe som har opptatt meg, og som har bekymret meg, er hva jeg oppfatter som en økende taushet fra tjenesteyterne selv. En intern indre justis som gjør at yrkesutøvere ikke ytrer seg om egen virksomhet, fører til at storsamfunnet ikke får nødvendig innsyn i det som er vårt fellesansvar og felles gode.

Korona har endret på noe av dette. Sykepleierne som opplagt utgjør den største gruppen i helsetjenesten er normalt forholdvis lite synlig. Nå har noen av sykepleierne tatt bladet fra munnen. Liv Bjørnhaug Johansen kom nylig med boken: «Den lange vakten» hvor hun åpent og usminket tar oss med inn i en verden fra pandemien startet. Hun viser et sykepleierliv ikke bare på jobb, men også hvordan denne rollen påvirket et hverdagsliv privat. Innledningsvis skriver hun: «Strikken var stram allerede før koronaen traff oss, alt vi gjorde, måtte tas fra noe annet. Det er den historien jeg vil skynde meg å fortelle, før rampelyset slukker og vi alle er tilbake i hverdagen igjen.»

Helsefarlig sted for omsorgsytere

Lojalitet til pasientene holder verdiene levende. Lojalitet til arbeidsgiver sikrer at budsjettene holdes.

Sykepleiere som jobber nærmest pasientene i helseinstitusjoner med rigide rammer og stramme budsjetter oppholder seg sånn sett i helsefarlige områder. Det forventes at det skal ytes mer innenfor begrensede rammer. Vi får stadig presentert statistikk over andelen sykepleiere som forsvinner fra yrket etter få år. Politikere, helsebyråkrater og andre som er opptatt av dette må da også være opptatt av hvorfor.

Jeg møter studenter som er på vei inn i sykepleieryrket og sykepleiere som tar videreutdanning for å stå stødigere i den jobben de utfører. Felles for mange er at de ønsker å gjøre en forskjell og ha et arbeid med mening. Liv Bjørnhaug Johansens kommentar i et intervju i Sykepleien er: «Det moralske presset vi står i ble intensivert under korona. Går du fra jobben din hver dag med dårlig samvittighet, hjelper det ikke med bedre lønn»

Et begrep som ofte brukes i denne bransjen er «frivillig» overtid - det vil si den tiden eksempelvis sykepleiere er på jobb ekstra før de går av vakt og som ikke blir registrert noe sted. Hadde denne virkeligheten blitt synlig hadde nok det overrasket mange. Men for mange helsearbeidere er det bedre å bli over et kvarter, en halv time eller mer…. en slags selvmedisinering for dårlig samvittighet. De som er ansvarlig for rammene for helsetjenesten, benytter sykepleiernes ømmeste punkt - de er der for pasienten og deres pårørende. De er villig til å strekke seg langt. Men denne spagaten mellom indre eget driv i jobben og de ytre kravene har en pris for den enkelte og for samfunnet. Vi ønsker ikke en tjeneste uten omsorg!

Omsorgens kår

Søster Elsa ville nok ikke kjent seg igjen i dagens helsetjeneste, som styres av en annen logikk enn den hun praktiserte. Da hun virket på sykehuset var det fortsatt ingen Samhandlingsreform, ingen markedstenkning (New Public Management) og innsatsstyrt finansiering var nærmest et fremmedord. Den gang var det en tydelig sykepleieledelse på sykehuset og vi hadde et tydelig mandat i forhold til å yte omsorg til pasienter og pårørende. I dagens system blir denne kjernekompetansen mer og mer usynliggjort hvor resultatet fort kan bli «godt nok» i stedet for nødvendig kvalitet. Skal vi ønske oss tilbake til «normale tilstander» som før pandemien? Nei, gammel normal har noen åpenbare svakheter. Men kanskje kan denne pandemisituasjonen minne oss på noen verdier som det er livsnødvendig å ta tilbake?

God påske til dere alle. Mine tanker går spesielt til sykepleierne på vakt om det er i hjemmesykepleien eller på intensiv. Det blir garantert ikke en stille uke. Og for oss andre som har påskeferie fra hjemmekontoret og har samlet godt lesestoff til ferien, legg til Bjørnhaug Johansens bok «Den lange vakten» - det er en opplysende, science fiction-aktig bok med islett av krim og noen komiske innslag, men framfor alt er det en blodig alvorlig dokumentar fra hverdagslivet sett med sykepleieres øyne.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.