«Campus obsession»

NTNUs oppdrag som universitet er å drive kunnskapsbasert forskning, undervisning og formidling. Ledelsen av institusjonen er tilsynelatende ikke tynget av slike krav når det gjelder sin tilrettelegging for gjennomføring av oppdraget. I mer enn 15 år har de utredet samlokalisering på Gløshaugen uten noe slags faktagrunnlag om fordelen ved denne ideen. Hva dette har kostet i økonomi og personinnsats hverken vet de, eller har de lyst til å finne ut.

Ryktet sier at en nyansatt universitetsdirektør med marginal kunnskap om virksomheten, i sin tid fikk denne visjonen som kanskje kunne vært formulert som universitetsledelsens «1. Hovedsetning: Akademisk fremgang er proporsjonal med den samlede massetettheten av studenter, forskere, datamaskiner og laboratorieutstyr». Gjennom en uhellig allianse av studentrepresentanter og eksterne medlemmer i Styret, fikk dette påfunnet feste i ledelsen. Og i trygg forvissning om at de vitenskapelige ansattes representanter ikke forstod sitt eget beste. I ledelsen mener man jo at det å lede professorer er vanskeligere enn å leie katter i bånd. At studentene syntes det var gromt å kunne organisere livet sitt langs aksen Moholt – Gløshaugen - Møllenberg er jo lettere å forstå. Men ideen er kanskje ikke like forlokkende i dag når de innser at de vil miste sårt tiltrengte leseplasser fordi nye institutter skal tranglokaliseres på Gløshaugen.

Men man trenger ikke å gå lengre enn til Danmark for å forstå at denne tvangstanken om samlokalisering er uten rot i virkeligheten. Universitetene i København og i Århus er begge blant de fremste i Norden. Enhetene på disse institusjonene er imidlertid lokalisert på høyst forskjellige måter: I København er instituttene spredd over hele byen. I Århus sikret man seg tidlig et større sentralt areal, slik at man kunne bygge ut en samlet campus med et langsiktig perspektiv. Uansett viser dette at valg av lokaliseringsløsning er irrelevant for spørsmålet om akademisk eksellense.

Ledelsen ved NTNU vil for sikkerhets skyld realisere to tabber. De vil gjennomføre en meningsløs samlokalisering på et areal som er utilstrekkelig både på kort og lang sikt. Det er sikkert mulig å presse inn flere bygninger, men så blir det også stopp og slutt på videre ekspansjon av virksomheten der. En annen sak er at man på denne måten er villig til å vandalisere Høyskoleparken, fredete bygninger og nabområdene. Gløshaugen vil fremstå som en mastodont som også ødelegger bybildet. Det er jo ganske opplagt at den eneste muligheten for videre vekst i dag ligger på Dragvoll. Prosjektet er heller ikke bærekraftig ved at man i tilfelle også skroter den nåværende bygningsmassen på Dragvoll. Men skal universitetsledelsen forstå dette, må de slutte å stable byggeklosser og heller løfte blikket.

Det er fristende å gjøre seg noen tanker om utviklingen på min egen arbeidsplass - Institutt for marin teknikk. Vi hadde i sin tid en framsynt leder som uten kunnskap om nevnte Hovedsetning - takk og pris for det - sikret opprettelsen av Marinteknisk Senter (MTS) på Tyholt. Siden har instituttet (i all beskjedenhet) hatt en rivende utvikling og er for lengst blitt blant de verdensledende på sitt felt. Stikkordene for fremgangen var rekruttering av dyktige folk og utvikling av et attraktivt studiemiljø. Instituttet har etter hvert fått opprettet to Sentre For Fremragende Forskning (SFF). Det ironiske er at det pågående SFF sprang ut av et samarbeid med Institutt for kybernetikk, som av alle steder ligger på Gløshaugen. Kanskje var vi samlokalisert godt nok allerede? Avstanden spilte i hvertfall ingen rolle.

Forøvrig trengte jeg aldri i min tid som professor på MTS, å trøste studenter for det «ensomme» livet på Snaustrinda.

Men Rektor kan jo derimot trøste seg selv med at det ikke er noen regel uten unntak ; så også når det gjelder suksessen med MTS. Men likevel, - det er hun som har bevisbyrden. Det er ille nok å svi av millioner på utredninger, men det vil være en nasjonal skandale å bygge et luftslott for milliarder.