Ytring

Midlertidig faste ansatte i universitetssektoren fra perspektivet til en forskningsgruppeleder

- Å si opp flinke forskere med en sterk historie av eksternfinansiering fordi de mangler finansiering i en overgangsperiode tjener hverken dem eller NTNU i mine øyne.

- Det jeg har til hensikt med dette innlegget er å fremme en del av saken som så langt ikke er diskutert så vidt jeg kan se, nemlig perspektivet til en forskningsgruppe eller forskningsgruppeleder, skriver Christian A. Klöckner.
- Det jeg har til hensikt med dette innlegget er å fremme en del av saken som så langt ikke er diskutert så vidt jeg kan se, nemlig perspektivet til en forskningsgruppe eller forskningsgruppeleder, skriver Christian A. Klöckner.
Publisert

De siste ukene har saken om oppsigelse av Ingrid Eftedal fra sin fast midlertidige stilling ved NTNU fått stor oppmerksomhet i mediene. Det at det settes søkelys på praksisen med faste midlertidige stillinger synes jeg er bra. Som forskningsgruppeleder på NTNU med tre ansatte i denne kategorien ser jeg tydelig belastningen denne stillingskonstruksjonen medfører. Å ha en mulig oppsigelse hengende over seg i mange år er ikke bra for hverken trivsel på jobb eller psykisk helse.

Det jeg har til hensikt med dette innlegg er å fremme en del av saken, som så langt ikke er diskutert så vidt jeg kan se, nemlig perspektivet til en forskningsgruppe eller forskningsgruppeleder. Jeg representerer en gruppe som henter inn ganske mye ekstern finansiering, både fra forskningsrådet, EU, og den private sektoren. Mange av disse prosjektene krever høy kompetanse og evnen til å gå inn i prosjektet på kort varsel uten tid til å sette seg inn i tematikken i flere måneder. Dessuten er det ofte definerte arbeidspakker i prosjektene som ikke dekker en 100% postdoc, PhD, eller forskerstilling kontinuerlig i flere år, men de krever at man jobber en del av sin arbeidstid på ett prosjekt og en del på andre prosjekter. Dette forutsetter at jeg har høyt kompetente forskere i gruppa mi, som fleksibelt kan settes inn på prosjekter når de kommer. Dette krever kontinuitet. Å bare kunne ansette postdocer vil ikke passe bra til de fleste prosjekter vi har. Å ha fast midlertidige ansatte tillater en viss fleksibilitet og svarer på utfordringene en forskergruppe som min har, det følger med en kostnad for de ansatte, men også for gruppa, fordi ansatte som er i en såpass utsatt posisjon leter etter en ny og fast jobb hele tida og kan forsvinne på veldig kort varsel sammen med kompetansen de har.

Så hva er løsningen på dette dilemmaet? Den beste løsningen er selvfølgelig at disse forskerne kommer seg i faste stillinger på NTNU som førsteamanuensis eller professor. Dette krever at det er nok behov for undervisningskapasiteten deres. I min gruppe er det faktisk mer behov for forskning enn for undervisning, siden vi henter inn så mange eksterne prosjekter. Det som jeg ser som en mulig annen løsning er at NTNU og universitetssektoren generelt tør å satse på forskere og grupper som har vist over flere år at de kan få ekstern finansiering i betydelig grad. Gi disse forskerne en virkelig fast stilling som også gir dem sikkerhet i (ofte korte) perioder hvor de ikke har prosjektfinansiering. De kan bruke denne tiden på å skrive nye søknader (som de nå er nødt til å gjøre på fritiden) eller hjelpe instituttet med kortsiktige behov. Jeg er helt overbevist om at en forsker som ikke trenger å bekymre seg for oppsigelser, men kan bruke energi på faget i stedet, er en gevinst for NTNU og gjør NTNU i bedre stand til å konkurrere med instituttsektoren om de gode forskerhodene. Det vil også spare meg som forskningsgruppeleder for å bruke veldig mye tid på rekrutteringsprosesser etter at en av mine forskere igjen har fått seg en bedre, det vil si virkelig fast, jobb. Tør å satse på permanente forskerstillinger i grupper som har vist evne til å få inn penger til NTNU. Hvis det ikke fungerer over tid og et forskningsfelt forsvinner helt på grunn av manglende finansiering kan også folk i faste stillinger sies opp (så som meg som professor kan sies opp hvis NTNU bestemmer seg for at det ikke lengre skulle finnes psykologi ved NTNU). Å si opp flinke forskere med en sterk historie av eksternfinansiering fordi de mangler finansiering i en overgangsperiode tjener hverken dem eller NTNU i mine øyne.