NTNUs samfunnsoppdrag er klart, men PRIORITERES IKKE

NTNU står ved en kritisk korsvei når det gjelder å oppfylle sitt samfunnsoppdrag: et økende behov for kunnskapsbaserte helsetjenester, med tanke på en aldrende befolkning og flere personer med kroniske lidelser, møtes med en nedprioritering av helsefagutdanningene ved NTNU.

Rapporter fra både regjeringen og Statistisk sentralbyrå understreker det akutte behovet for helsepersonell, inkludert ergoterapeuter, i årene som kommer. I SSB sin rapport Arbeidsmarkedet for helsepersonell fram mot 2040 anslås det at Norge vil mangle minimum 1900 ergoterapeuter innen 2040. Samtidig påpeker helsepersonellrapporten NOU 2023: 4 - regjeringen.no behovet for tilstrekkelige og kunnskapsbaserte helsetjenester tilpasset dagens og fremtidens befolkningsbehov. Kunnskapsdepartementet tar tak i denne utfordringen i tildelingsbrevet til NTNU for 2024: “Profesjonsutdanningene er sentrale for utøvelsen av velferdsstatens tjenester. Regjeringen satser på gode velferdstjenester nært folk. Sviktende rekruttering, og utfordringer knyttet til praksis i lærerutdanningene og noen av helse- og sosialfagutdanningene, krever at institusjonene prioriterer disse utdanningene. Utdanningene skal ha høy kvalitet, være tett koblet til praksisfeltet og tilbys i hele landet. Universitetene og høyskolene har et ansvar for å øke rekrutteringen.”

Dette står i sterk kontrast til prioriteringene vi ser i praksis: Program for ergoterapeututdanningen står i reell fare for å ikke kunne oppfylle minstekravene som beskrives i Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger - Lovdata. Ansettelsesstoppen ved naturlig avgang rammer skeivt, og vi har per i dag flere vakante stillinger som vi ikke har anledning til å utlyse. Innen januar 2025 er signalene at vi vil miste ytterligere stillinger og vi ser ingen plan for å erstatte disse. Vi har ingen midler til å stimulere samarbeid med praksisfeltet og opplever utfordringer med å skaffe tilstrekkelig antall praksisplasser og rekruttere praksisveiledere. Driftsbudsjettet er nesten ikke-eksisterende, ekstern innleie er redusert til et minimum, og det er finnes ikke tilgjengelige midler for faglig oppdatering. Dette gjelder også ressurser og insentiver for forskning og fagutvikling. Selv når ansatte skaffer ekstern finansiering er det ikke mulig å ansette vikarer, noe som kunne sikret kontinuitet i grunnutdanningen.

For studentene har de svært dårlige rammevilkårene ført til et undervisningstilbud som er nedskalert til minimumsnivå med færre muligheter til ferdighetstrening, læring og refleksjon i mindre studentgrupper, samt tilbakemelding på faglig arbeid, tilrettelegging og oppfølging. Dette påvirker alle studentene, og spesielt de som er avhengige av ulike former for støtte. Konsekvensene strekker seg også til studentenes helse og det sosiale miljøet, som tydelig gjenspeiles i årets studiebarometer.

Den påtrengende følelsen av å ikke kunne utføre jobben tilfredsstillende utgjør en ekstra byrde, spesielt med tanke på hvordan dette påvirker studentene – og på sikt pasientene og kvaliteten på tjenestene de mottar. Gjennom 50 år har vi lagt ned mye innsats for å utvikle utdanningstilbudet for ergoterapeuter, samt drive forskning og fagutvikling av høy kvalitet der vi på flere områder har vært i front nasjonalt og internasjonalt. Vi har økt antallet med høyere forskningskompetanse, dannet forskningsgrupper som drar inn eksterne forskningsmidler, etablert en levedyktig masterutdanning som var essensiell for fagfeltets utvikling (nedlagt etter sammenslåing med NTNU), samt tilbudt videreutdanninger. Nå rammer innsparingstiltakene så skjevt og hardt at vi ikke vil være i stand til å oppfylle samfunnsoppdraget dersom ikke utviklingen snur.

I kronikken NTNU fyller ikke samfunns­oppdraget sitt beskriver studieprogramledere for ergoterapeut-, fysioterapeut- og audiografutdanningen utfordringene vi ved disse fagmiljøene står overfor- og har stått i siden vi ble en del av NTNU i 2016. Bildet som tegnes er dystert, og forteller om stadig dårligere vilkår for å utdanne helsepersonell ved NTNU. Kronikken har så langt blitt møtt med stillhet av ledelsen.

Nå krever vi svar – hva er NTNU sin plan for å løse samfunnsoppdraget? Hvordan vil institusjonen sikre tilstrekkelige ressurser til at Program for ergoterapi (og andre helsefag) kan drive utdanninger som sikrer tilgang til kvalifisert helsepersonell med god kompetanse for å møte fremtidens utfordringer? Det er på høy tid at dette tas alvorlig.