Ytring

Skap rom for studentfrivilligheten

Tallene viser at studentene har det bedre i Trondheim enn i resten av landet, men dette kan vi ikke ta for gitt.

Ukesjef Kari Johanne Sørensen Bøckman, Isfitpresident Åse Håtveit og Samfundetleder Jonas Strøm Scheie er en del av Frivillighetsgruppa.
Publisert

SHoT-tallene har vist en alvorlig ensomhetsgrad på landsbasis, der hele 4 av 10 studenter har få eller ingen venner på studiet. Dette tallet går drastisk ned om du er engasjert i studentfrivilligheten. Som representanter for de største studentforeningene i Trondheim, er det godt å få anerkjent samholdet blant våre frivillige. Tallenes tale er klar: deltakelse i studentfrivilligheten gir mindre ensomhet og bedre psykisk helse. Vi må derfor jobbe for at flere studenter kan engasjere seg, også i fremtiden. Da trenger vi bedre rammevilkår for studentfrivilligheten. Her har både politikerne og utdanningsinstitusjonene et ansvar.

Fakta

Frivillighetsgruppen

Frivillighetsgruppen er et samleforum for studentfrivillighet i Trondheim og består av blant annet leder for Samfundet, president for ISFiT, UKEsjef, leder for NTNUI, læringsmiljøansvarlig i studenttinget, leder for studentparlamentet ved DMMH, eksternavnsarlig i BISO, ordstyrer for linjeforenigene på HF&SU og ordstyrer for linjeforeningene på Gløshaugen, samt en representant fra tekniske studentorganisasjoner.

For det første må frivillighetens arealbehov tas på alvor. NTNU må i arbeidet med campusutvikling vise vilje til å sette av tilstrekkelig plass til kontor til alle linjeforeninger. Gjennom to år med koronapandemi har mange kjent på hvor viktig det er å ha et fellesskap. Linjeforeningskontorene, verkstedene og frivillighetens arbeidsrom gir mulighet for at frivillige og medlemmer møtes over en kopp kaffe og et par vaffelhjerter. Kanskje viktigst finner man alltid noen å snakke med når man trenger det.

Mange foreninger er ikke tilknyttet et fakultet, og står i fare for å ikke ha en stemme inn i fordelingen av areal. De tekniske studentorganisasjonene består av 450 medlemmer fra hele verden, og er et unikt tilbud som gjør at studenter kan bruke teori i praksis. Dersom disse svekkes finnes det ingen alternativer som gir samme erfaring. Ved å gi alle studentforeninger et eget kontor og arbeidsrom på campus, vil NTNU sørge for å opprettholde studentfrivilligheten i Trondheim.

I planen for campussamling er det lagt inn planer for en motfylling i Høgskoledalen, populært kalt Dødens dal. NTNU ønsker å gjennomføre denne over to etapper. Dette vil innebære store negative konsekvenser for studentfrivilligheten, særlig UKA og NTNUI. Dødens dal brukes til både faste treninger og egenorganisert aktivitet for over 1000 studenter. Dalen er også selve episenteret av UKA, og et fyrtårn for studentkultur uten sidestykke. Under UKA-21 jobbet over 500 frivillige i dalen for å kunne ta imot over 30 000 studenter.

Fylling i to etapper vil sterkt redusere aktiviteten i dalen. Slik etappe 1 i fyllingen er planlagt, vil ikke UKA kunne sette opp teltet sitt forsvarlig. Hvis det fylles i to etapper vet man heller ikke tidsperspektivet for siste fylling. Dette gjør at idrettsanlegget ikke kan oppgraderes, og fotballbanen blir tilnærmet ubrukelig før begge etappene er ferdige. Derfor må både kommunen, NTNU og Sit sørge for at motfyllingen gjennomføres i én etappe.

Sist, men ikke minst, er det helt nødvendig at de store samfunnsaktørene i byen sørger for at utbyggingen av Studentersamfundet fullfinansieres. Dagens bygning ble reist med plass til kun 1000 studenter i tankene. Med nybygg er ambisjonen å kunne huse 4000 besøkende. Dette tilsvarer 10% av alle Trondheims studenter - uavhengig av studieinstitusjon - hver eneste dag. Det vil i tillegg gi plass til over 1000 flere frivillige på Samfundet og i festivalene ISFiT og UKA.

Tallene viser at studentene har det bedre i Trondheim enn i resten av landet, men dette kan vi ikke ta for gitt. Mange studenter er fortsatt utenfor studentfrivilligheten, og sliter med å finne sin plass. For en generasjon preget av smittevern, nedstenging og ensomhet vil det være av enorm betydning for å snu de negative trendene i studentenes velferd. Nå trenger vi at kommunen, utdanningsinstitusjonene og andre samfunnsaktører kommer på banen og tar tak i denne utfordringen. Dersom frivilligheten skal kunne vokse, må rommet for frivilligheten vokse først.