Ytring

Klimakrisen er reell

Om det er noe som savner basis i vitenskap, så er det innlegget fra Geir Hasnes, skriver Petter Karal.

At klimarapporten ikke bruker ordet krise, er sånn det skal være. Å bruke det som et argument for å hevde at det ikke finnes noen krise, er i beste fall merkelig.
At klimarapporten ikke bruker ordet krise, er sånn det skal være. Å bruke det som et argument for å hevde at det ikke finnes noen krise, er i beste fall merkelig.
Publisert Sist oppdatert

Universitetsavisa 31. august 2021 publiserte et innlegg av Geir Hasnes med tittel «’Klimakrisen’ savner basis i vitenskap». Om det er noe som savner basis i vitenskap så er det snarere Hasnes’ innlegg, for det er utelukkende basert på hva han selv synes er logisk og realistisk. I det følgende tar jeg for meg hans punkter ett for ett.

Hasnes’ første påstand er at klimakrisen ikke er reell. Begrunnelsen er at ordet «klimakrise» ikke blir brukt i FNs klimarapport. Bruken av ordet krise markerer jo skillet mellom vitenskap og politikk. Vitenskap er å beskrive hva som skjer, politikk er å håndtere konsekvensen av det vitenskapen beskriver. At klimarapporten ikke bruker ordet krise, er sånn det skal være. Å bruke det som et argument for å hevde at det ikke finnes noen krise er i beste fall merkelig.

Petter Karal går her i rette med Geir Hasnes sysnspunkter på klimaproblematikken.
Petter Karal går her i rette med Geir Hasnes sysnspunkter på klimaproblematikken.

Hasnes’ andre påstand er at det grønne skiftet ikke vil finne sted. Dette baserer han på egne beregninger av at det vil koste 6,8 billioner dollar i året hvis all kraft skal leveres fra havvind. Dette erklærer han så for urealistisk. Konsulentbyrået Enerdata beregnet verdens utgifter til energi til 6,4 billioner dollar for 2010, og tallet er sannsynligvis langt høyere nå. Selv om tallet ikke er direkte sammenlignbart (det inkluderer andre energibærere enn elektrisitet), så er det i den samme størrelsesorden som tallet Hasnes har kommet frem til. Hasnes’ tall tilsvarer en energikostnad på 8,4% av verdens BNP, og det er faktisk totalt oppnåelig om nødvendig. Mange land ligger rundt dette nivået allerede i dag. Og det er tvilsomt om vi må opp i 8,4%, for Hasnes sine beregninger tar ikke hensyn til at solkraft i mange deler av verden er langt billigere enn havvind, at kostnadene for alle fornybare energier er raskt fallende, og mange andre utviklingstrekk som går i favør av grønn teknologi.

Det tredje punktet til Hasnes er det han kaller «ugyldige påstander om klimakrisen». Kjernen er at det ikke spiller noen rolle om 97% av verdens forskere er enige, når de jo tar feil (vet Hasnes). Hans første eksempel er en ren stråmann: At temperaturrekorder angivelig brukes til å bevise klimaendringer. Dette er ikke metoden i FN-rapporten, og media bruker vel heller temperaturrekorder til å illustrere klimaendringer enn til å bevise dem. Så kommer en del synspunkter om den forskningen som gjøres av FN-panelet, ispedd fine uttrykk som «vitenskapelig teori» og «falsifiseres». Mer eller mindre all forskning kan mistenkeliggjøres på denne måten. Hvis brannalarmen går og det lukter brent, så kan man vitenskapsfilosofisk hevde at det ikke er bevist at det brenner – fair enough. Men når Hansen går derfra til å hevde at det ikke er noen grunn til å evakuere, så er det å misbruke vitenskapsfilosofien grovt.

Så kommer vi til et snodig argument: Det har blitt mer skog. Hva har det med saken å gjøre? Klimaproblemet består i at karbon og metan hentes opp fra lagre i jordskorpa og slippes ut i atmosfæren. Litt mer skog er fint, men det verken løser problemet eller indikerer at det ikke finnes.

Hasnes neste punkt er personlig: Han er uenig i mediedekningen, og kaller den derfor for «den uavlatelige, stupide og naive propagandaen». Han nevner et eksempel på at media i hans øyne har feilrapportert et vitenskapelig resultat. Her faller «vitenskapsmann-fasaden» litt sammen, for det presenteres ingen reell argumentasjon – kun forargelse og merkelapper.

Til slutt kommer Hasnes’ løsning: At NTNU bør ha et fag, helst i første klasse, som skal lære bort «kildekritikk, retorikk, begrepsdannelse, hersketeknikker, den vitenskapelige metode, vitenskapsteori og vitenskapshistorie». Dette faget finnes allerede, under flere fagkoder. Jeg tok det i fjor som «INGG1001 Ingeniørfaglig innføringsemne». Vi lærte blant annet om Dunning-Kruger-effekten. Den forklarer hvorfor personer med lav kompetanse innenfor et fagområde overvurderer sine kunnskaper innen dette området. Jeg tenker det er nyttig til å forstå hvordan en lektor i systemutvikling og innovasjon blir overbevist om at han forstår klimaforskning bedre 97% av verdens klimaforskere.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS