NTNU og distriktene

Med den nye regjeringen på plass ser pendelen ut til å svinge tilbake fra sentralisering til desentralisering. Institusjoner som NTNU skal bidra i dette arbeidet gjennom å tilby relevant utdanning der hvor folk bor. Samtidig leser vi at NTNU fortsatt skal dyrke fram internasjonalt fremragende miljøer. Forutsatt at universitetet skal drive med forskningsbasert undervisning ligger det en mulig motsetning i dette. Mens de sentrale forskningsmiljøene er rigget for internasjonale konkurranser vil de mange små miljøene med regional betydning ikke ha ressurser til å hevde seg på denne arenaen. Nå er håpet at man kan gjøre begge deler og at det ene kan profitere på det andre. Da blir denne motsetningen heller et spørsmål om hvordan man best kan organisere arbeidet for å forene (inter)nasjonal og regional relevans.

Denne tematikken står sentralt i det pågående EU-prosjekt, TeRRItoria, hvor det forskes på universitetenes rolle i regionaliserings- og internasjonaliseringsprosesser. I den norske delen av prosjektet har NTNU, sammen med Trøndelag fylkeskommune og næringshager fra to trønderske distrikter sett nærmere på hvordan den gjensidige kunnskapsutvekslingen mellom NTNU og distriktene kan styrkes. Bakgrunnen for dette arbeidet er at ny kunnskap også må tilfalle distriktene dersom arbeidsplasser og befolkningsveksten i disse områdene skal sikres.

I vårt arbeid har vi satt søkelys på tre områder som både viser mulighetene og utfordringene ved kunnskapsutveksling mellom NTNU og distriktene. Det ene er trainee-programmer som rekrutterer nyutdannede til jobber i distriktene. Det andre er obligatorisk praksis i masterprogrammer ved NTNU og det tredje er forskere ved NTNU som allerede samarbeider med trønderske distrikter. Foreløpige funn fra vårt arbeid bidrar til å belyse hvordan en produktiv organisering av arbeidet ved NTNU kan se ut når man skal «utvikle hele landet» og samtidig bidra med «kunnskap til en bedre verden».

Trainee-programmer har, takket være stor innsats fra næringshagene, blitt et av de få tiltakene som faktisk har ført til at nyutdannede fra storbyen har bosatt seg i distriktene. Disse suksesshistoriene mangler imidlertid en kanal tilbake til NTNU. Uten denne kanalen mister man en gylden mulighet til å ytterligere styrke distriktsaktørene som attraktive arbeidsgivere. At denne kanalen mangler bidrar også til at NTNU går glipp av praktisk erfaring som kan bidra til å utvikle mer «virkelighetsnære» utdanninger.

Mange masterprogram har obligatorisk praksis. Ved NTNU må studentene ofte selv finne egne praksisplasser og universitetet bryr seg lite om hva som faktisk skjer «der ute». Flertallet av studentene orienterer seg kun ut fra bedrifter de allerede kjenner til, noe som minimerer sjansen for at små og mindre kjente aktører i distriktene blir valgt. Mangelen på organisering kan også bidra til at praksisperiodene blir lite produktive både for studenten og praksisplassen. Masterprogrammer som jobber aktivt for å skaffe studentene praksisplass og som følger opp bedriftene og studentene, lykkes oftere med å gjøre praksisperioden til en reell kunnskapsutveksling. Denne arbeidsformen kan også bidra til å gjøre studentene mer kjent med, og interessert i, distriktsaktører. Dette arbeidet er imidlertid svært ressurskrevende og ikke alltid like synlig.

Gjennom intervjuer med forskere som jobber mye med aktører i distriktene, fikk vi vite at distriktsaktørenes rolle i lokalsamfunnet, deres driv og engasjement samt evne til å «snu seg» raskt er viktige årsaker til at disse samarbeidene oppleves som både faglig interessante og betydningsfulle. Våre informanter påpeker imidlertid at NTNU bør bli bedre rigget for å håndtere små samarbeidspartnere. Dette vil redusere unødvendige utfordringer knyttet til for eksempel finansiering eller allokering av ressurser.

Et faglig sterkt NTNU kan fungere som en motor for distriktsutvikling, men da må kanalene mellom universitet og distriktene være tydelige, ressurser må være på plass for langsiktig samarbeid og NTNU må praktisk legge til rette for samarbeid med små bedrifter. Trainee-programmer og masterprogrammer må anerkjennes som sentrale arenaer for kunnskapsutveksling og bevilges ressurser i tråd med dette. I dag fungerer kunnskapsutvekslingen godt der hvor engasjerte forskere står i spissen for samarbeidsprosjekter med distrikstaktører. Slike ildsjeler er for tiden den viktigste kanalen og ressursen NTNU har når internasjonal og regional relevans skal forenes.

NTNU sin rolle i distriktene vil imidlertid være sårbar dersom den kun skal baseres på innsatsen til ildsjeler. Strukturelle tiltak er også nødvendig. NTNU Bridge har vist at løsninger som skal favne hele NTNU og alle (distrikts)aktører er vanskelig å implementere. Tematiske klynger som NFR-finansierte Brohode Havbruk ser ut til å gå en middelvei hvor en tematisk definert del av NTNUs forskning og undervisning møter en næring i et langsiktig finansiert samarbeid. Flere slike tematiske satsninger som samarbeider med næringer og klynger vil kunne gjøre en positiv strukturell forskjell.

Vårt arbeid i den norske delen av TeRRItoria-prosjektet har møtt stor interesse fra våre europeiske partnere og resultert i mange invitasjoner til samarbeid. At en slags følgeforskning for noe som står høyt på den politiske agendaen i Norge får denne oppmerksomheten internasjonalt er kanskje det beste eksemplet på at det er mulig å kombinere internasjonal, nasjonal og regional relevans. Når pendelen i Norge nå svinger mot desentralisering håper vi at lærdommen fra hva som faktisk skjer når NTNU møter distriktene tas til etterretning.