Ytring

Etterlyser en mer realistisk holdning til kjernekraft 

- Entusiastiske kjernekrafttilhengere som kommer oppglødd hjem fra Dubai og taler varmt om kjernekraft som løsningen på klimakrisen, bør ha et kritisk blikk på konsekvensene av kjernekraft

Åse Juveli Berg etterlyser stemmene som snakker om hele forsyningskjeden for kjernekraft.
Åse Juveli Berg etterlyser stemmene som snakker om hele forsyningskjeden for kjernekraft.
Publisert Sist oppdatert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

Endringslogg: Fredag 12.01 kl. 10.20 ble det endret faktafeil i et av avsnittene. I den opprinnelige teksten står det at Nord-Korea har sivil kjernekraft. Det stemmer ikke, og dette er nå fjernet fra teksten. 

Hvor er stemmene som snakker om hele forsyningskjeden for kjernekraft? Den gang jeg gikk på NTH, skulle vi tenke miljø i forhold til vår forskning. Tverrfaglighet var ikke alltid enkel å få til. Kanskje konsentrerer de fleste seg fortsatt om sin smale forskning? I dag kjenner jeg ikke NTNU-systemet i dag.

Tidligere i høst etterlyste professor Ole-Morten Midtgård ved Institutt for elektrisk energi en mer kritisk kjernekraftdebatt. Der de mer problematiske sidene ble inkludert. Han nevnte særlig at akademia burde være mer kritisk.

 «Vi skal ikke bare etterplapre det som er kjernekraftindustrien og kjernekraftlobbyens «talking points». Vi skal faktisk gå kritisk inn i det de sier, og undersøke det fra alle kanter», sa Midtgård blant annet til Montel. Også professor Eirik Wahlstrøm ved Institutt for fysikk, synes å ha en realistisk holdning til kjernekraft i Norge.

Ifølge Norsk Kjernekraft skal brenselet kjøpes på det kommersielle markedet, men hvordan lages egentlig reaktorbrensel?

Uranmalm holder vanligvis omkring 1% uran. I naturlig uran er det bare 0,7% fissilt U-235. Det betyr at veien er lang for å få fram nok fissilt uran til å lage brensel. Mange av urangruvene er i urbefolkningsområder i blant annet Canada, Australia og flere land i Afrika. 

Malmen knuses og finmales, før den ved tilsats av kjemikalier og bruk av store mengder vann kan ekstraheres som uranoksid. Dette tørkes som «yellowcake» og sendes så til andre land for videre bearbeiding. Tilbake ligger mengder oppknust og fattig malm, forurenset grunn og dammer med forurenset vann. 

Illustrasjonen er hentet fra FFI-rapport 2015/01688:
Illustrasjonen er hentet fra FFI-rapport 2015/01688:

Grunnvannstanden er så redusert at det flere steder må nyttes avsaltet havvann for å få til ekstraksjonen. Yellowcake konverteres først til urantetrafluorid og så til uranheksafluorid, før det kan sendes videre til anrikning av det fissile U-235. Det finnes flere anrikningsmetoder. 13 land har anrikningsanlegg, mens det er litt over 30 land med kjernekraft.

Anrikningsgraden er normalt 3–5% for vanlige reaktorer, i noen tilfeller like under 20%. Anrikes det over 20%, betyr det at U-235 sannsynligvis skal brukes til våpen, jfr. Iran. Anriket uran sendes så til brenselsfabrikker. Biprodukt fra anrikningen er utarmet uran. Det er mange ulike reaktorteknikker, i alle må brenselet etter noen år skiftes ut. Foruten uran inneholder brukt brensel en rekke radioaktive fisjonsprodukter og aktiveringsprodukter, blant annet plutonium. 

Brukt brensel våtlagres noen år for avkjøling, før det tørrlagres til endelig behandling og deponering er klar. I deponi må det oppbevares sikkert i minst 100 000 år. Avfallslagringen er ikke noe problem, blir det sagt. 

Foreløpig er det bare Finland som har bygget deponi, men de har ennå ikke fått tillatelse til å sette inn avfall. Tillatelsen er ventet i 2025. Sverige har forsket på lagringsbeholdere og lagringsforhold. Før deres deponi kan tas i bruk, har vi antakelig passert 2030. Alle andre land strever med å finne steder der avfallet kan deponeres. Foreløpig ligger minst 250 000 tonn brukt brensel lagret.

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

At det brukte brenselet kan reprosesseres, er også en sannhet med modifikasjoner. Få land har reprosesseringsanlegg. Noen har bare militære anlegg. Ved reprosessering får en skilt ut plutonium som har liten anvendelse i nytt brensel. Viktigste bruk er til våpen. 

India og Pakistan er land som startet med sivil kjernekraft og senere har utviklet atomvåpen. Sør-Korea, som har sivil kjernekraft,  har flere ganger i 2023 uttalt at dersom de ikke kan stole på hjelp fra USA, må de utvikle sine egne atomvåpen.

6. desember ble årets «World Nuclear Industry Status Report 2023» offentliggjort. Uavhengige forskere har produsert denne omfattende rapporten siden 2007. 

I forordet står det: «Truth has rarely been a friend to nuclear power and for that reason it hasn’t always been easy to find accurate information about the industry’s vital signs. This is why the World Nuclear Industry Status Report (WNISR) is essential reading for anyone trying to understand the current state of the commercial nuclear power industry.» 

Forsvarets forskningsinstitutt ga i 2015 ut rapporten «Uranets vei til kjernekraft og kjernevåpen – en innføring i kjernefysisk flerbruksteknologi». 

«Uranium Atlas – Facts and Data about the Raw Material of the Atomic Age» (2020) gir også en grundig innføring.

Så når entusiastiske kjernekrafttilhengere nå kommer oppglødd hjem fra Dubai og taler varmt om kjernekraft som løsningen på klimakrisen, håper jeg mange nå følger professor Midtgårds ord. Og at de faktisk går kritisk inn i det de sier, og undersøker det fra alle kanter.