Kjernekraft (fisjon) er en viktig del av det elektriske
energisystemet i noen land og kommer til å fortsette å være det. Kjernekraft
står for omtrent 10 % av verdens produksjon av elektrisk energi. Energisystemet
domineres imidlertid av andre energikilder, og elektrisk energi beregnes å
utgjøre kun 20 % av verdens sluttbruk av energi, som
definert av Det internasjonale energibyrået, IEA.
Les også: Kjernekraftens åpenbare strømprisfordel skjules i kortsiktige analyser
Nå er det forskjellige måter
å telle energi på, men i det totale bildet er uansett kjernekraft en nisje. Kjernekraft
har noen fordeler, som at den har høy energitetthet og kan levere stabil energi.
Grunnen til at den ikke er mer utbredt er at den er svært kostbar kombinert med
noen alvorlige bærekraftsutfordringer som egentlig ikke har noen løsning.
Kjernekraftlobbyen skaper forvirring og utsettelser
Hvordan energisystemet blir seende ut i fremtiden avhenger
av valg som gjøres i dag. Den internasjonale kjernekraftlobbyen
underkommuniserer kjernekraftens problemer og overdriver utfordringene knyttet
til fornybar energi. Kjernekraftlobbyens «sølvkule» er små modulære reaktorer.
Les også: Kjernekraftpromotør Emblemsvåg snakker tendensiøst til unge
Hvis verdenssamfunnet nå skal stoppe opp utrullingen av
fornybar elektrisk energi mens vi venter på at sølvkula har materialisert seg som
kommersielt tilgjengelig og blitt økonomisk konkurransedyktig, så vil vi ikke
lykkes med å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Det er nemlig det
totale utslippet av klimagasser til atmosfæren som bestemmer hvor høy
temperaturøkningen blir. Vi kan derfor ikke tåle en utvikling der utslippene øker
frem til 2040, og deretter begynner å gå nedover mens moderne kjernekraft
rulles ut i stor skala i det som i så fall må omfatte hele verden.
Faktiske tall viser at kjernekraften er forbikjørt
Tall over faktisk produksjon av elektrisk energi viser at vi
uansett ikke bør ha for store forhåpninger til kjernekraften. Alternativer er
kommersielt tilgjengelige i dag, og er lønnsomme i de fleste markeder.
Det er nemlig det totale utslippet av klimagasser til atmosfæren som bestemmer hvor høy temperaturøkningen blir.
I 2022 produserte de cirka 450 kjernekraftreaktorene i verden
i omtrent 2700 TWh med elektrisk energi, mens tallene for vannkraft, vindkraft
og solkraft var henholdsvis 4400, 2100 og 1300 TWh, altså nesten 3 ganger mer i
sum. I sitt «net zero roadmap» fremskriver IEA mer av alle disse utslippsfrie
kildene mot år 2030, men det er først og fremst solkraft og vindkraft som «tar
av». Kjernekraft får en forsiktig økning til 3900 TWh, mens de øvrige tallene
er henholdsvis 5500, 7000 og 8200 TWh for vannkraft, vindkraft og solkraft.
Innen dekaden er omme blir altså solkraft klart størst, med vindkraft på
andreplass og kjernekraft på fjerdeplass.
Norsk «kjernekraftforskning» slår inn åpne dører
Formidling som har kommet rundt kjernekraft fra noen
NTNU-forskere i den senere tid, dreier seg ikke egentlig om kjernekraft som
sådan, men om tenkte termiske kraftverks plass i det norske elektriske
kraftsystemet. Uran brukes som brensel for å koke vann. Vannet blir så til
damp, som driver en dampturbin, som i sin tur driver en elektrisk generator.
Fortellingen er at dette gir stabil kraft, og slike kraftverk basert på små
modulære reaktorer plassert på strategiske steder i kraftsystemet, vil gjøre at
man unngår nettutbygging og arealkonflikter. Det er ikke usant, men heller ikke
ukjent. Her slår man inn åpne dører.
Slike termiske kraftverk kan man også basere på kull og
gass, og for så vidt biomasse, avfall og olje. Grunnene til at man ikke i
større grad har gjort det i Norge har å gjøre med økonomi og bærekraft, og
valget vi gjorde med å satse på vannkraft – en fornybar ressurs. Dette førte
også med seg en storstilt utbygging av kraftlinjer, siden forbruk og produksjon
ikke er geografisk samlokalisert. Men dette var den totalkostnaden vi som
samfunn ville ta, og satsing på fornybar vannkraft foran termiske kraftverk var
et godt valg. Vi bør fortsette med fornybar energi i Norge.
Men motkreftene har gode tider: Vi er en olje- og gassnasjon
hvor mange ledere og beslutningstakere i alle sektorer og samfunnsområder,
privat og offentlig, direkte eller indirekte, bevisst eller ubevisst, har
egeninteresser i å forlenge denne æraen som har skapt så mye velstand for Norge
og personlig formue for så mange; vi er en nasjon med mange som fornekter
menneskeskapte klimaendringer, som jeg mistenker henger sammen med det første;
og den energiske kjernekraftlobbyen synes å ha stor gjennomslagskraft også i
Norge, spesielt i folkeopinionen. I tillegg mangler et godt narrativ om
energiomstillingen – om hva vi må gi slipp på, og om muligheter, valg og
kompromisser – for alle teknologiene. Dette gjør at selgere av tvil («merchants
of doubt») har mye spillerom i Norge, det er min mening.
Lettvintheter i formidling om kjernekraft
Kjernekraftformidlerne på NTNU er
ikke uten gode poenger, og de er dyktige til å nå frem med sitt budskap. Vi er
saklig uenige om vektlegging av forskjellige aspekter, og sånn skal det være. Men
jeg mener at deres formidling også preges av uheldige lettvintheter. Jeg har
hørt radioaktivt avfall bli sammenlignet med å ha en flaske Plumbo stående på
badet (på et møte i Norges Tekniske Vitenskapsakademi). En annen bagatellisering som trekkes frem er at det
samlede avfallet dessuten ikke tar mer plass enn en fotballbane. Utfordringer med energisikkerhet (blant annet hvor uranet
skal komme fra) eller økonomiske forhold blir også lettvint behandlet. Det
geopolitiske og de langsiktige forpliktelsene vi påfører fremtidige generasjoner
og risikoen knyttet til terrorisme eller spredning av atomvåpen ser for meg ut
til å bli glattet over eller ignorert.
Jeg reagerer også
på det jeg oppfatter som nedsnakking av fornybar energi. Her fokuseres det på
vanskelighetene, men ikke på mulighetene – motsatt av hvordan kjernekraft blir
behandlet. En balansert fremstilling av energiomstilling må også diskutere den
faktiske utviklingen og det videre potensialet som fins i vindkraft (inkludert
offshore) og solkraft, energilagring, fleksibilitet, energieffektivisering,
smart energistyring, nettutbygging, markedsdesign, CO2-prising, finansielle
instrumenter og lovverk. Også er jeg helt enig i at man også må være ærlig når
det gjelder arealbruk, naturkonflikter og annet som er problematisk med
fornybar energi.
Formidling er en
vanskelig kunst hvor de som forsøker hele tiden blir fortalt at man må
forenkle. Forenkling er kanskje noe av forklaringen på lettvinthetene. Men i et
så komplekst saksfelt som energiomstilling må man etter min mening trå varsomt
i sin formidling, for man må vite at man her lett vil kunne bli et instrument
for selgere av tvil. Jeg tror at det er stor fare for at det faktisk skjer i
dette tilfellet.
Kjernekraft har kommet for å bli, men har store
bærekraftsutfordringer
I tillegg til at kjernekraft er svært kostbart, kommer man
ikke utenom at de største kjernekraftlandene også er atomvåpenmakter. Har man
først kompetansen og industrien, så er veien kort til våpen. Problemet med
kjernefysisk avfall er ikke løst, og gir en byrde til fremtidige generasjoner
som vi ikke kan diskontere til null. De svært alvorlige konsekvensene av
eventuell terrorisme og ulykker kan man heller ikke avfeie.
Å satse på at kjernekraft kanskje skal løse våre energi- og
utslippsutfordringer på en uklar fremtidig dato tar oppmerksomhet bort fra
bedre løsninger som eksisterer nå. Tapte muligheter har en stor kostnad.
Kjernekraften er allerede forbikjørt av alternativene, men propaganda og feil
fokus kan ødelegge mye for fremtidig utvikling.
Men kjernekraften vil selvsagt fortsette å eksistere.
Forskning som gjør den tryggere og bedre er bra. Den er også en viktig del av
menneskehetens kunnskapsbase, og kan finne andre fredelige formål, som
langdistanse romfart.
Jeg er altså ikke imot kjernekraft som sådan. Men propaganda
om kjernekraft i Norge som lett blir til et instrument for selgere av tvil,
betakker i hvert fall jeg meg for. Et land som ikke allerede har den, bør ikke
nå ta på seg den byrden det er å ha kjernekraft når det finnes gode
alternativer. Det er min mening. Norges enorme fornybare ressurser kombinert
med vår sparsomme befolkning gjør en bærekraftig energiomstilling med fornybar
energi både overkommelig og lønnsomt her.
Så får vi komme tilbake til saken hvis man en gang i
fremtiden skulle klare å temme fusjonskraft. Den kan uansett ikke løse
energiomstillingen vi trenger nå.
Mer av alt – raskere?
Energisektoren står for over 70 % av verdens
klimagassutslipp. De to viktigste elementene av den grønne omstillingen i denne
sektoren er:
- Elektrifisering av hele energisystemet med
utslippsfrie kilder (først og fremst fornybar energi)
- Samtidig utfasing av fossile brensler
Lykkes verdenssamfunnet med dette vil 85 % av produsert
energi bli til utført arbeid eller andre energitjenester (nyttig energi), mot
kun 35 % av primærenergien i dagens fossildominerte energisystem. Da får vi
gjort mer med mindre innsatsfaktorer samtidig som klimagassutslipp går mot
null.
Energikommisjonen kalte sin rapport «Mer av alt – raskere.»
Diskusjonen i Norge er preget at vi ikke tør ta tak i det andre elementet av
energiomstillingen – «Mindre fossilt brensel – raskere.»
Vi trenger en bedre og mer ærlig historiefortelling. Kanskje vi med det kan skape en viss optimisme for fremtiden og samtidig redusere spillerommet til selgerne av tvil.
