Ytring:

Opptakspraksisen til universiteter og høyskoler motvirker læring

UH-sektoren velger å vektlegge et veldig smalt spekter av kompetanse som grunnlag for opptak.

Hva er grunnen til at noen studier over mange år har hatt egne opptakskriterier med opptaksprøver og intervju, mens andre kun baserer opptaket på poeng? spør Per-Odd Eggen.
Hva er grunnen til at noen studier over mange år har hatt egne opptakskriterier med opptaksprøver og intervju, mens andre kun baserer opptaket på poeng? spør Per-Odd Eggen.
Publisert Sist oppdatert

Dette er en oppfølging av «Ti kjennetegn på en dysfunksjonell eksamen».

Hvert år gir Samordna opptak en oversikt over studier og opptakspoeng. Høsten 2020 ble lista toppet av fag der kravet var godt over 60 for å komme inn. Det vil si en gjennomsnittskarakter på over 6. Et imponerende snitt! Det er vel samtidig et tegn på svært høy kompetanse? Lista fra Samordna opptak viser at ca. 1300 studier rangerer søkerne ved hjelp av denne poengsummen, og mange har den som eneste opptakskriterium. Grovt sett har halvparten av studiene krav om en poengsum over et visst nivå.

Interessant nok finnes det studier som velger en annen opptaksmodell. Skal man inn på politihøgskolen er det ni ulike opptakskrav. Ett av dem er å «bli funnet egnet». Det synes jeg virker rimelig. Jeg vil gjerne at politiet skal være egnet for jobben de skal utføre, og det håper jeg gjelder leger, advokater og psykologer også. Men gjør det det? Ikke ifølge Samordna opptak. Skal man inn på kunsthøgskolen, derimot må man fylle mange kriterier. Det kan være en innsendt portefølje og søknadsbrev og et intervju av en opptakskomite som vurderer forkunnskaper, motivasjon, utviklingsevne m.m.

Hva er grunnen til at noen studier over mange år har hatt egne opptakskriterier med opptaksprøver og intervju, mens andre kun baserer opptaket på poeng? Hva inngår i denne poengsummen og hva inngår ikke? Poengsummen er grovt sett et uttrykk for gjennomsnittskarakteren elevene har fått i videregående opplæring. Disse karakterene er i stor grad fastsatt av prøveresultater, spesielt gjelder dette i «eksamensfag». Dermed vet vi at skriftlig framstillingsevne og evnen til memorering («pugging») er avgjørende, mens for eksempel praktiske og motoriske ferdigheter, evnen til samarbeid og å lytte til andre er omtrent uten betydning.

I overordnet del av det nye læreplanverket for grunnskole og videregående utdanning fremheves seks verdier: Menneskeverdet, identitet og kulturelt mangfold, kritisk tenkning og etisk bevissthet, Skaperglede, engasjement og utforskertrang, respekt for naturen og miljøbevissthet, demokrati og medvirkning. I tillegg kommer sju prinsipper for læring og utvikling: Sosial læring og utvikling, kompetanse i fagene, grunnleggende ferdigheter, å lære å lære, folkehelse og livsmestring, demokrati og medborgerskap og bærekraftig utvikling. Av disse til sammen 13 elementene er poengsummen stort sett basert på ett av dem: kompetanse i fag. Og i stor grad bare de delene av disse kompetansene som er lett testbare med prøver.

UH-sektoren velger dermed å vektlegge et veldig smalt spekter av kompetanse som grunnlag for opptak. Det er uheldig i forhold til at samfunnet trenger et bredt spekter, og for den enkelte student som kan være godt egnet til et yrke, men som har sin styrke innenfor de tolv nedprioriterte elementene i stedet for det ene dominerende. Denne praksisen er selvforsterkende. For å komme inn på studier er det kunnskap i fag som teller, dermed vektlegger skolene kunnskap i fag. Og som et biprodukt blir de andre verdiene og prinsippene prioritert ned. Dette kan for eksempel være kritisk tenking, demokrati, skaperglede eller samarbeid. Det er lett å tenke at denne praksisen er ukritisk, noe som i seg selv kan være et resultat av selvforsterking. En annen effekt er at undervisningen i mange fag styres av ønsket om forutsigbarhet for hva som skal læres og presteres på f.eks. en eksamen. Dette virker svært rimelig, men skjer samtidig med at skolene er inne i en prosess der man ønsker å redusere omfanget av faginnhold for å oppnå dybdelæring. Er da samfunnet tjent med at alle lærer akkurat det samme, eller er de en styrke om ulike valg fører til fordyping i ulike tema? Spørsmålet blir irrelevant med den opptaksordningen vi har i dag, siden forutsigbarhet og «rettferdig» karaktersetting krever ensretting.

Poengsummen på vitnemålet sier ikke all verden om hva en person kan bidra med, men den har likevel stor betydning i studieinntak og ved jobbsøking. Dermed blir karakterene i seg selv viktig, og mange lærere opplever det som et problem at elevene legger større vekt på karakteren de får enn hva de lærer. For å motvirke dette er det er satt i gang forsøk med karakterfri undervisning. Men dette er fånyttes så lenge UH-sektoren gir de samme karakterene eneveldig, avgjørende betydning. UH-sektoren sparer penger og arbeid med opptaksregimet sitt. Tid og penger som i realiteten hentes fra det omfattende testregimet i videregående utdanning. UH-sektoren oppnår å ta inn studenter som ukritisk vektlegger karakterer, samtidig som videregående opplæring like ukritisk bruker store deler av tida til testing i stedet for læring. Det er spesielt ille at dette også gjelder i lærerutdanningen, der f.eks. NTNU stolt fremhever sine høye inntakskrav og selv bruker vurdering med karakter på en måte som bidrar til å videreføre fortidens utdanningssystem - igjen ukritisk. Synd for elevene, billig for UH, ufattelig dyrt for samfunnet!

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS