Mer penger til fagbokskriving støttes av både NFFO og Forskerforbundet, men ingen av dem vil ha formidling inn som en komponent i finansieringsmodellen.
Både Forskerforbundet og NFFO ønsker å gjøre det mer attraktivt å skrive lærebøker på norsk.KRISTOFFER FURBERG
Petter Aaslestad er leder i Forskerforbundet.Henrik Norrud/Forskerforbundet
Tore Slaatta, generalsekretær i NFFO, forteller at mange av medlemmene deres er bekymret for at tellekantsystemet og økt internasjonalisering vil gjøre det vanskeligere å få skrevet fagbøker i arbeidstiden.Privat
- Departementet har ingen politikk når det gjelder formidling av kunnskap. De har kun politikk på undervisning og forskning, sier Tore Slaatta, generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO).
Den siste tiden har Universitetsavisa skrevet om pensum og fagbøker, og vist hvor lite forfatterne faktisk sitter igjen med for bøker de gjerne må bruke fritiden sin på å skrive.
- Det er mange av våre medlemmer som er bekymret for at tellekantsystemet og økt internasjonalisering vil gjøre det vanskeligere for dem å få lov til å skrive fagbøker i arbeidstiden, og allerede nå vet vi at de som skriver denne typen bøker må ta i bruk helger og sommerferier, samt at de har lite støtte fra fagmiljøene. Det kreves mye idealisme av en fagbokforfatter, fortsetter NFFOs generalsekretær.
Men det å ta inn formidling som en faktor i finansieringssystemet er det ikke noe poeng i mener Slattaa og får støtte fra Petter Aaslestad, leder i Forskerforbundet.
- Det har flere ganger vært snakk om å legge inn en formidlingskomponent i finansieringsmodellen, men vi er ikke spesielt interessert i det. Disse komponentene kan raskt slå hverandre ihjel. Det viktige er at disse indikatene brukes på et overordnet nivå og ikke tas ned på individnivå. I veldig mange tilfeller vil det være naturlig for en forsker å bruke forskningstiden sin på å skrive fagbøker, sier Aaslestad og legger til:
- Hvis man på et institutt, eller i en institusjon, finner ut at det mangler en lærebok som passer så bør jo de ansatte som føler seg kallet få mulighet til å skrive denne boken.
En annen mulighet om en ikke får muligheten til å bruke arbeidstid på å skrive lærebøker, er å søke nettopp NFFO om stipend til dette. Aaslestad trekker frem denne stipendordningen som viktig, og Slaatta kan fortelle at de i fjor ga til sammen 70 millioner kroner i støtte.
- Vi ga ut rundt 43 millioner i prosjektstipender i fjor. Innen vitenskap og populærvitenskaplige titler innvilget vi støtte til 34 prosjekter. Innen sakprosa var det 165 som fikk stipend, og i kategorien for lærebøker i universitet og høyskole var det 49 prosjekt som fikk støtte fra oss. NFFO gir også reisestipend til etablerte forskerforfattere og fagformidlere.
Slaatta forteller at prosjektstipendene er et tilbud som også skal fremme skriving av nye bøker og åpne for debutanter. Det er det denne delen av potten på totalt 65 millioner går til. De resterende stipendene går til faglitterære forfattere som kan vise til at de allerede er rettighetshavere.
- Dette er jo rettighetspenger fra kopivederlag og bibliotekvederlag som vi videreformidler, og selv om det deles ut som stipender på bakgrunn av søknader, er det et viktig prinsipp at det går til faglitterære rettighetshavere, sier generalsekretæren.
Han forteller at de nå girer opp utdelingen av disse stipendene. Etter en svak nedgang i søknadsmengden de siste årene fjernet de i år kravet om at en må ha hundre sider klare for å få prosjektstipend, og forteller at dette har ført til flere søkere den siste tiden.
- For oss er det ekstremt viktig å bidra til mer god norsk formidling. Det handler om å skrive for en større allmennhet og for profesjonen, og spre kunnskapen. Da er det viktig med norske lærebøker, sier Slaatta og legger til:
- Vi er opptatt av at fagmiljøene gir faglige ansatte redusert arbeidstid og gode muligheter til å skrive når de får stipender fra NFFO, og at det gis anerkjennelse og legitimitet for arbeidet med å skrive en fagbok.
