”En slik seier til, og jeg er fortapt.” Sa kong Pyrrhos da han slo romerne, til en pris hvor han mistet de fleste av sine offiserer. Ved NTNU har humanistene berget to språkfag. Også for denne seieren er en pris å betale.
Mens instituttstyrer Jacques Koreman krummer ryggen og kjemper videre for allmenn lingvistikk og språklig kommunikasjon, er det i hvert fall noen som har grunn til å åpne, om ikke champagnen så i det minste en flaske eplemost. Men selv den kan få en emmen bismak. For:
Det er fint at språkemnene japansk og kinesisk beholdes. Slik sett kan man si at humanistene som kjemper for de små fag vant en viktig seier. Men når man ser nærmere på premissene for denne seieren, er det mindre grunn til å begeistres.
For hva var vinnerargumentet? At kjennskap til gamle kulturspråk er viktig for et breddeuniversitet som ønsker å leve opp til betegnelsen?
Ikke det. Men hva med at det i seg selv er viktig å undervise i språk som anvendes av om lag en fjerdedel av verdens befolkning?
Ikke det heller. Hva da med at humanistene ganske enkelt selv synes det er viktig å tilby undervisning i disse fagene, selv om det ikke er så mange studenter som bryr seg om dem.
Nei.
Til syvende og sist er vinnerargumentet at teknologene behøver å lære seg grunnleggende ferdigheter i disse fagene for å komme i inngrep med universiteter og næringsliv i disse landene.
I seg selv er det en god ting at man får synliggjort ingeniørfagenes behov for støttefag innen språk og kulturkunnskap. Men disse behovene vil som regel være av instrumentell art. Dersom det er slike argumenter som skal avgjøre humanistiske fags framtid, havner man raskt på ville veier.
NTNU er et universitet med en teknologisk og naturvitenskapelig hovedprofil. Man er likevel et breddeuniversitet. Dermed må humanistiske fags egenverdi fremdeles være det primære argumentet for hvorfor de skal bibeholdes. Dette fordrer at man tar aktive grep for å sikre de små fag en framtid, gjennom å rekruttere flere studenter til å ta master i disse fagene.
Alternativet er å sitte stille og la masterstudiene innen Humaniora forvitre, sakte men sikkert, til NTNU-humanistenes primæroppgave blir å lære teknologene litt folkeskikk.
Det er likevel til å forstå at teknologenes behov kjøres fram som det gode argumentet. For å skulle argumentere for Humanioras egenverdi overfor ingeniørprofessorene på Gløshaugenplatået kan tidvis fortone seg som sisyfosarbeid. Sisyfos skyver rullesteinen opp mot toppen av platået, for umiddelbart bevitne at den triller ned igjen. Han har intet valg men å følge etter steinen og skyve på den på nytt. I dette ligger hans forbannelse.
