Det er ikke ofte nyheter om NTNU-suksess tas med en klype salt. For et par uker siden var saltbøssa i flittig bruk. Hvor lettlurt kan norske journalister bli?
For å ta det med en gang: Ved denne anledning inkluderes undertegnede i gruppen lettlurte.
Den syvende februar våknet vi opp til Dagsnytts nyhetsbulletin 0600, følgende sistemelding før dagens første værrapport: ”NTNU er kåret til Nordens beste universitet, ifølge ny internasjonal rangering.”
Første reaksjon: Mild panikk. Hva var det vi ikke fikk med oss? Har vi sovet i timen? Ikke bra, absolutt ikke bra.
Noen minutter senere, foran laptopen, begynner ting imidlertid å klarne, skuldrene synker til under øreflipphøyde. Det viser seg at dagsnyttmeldingen gjelder en måling av universitetenes tilstedeværelse på verdensveven. Webometrics antar at synlighet på nettet er en indikator på forsknings-, formidlings- og undervisningskvalitet. Rankingen gjennomføres av forskningsgruppen Cybermetrics Lab. Den ligger under CSIC (Consejo Superior de Investigaciones Científicas), som er Spanias største offentlige forskningsorganisasjon.
Hva er det så Webometrics måler? Man opererer med fire ulike kriterier. Nettstedets størrelse teller tyve prosent. Antall sider som lenker inn til nettstedet femti prosent, mens antall dokumenter teller femten prosent. Antall artikler som er finnbare via Google Scholar og SciMago forskningsgruppe vektes også med femten prosent.
Disse kriteriene har til felles at de vekter kvantitet, ikke kvalitet. Om noen, en blogger eller tilsvarende, for eksempel forarges over en serie artikler UA har publisert over et bestemt tema, og lenker opp til en rekke artikler vi har publisert, vil dette gi flere klikk inn i vår avis – uten at det sier noe om hvor høyt vi verdsettes hos vedkommende.
Altså sier Webometrics’ måling noe om hvor kraftfull NTNUs tilstedeværelse på nettet er. Men å skrive, slik vår søsteravis ved UiO gjorde for en tid tilbake, ” For første gong gjer NTNU i Trondheim det betre enn Universitetet i Oslo på ei liste over dei beste universiteta i verda”, er å ta noe hardt i. Denne innsikten ble formidlet i rektor Torbjørn Digernes’ blogginnlegg, hvor han, etter å ha blitt ringt opp av reportere og gratulert med Webometrics-kåringen, slår lakonisk fast: ”det ble det ikke drukket champagne verken til frokost eller kvelds.”
Metodekritikk er traurige greier. Å sette seg inn i premissene for ulike kåringer kan fortone seg som en overmenneskelig oppgave. Dette vet Digernes og hans rektorkolleger; det tar de hensyn til når de skal forsøke å folkeopplyse journalister som ringer og spør om hvorfor man gjør det bra, eller hvorfor man ikke gjør det bedre, på QS, THES og andre rankinger. Nøyaktig hva er det som måles, hvorfor måler man det akkurat slik, finnes det alternativer kriterier? Likevel er det et faktum man må forholde seg til at verdens universiteter med ujevne mellomrom veies og stilles opp på rekke etter hverandre. Det fins knapt noen andre, tunge samfunnsinstitusjoner som utsettes for dette. Et tankeeksperiment: Hva om all verdens sykehus over en viss størrelse, målt i antall senger, ble rangert? Det burde ikke være stort vanskeligere å finne operasjonaliserbare kriterier for hva som er et godt sykehus som hva som er et godt universitet. Det vil nok ikke skje. Nye kåringer vil komme, like sikkert som lavtrykk fra Nordsjøen. I UA vil vi imidlertid bestrebe oss på å gi et forsøksvis innblikk i kriteriene som ligger bak, ved neste korsvei. I mellomtida får vi leve med en viss mistro fra fagfolkene. Som følgende kommentar etter et blogginnlegg om temaet, skrevet av en medarbeider ved NTNUs IT-avdeling: ”Gå bak resultatene og analysere selv? HAHAHAHAAHA, den var god du!”
