Blikk på statsbudsjettet fra Costa Blanca

At jeg for første gang på 11 år hadde høstferie med familien sier noe om endringene i mitt liv etter at 11 år i rikspolitikken i fjor vinter var til ende. Men at veldig mange nordmenn, langt flere enn privilegerte direktører, har mulighet til å feriere i utlandet, minst en gang i året, sier mer om norsk økonomi.

Det budsjettet som kom i år bærer bud om at offentlig pengebruk må ned og er på vei ned. Foreløpig er det dog bare en reduksjon i økningen vi snakker om. Fortsatt er pengebruken på et nivå som ingen andre vestlige land kan drømme om. Hovedårsaken til at vår økonomi så til de grader er annerledes enn i landene rundt oss er oljeindustrien. Vår evne til å bygge en industri rundt olje- og gassressursene og vår evne til å forvalte ressursene som vår alles eiendom, har skaffet oss et helt unikt finansielt handlingsrom.

Visjonære norske politikere bygget fra slutten av sekstitallet opp utdanning- og forskningsmiljøer som kunne støtte både industri og forvaltning. Å sikre at grunnrenten ble størst mulig og en rimelig fordeling mellom folket, representert ved Staten og selskapene, ble grunnleggende prinsipper for utviklingen av industri og forvaltning.

Jeg ble født i 1975. Da hadde Ekofisk produsert olje i to år. På den tiden var Sveriges BNP pr capita omtrent 1/3 større enn Norges. I dag er det motsatt, og vel så det. Dette er et forhold som er greit å ha med seg når debatten går om hva vi skal leve av i fremtiden. Dette «noe annet» vi skal leve av i fremtiden har Sverige holdt på med de siste 40 årene og de er blant de beste i verden på det. Allikevel har norsk BNP pr capita rast forbi Sveriges og nordmenn har råd til å feriere i Syden. Til og med pensjonistene har det, og dem er det mange av her i Albir.

Men det er ikke bare i Albir det er mange av dem. I de neste tiårene vil en høyere andel av Norges befolkning passere 70 år enn noen sinne tidligere. Heldigvis er de sprekere enn før, noe som på den ene siden gjør at de i første omgang ikke belaster helsebudsjettene i veldig stor grad, bare pensjonsbudsjettene. På den andre side gjør dette også at de kan antas å ville leve lenge.

Selv om vi antageligvis har produsert mer enn halvparten av oljen og mer enn 1/3 av gassen på norsk sokkel er det ressursgrunnlag for å opprettholde betydelig aktivitet, flere titalls tusen veldig lønnsomme arbeidsplasser og store inntekter til statskassen også i tiårene fremover. I arbeidet med å bygge opp nye bein å stå på for norsk økonomi er det ingen klok strategi å sage av det største beinet.

Tiden der oljeindustrien nærmest alene kan stå for veksten i norsk økonomi er imidlertid over. I fremtiden må større verdier komme fra dette store «noe annet». Samtidig må vi anerkjenne at det ikke blir enkelt. Om man anerkjenner det, må også offentlig pengebruk ned, heller før enn siden. Skal offentlige finanser også i fremtiden kunne bære gode skoler, sterke forskningsmiljøer, effektiv infrastruktur og en verdig alderdom må det prioriteres tøffere og man må ta nye løsninger i bruk.

Når den regjeringen jeg satt i innførte avbyråkratiseringsreformen og reduserte bevilgningene til statsadministrasjonens etater og direktorater med 0,5 prosent i året skapte det betydelig debatt om hvorvidt det var ansvarlig. Samtidig måtte min britiske kollega redusere sitt budsjett med mer enn 20 prosent. Uten å ha tungt empirisk belegg for påstanden tror jeg ikke mange briter i dag mener at denne hestekuren svekket deres livskvalitet nevneverdig. I Norge bør vi dog ha ambisjon om å bygge så mange nye lønnsomme arbeidsplasser at en slik sjokk-kur ikke blir nødvendig.

Når vi fant oljen representerte den et naturgitt fortrinn. Vi hadde i tillegg 90 års erfaring fra forvaltning og skattlegging av vannkraft, vi hadde sterke kompetansemiljøer innen mineralutvinning, hele den maritime verdikjeden og innen prosessindustrien. Grunnlaget for den enorme verdiskapingen var både naturgitte- og kompetansefortrinn. I tillegg var oljeindustrien skalerbar. Den kunne på få tiår vokse fra null til flere hundretusen veldig lønnsomme jobber.

Her må vi lete etter svaret på hva dette «noe annet» skal være. På den ene siden må nærings-, utdannings-, forsknings-, samferdsel-, og skattepolitikk stimulere til å «la alle blomster blomstre.» På den andre siden er det i næringer hvor Norge har komparative fortrinn innen kompetanse og naturressurser og næringer som er skalerbare at vi må lete etter den nye oljen. En av få næringer hvor alt dette er tilstede er havbruksnæringen. Global økonomisk vekst har bidratt til økt oljeetterspørsel og har dermed vært en viktig driver for norsk økonomi. Fortsatt befolknings- og økonomisk vekst vil bidra til økt etterspørsel etter fett og protein fra marine kilder. Her har Norge industri- og forskningsmiljøer i verdensklasse, ikke minst i Trøndelag, og vi har enorme havområder med rent og rikt hav.

Inntil videre nyter jeg en kald cerveza i Spania i trygg forvissning om at Norge har alle forutsetninger for å klare både eldrebølge og redusert vekstimpuls fra oljeindustrien om vi gjør det riktige grepene nå.