Samfunnsviteres rolle i en tid med Brexit, Trump og alternative fakta

Bildet er selvsagt mer komplekst enn at de som stemte på Trump eller britisk utmeldelse av EU er forført av løgn, mens det knappe mindretallet som tapte disse avstemmingene forvalter sannheten. Likevel viser utsagn som «alternative facts» og UKIP-leder Nigel Farages innrømmelse bare timer etter Brexit-avstemmingen om at han løy om helsevesenets fremtid innenfor EU for å få oppslutning, at bevisst forvrenging av sannheten brukes med hell for å oppnå politisk gevinst.

PÅ NTNUs ledersamling sist uke utfordret Rektor Gunnar teknologer og naturvitere til bidra sterkere med faktabasert kunnskap i samfunnsdebatten. Eksemplet han brukte var klimapolitikken. Som dekan ved NTNU med ansvar for for samfunns- og utdanningsvitenskap mener jeg at også vi som er forskere innenfor disse fagområdene kan og bør engasjere oss sterkere for å oppfylle dette samfunnsansvaret. Universitetetet har en forpliktelse til å delta i samfunnsdebatten i demokratiets tjeneste. Samtidig kan det være grunn til reflektere nærmere over hva som kjennetegner ulike fag og hvilke konsekvenser dette kan ha for deres roller i samfunnsdebatten.

Naturvitere med kunnskap om menneskeskapte klimaendringer har et ansvar for å bidra til å avdekke usannheter og løgn som fornekter de klimautfordringene verden står overfor. Samtidig må også klimapolitikken forstås i et samfunnsvitenskapelig perspektiv. Hvordan foretar masser av konsumenter valg som påvirker vårt energiforbruk og dermed har klimaeffekter? Hvordan omsettes naturvitenskapelig kunnskap til politikk?

Globale utviklingsbaner må analyseres innenfor brede samfunnsvitenskapelige perspektiver. Hvilken rolle spiller nye medier i politisk kommunikasjon, og hvilken betydning har sosiale medier for hvilket budskap som vinner oppslutning? Hva er sammenhengen mellom økonomisk liberalisering, sosial ulikhet, og de politiske omveltningene vi nå ser i ulike land? Hvor viktige er økonomiske forklaringer i forhold til forklaringer basert på geografisk eller etnisk tilhørighet? Dette er samfunnsvitenskapens kjernespørsmål, og de krever et samspill mellom mange samfunnsvitenskapelige disipliner for å bli besvart.

Samtidig viser kompleksiteten i disse spørsmålene noe av det som skiller samfunnsvitenskap fra naturvitenskap og teknologi. Samfunnsvitere forsker på aktører og prosesser som endres, og utviklingen styres ikke av lovmessige sammenhenger. Bare det siste året har vi sett mange eksempler på hvor vanskelig det er å forutse hva som vil skje i fremtiden. Diskusjonen om hvordan de fleste meningsmålingene før Brexit og Trump viste seg å være feil er ett eksempel. Samfunnsvitenskapelig forskning leverer ikke sannheter i naturvitenskapelig forstand, og våre forskere kan ikke være ”sosiale ingeniører”. Samfunnsmessige prosesser verken kan eller bør styres vitenskapelig. Kanskje er det kunnskap om hvordan vi skal håndtere usikkerhet og kompleksitet og skape robuste institusjoner i det framtidige risiko-samfunnet som er samfunnsviternes viktigste bidrag til samfunnsforståelsen?

Deltakelse i samfunnsdebatten byr på en rekke utfordringer for forskere. Noen mener at de bare bør engasjere seg i saker der man kan uttale seg sikkert på bakgrunn av egen forskning. Selv tror jeg at forskere oftere er for forsiktige heller enn å gå for langt i å bruke sin ekspertise. Forskere bør selvsagt være bevisst på hva man bør mene i egenskap av å ha en vitenskapelig tittel, men rommet for å delta i debatten bør være stort. Selv forskere med svært bred forskningsinteresse har sjelden eller aldri forsket på alle sider av en generell samfunnsdebatt. Likevel vil de ha en kompetanse til å sette debatter i en større sammenheng gjennom orientering i den fremste forskningslitteraturen på feltet. Forskning, kanskje særlig innenfor samfunnsvitenskapen, gir kunnskap om komplekse og usikre sammenhenger, som gjør at mange forskere kvier seg fra å delta i en svart-hvitt debatt. Det er positivt at samfunnsvitere ofte er rykende uenige i sine fortolkninger av samfunnet.

Det er en klar forskjell mellom kunnskapsbasert debatt basert på vitenskapelige analyser og «alternative facts». Noen av dagens politiske strømninger har dessuten klare antidemokratiske og fordomsfulle trekk. Når forskning er basert på demokratiske ideal og toleranse, vil ofte motstandere av en kunnskapsbasert debatt oppfatte forskeren selv som «politisert» og dermed ikke troverdig.

Debatten om universitets og forskernes demokratiske rolle er viktig, særlig i en tid hvor samfunnsinstitusjoner er i endring og vitenskapens rolle utfordres. Vi opplever at det i Norge er stor oppslutning om at fellesskapet skal finansiere forskning på alle kunnskapsområder. Uroen for at det vil komme anslag mot en rekke offentlig finansierte forskningsmiljø etter valget i USA er en påminnelse om at universitetets legitimitet ikke kan tas for gitt. En viktig pillar er vår evne til å snakke med samfunnet gjennom formidling av relevante og kritiske innspill til samfunnsdebatten. Rollen må aldri bli servil, og vi må ta ansvar for å bidra til å utvikle det samfunnet som vi har gjort til vår spesialitet å studere.