Ytring

Tidsriktig løsningsforslag om konflikter i akademia

Med et glimt i øyet lanserer Trond Andresen flere reformforslag, slik at man unngår tvil om hva som er verdigrunnlaget for de enkelte institutter. Det igjen vil gi ledelsen arbeidsro, fordi det akademiske miljøet blir uten konflikter, skriver Andresen.

Trond Andresen skriver at vi må slå fast hva som er verdigrunnlaget på de forskjellige institutter, og gjøre dette kjent. Ledelsen ved våre universiteter vil ha stor nytte av denne reformen, skriver Andresen.
Trond Andresen skriver at vi må slå fast hva som er verdigrunnlaget på de forskjellige institutter, og gjøre dette kjent. Ledelsen ved våre universiteter vil ha stor nytte av denne reformen, skriver Andresen.
Publisert

De siste årene – og i økende grad – har det oppstått unødvendige konflikter ved noen av landets høyere utdanningsinstitusjoner. Det handler om studenter som føler seg utrygge på andre studenter eller ansatte. Eller ansatte som føler seg utrygge på kolleger.

Dette er fordi det hersker uklarhet om hvilke verdier som gjelder for de forskjellige institutter, noe som skaper angst og usikkerhet. Det viser seg at slike konflikter ofte blir langvarige og svært vanskelige å løse.

Det er nå nødvendig å rydde opp og etablere bedre regelverk og organisatoriske løsninger. Vi kan ikke leve med utryggheten som så mange av oss føler. Jeg tillater meg derfor å lansere noen reformforslag for å komme ut av uføret:

- Det må for det første slås fast hva som er verdigrunnlaget for de forskjellige institutter og studieprogram. Her er det rike erfaringer å bygge på. (Den katolske kirke har for eksempel over tusen års kunnskap og praksis på dette felt.) Jeg foreslår at instituttene nedsetter komiteer som utarbeider hva slags verdigrunnlag man skal arbeide innenfor.

- Når verdigrunnlaget er klart, må det etableres systemer for hvordan man kan sikre at verken ansatte eller studenter som avviker mye fra det vedtatte verdigrunnlag, kan fortsette å skape tvil og utrygghet i miljøet.

Når det gjelder ansatte – og da tenker jeg spesielt på faglærerne som har så mye innflytelse over formingen av de unge – må det etableres organer for vurdering av søkere på stillinger, og for vurdering av allerede ansatte som avviker fra institusjonens verdigrunnlag. (Jeg vil for enkelhets skyld gi slike organer arbeidsnavnet kommissariatet.) Når nye søkere til undervisningsstillinger skal rangeres, vil man som nå vurdere akademiske og pedagogiske kvalifikasjoner, og gjennomføre et intervju med kandidaten.

Det nye er at en person fra kommissariatet – her gitt arbeidsbetegnelsen kommissær – også er med på intervjuet. Kommissæren søker å uteske kandidaten hva slags ideologi og verdier hen har. I dette arbeidet vil kommissæren også kunne nyte godt av forhåndsinformasjon som måtte ha kommet inn fra forskjellige kilder. Opplysninger om personens sympatier eller medlemskap i visse politiske partier vil kunne være nyttige.

Når beslutning om kvalifikasjon og rangering skal tas, vil ansettelsesutvalget så kunne vektlegge eventuell forekomst av avvik fra instituttets verdigrunnlag. En avvisning av søkeren på slikt grunnlag vil da ikke skape langvarige uavklarte konflikter, fordi søkere må kunne forutsettes å ha gjort seg kjent med det gjeldende verdigrunnlaget, som selvsagt er gjengitt i stillingsutlysningen.

Noe vanskeligere er det når man oppdager at en ansatt – kanskje etter flere år i en stilling som hen tilsynelatende har skjøttet tilfredsstillende – skaper utrygghet blant en eller kanskje flere studenter, eller blant en eller flere kolleger. Men dette er også løsbart. Kommissariatet kan – igjen under henvisning til det gjeldende verdigrunnlag som den ansatte selvsagt er godt kjent med – innkalle angjeldende person til et møte for å avklare om vedkommende støtter verdigrunnlaget.

Det kan jo være misforståelser – eller en sjelden gang villedende informasjon som har tilkommet kommissariatet. Men hvis det viser seg at den aktuelle person faktisk ikke fullt og helt kan erklære sin tilslutning til verdigrunnlaget, er konklusjonen automatisk at vedkommende bør omplasseres til en posisjon hvor hen ikke skaper utrygghet eller påfører institusjonen omdømmetap. Eller i verste fall må arbeidsforholdet avsluttes. Siden regelverk og verdigrunnlag er kjent av alle parter på forhånd, vil man kunne unngå slike langvarige, opprivende og unødvendige konflikter som man opplever i dag.

Nå vil kanskje noen innvende at denne nyordningen kan ha sin plass på et institutt som for eksempel Institutt for sosialt arbeid ved NTNU, men hva med mer realfaglig orienterte institutter og studieprogram?

Dette er til en viss grad en gyldig innvending, men jeg vil hevde at også slike miljøer trenger et verdigrunnlag og et tilhørende kommissariat for å håndheve dette. Et aktuelt og naturvitenskapelig eksempel er klimadebatten, hvor vitenskapen som kjent har konkludert for lengst. Hva om studenter en dag får en faglærer som bestrider at menneskeskapte utslipp er en vesentlig bidragsyter til global oppvarming?

Nå vet vi jo at de fleste slike er eldre og til dels pensjonerte menn – som tross akademiske kvalifikasjoner ikke trenger å tas veldig alvorlig. Men noen yngre slike finnes også, og er i aktivitet som faglærere. Hva da med unge og påvirkelige sinn? Igjen; det er påkrevet ved en moderne institusjon å skape trygge rom for studentene – også ved de realfaglige studier.

Den sentrale ledelse ved våre universiteter vil kunne ha stor nytte av dette reformforslaget. Unge mennesker vil vite at de får en god studietid der, med faglærere som ikke utsetter dem for belastende påvirkning. Søkningen vil øke. Og ledelsen får arbeidsro, fordi det akademiske miljøet blir uten konflikter.

Rektoratet kan konsentrere seg om de tre viktigste oppgavene for et universitet i dag: å styrke studentrekruttering, få god omtale i mediene og forbedre rangeringen på de internasjonale lister over de beste universiteter.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.