Bør vi se på masteroppgaver som forskning?

 Etter siste tids diskusjon omkring masteroppgavene til kjente politikere, er det nok mange studenter som har blitt nervøse. Kritikken av masteroppgavene går på at mye av det de har gjort galt, havner i kategorien forskningsjuks. Det har ført til en omfattende diskusjon omkring hva som er forskningsjuks.

Jeg tror ikke det er et fruktbart spor. Jeg tror vi heller må ta en diskusjon om hva en master eller en bachelor-oppgave egentlig er, og derfor hvordan vi skal vurdere dem.

Bachelor- og masteroppgaver blir fremstilt som et stykke forskning, men er det det? Er det ikke egentlig et forsøk på å lære studentene akademisk praksis og tenkning? Vi kan vel ikke forvente at det som gjøres i løpet av 5 måneder av studenter skal være forskning?

Vi kan imidlertid se på det som et forsøk på opplæring i forskning, men jeg er ikke sikker på om det egentlig er det heller. Det er ikke engang sikkert at det er ønskelig ettersom de færreste studentene blir forskere. De blir eksperter på det de har lært som student.

Dersom vi ser på masteroppgaven som en opplæring, trenger vi ikke bruke den strenge vitenskapelige definisjonen på forskningsjuks, men se på det de gjør galt som et uttrykk for at de ikke er flinke studenter.

Studentene må få vite hva de har gjort galt i henhold til den praksis som gjelder for oss akademikere, men å utestenge studenter som er under opplæring er som å nekte en ung fotballspiller i å stille til offisiell kamp i ett år for noe man har gjort på trening. Det kan selvfølgelig tenkes at en slik straff er berettiget, men da krever det at vedkommende har utvist en atferd som nærmer seg noe straffbart i sivilrettslig forstand.

Det jeg har tatt opp er også relevant for hvordan vi skal behandle studenter som jukser til eksamen. Jukser man, skal man få trekk i karakter og en korreks. Hvis det gjentar seg, er det uttrykk for at studentene kanskje ikke er i stand til å lære seg den akademiske tenke- og væremåten. Da kan det være på sin plass å ta en mer alvorlig samtale med vedkommende og kanskje gi råd om å ta en annen utdanning. Hvis det ikke fører frem, og juksingen fortsetter, kan man ty til straffemetoder.

Det er slik vi behandler arbeidstakerne i arbeidslivet. Hvis du gjør eller sier noe som kan gå utover bedriften eller kollegaer, risikerer du å bli innkalt til en samtale. Da kan du få muntlig og/ eller skriftlig advarsel. Hvis forseelsen gjentar seg etter en skriftlig advarsel, kan bedriften ty til oppsigelser, eller omplassere vedkommende. Jeg tror vi må tenke litt slik når det gjelder studentene. Vi bør i alle fall ikke behandle dem som noe de ikke er.