Om driftsmidler, annuum og autonomi

Vi som har jobb som professor eller førsteamanuensis på NTNU skal bruke 45% av tiden for å forske. Dette ble vi ansatt for å gjøre, og dette får vi betalt for. Stipendiater på NTNU skal forske på heltid i 3 år (eller 75% i 4 år hvis de har pliktarbeid). Dette forventes av dem, og dette får de også betalt for.

Burde vi kutte 9 av 10 forskerstillinger?

Selv om det er mange åpenbare forskjeller mellom å jobbe som stipendiat eller professor, er det å ha forskning som en vesentlig del av jobben noe begge stillingene har til felles. 

I denne konteksten er det en viktig forskjell som ikke bør gå ubemerket hen: Mens stipendiater får driftsmidler på inntil 40 eller 50 tusen kroner per år for å kunne drive med aktiviteten de blir betalt for å gjøre (som kan kreve deltakelse på internasjonale konferanser, kjøp av litteratur, programvarer, osv.), får professorer og førsteamanuenser så lite som seks tusen kroner i året som annuum (ILU, 2024) som til og med kan bli inndratt uten varsel.

Det blir umulig for professorer og førsteamanuenser å hente eksterne forskningsmidler når de ikke engang har et overkommelig lokalt budsjett de kan administrere for å drive som autonome forskere (som kanskje må reise på en konferanse eller kjøpe noen utstyr). Ikke nok penger i systemet? Mmm… kanskje har Bjørkum et poeng likevel…