ytring

- Dekanatet har rasert forutsetningene for en videre og sunn drift av Institutt for musikk

I del to av sin ytringsserie om NTNUs arbeidsmiljø tar Øyvind Brandtsegg opp den økonomiske situasjonen ved eget institutt. Blant annet hvordan et masterprogram ble forsøkt nedlagt.

Slike handlinger fra fakultetets side skaper en dyp mistillit, skriver Øyvind Brandtsegg om da et masterprogram ble forsøkt nedlagt.
Publisert Sist oppdatert

Arbeidsmiljø ved NTNU: Den svarte boksen

    I en serie ytringer vil professor og verneombud Øyvind Brandtsegg skrive om den enkelte ansattes forhold til NTNU. Her vil han peke på forhold ved NTNUs organisasjon han mener i svært negativ grad påvirker det psykososiale arbeidsmiljøet.

    Uttrykket «Den svarte boksen» er lånt fra feltet kunstig intelligens, hvor det beskriver en algoritmisk beslutningsprosess implementert på en måte som gjør at man ikke har innsyn i hvordan beslutningen tas.

    Brandtsegg skriver: «Som vi har sett med dyplæringsnettverk, er svarene noen ganger relativt gode, andre ganger er de på villspor. Den organisatoriske svarte boksen representert ved NTNU framstår mer skremmende enn de algoritmer for kunstig intelligens vi omgir oss med.»

Denne ytringen er den andre delen av en serie på fem deler. Les del én her og les Universitetsavisas intervju med Brandtsegg i forkant her.

Den nåværende økonomiske situasjonen for IM (Institutt for Musikk) er svært alvorlig, og den hindrer en faglig forsvarlig drift. Grunnen for det nåværende uføret synes i vesentlig grad å kunne knyttes til fakultetets uvørne endringer i finansieringsmodell etter en tidligere vellykket økonomisk endringsoperasjon. Påstanden krever litt forhistorie: Institutt for Musikk ble klar over en økonomisk krise i 2019. Tidligere ledelse (inkludert dekanatet) hadde driftet virksomheten på en måte som opparbeidet et vesentlig underskudd. I utarbeidelsen av en ny kurs fikk alle ansatte en detaljert innsikt i instituttets økonomi fra fakultetets controllere. 

En ekstrem ekstrainnsats ble ytt fra alle ansatte for å snu kursen og samtidig opprettholde en anstendig faglig kvalitet.

Spesifikke råd ble gitt om både årsaker og nødvendige tiltak. Alle ansatte fikk innsikt i hvordan vi kunne agere og planlegge for å sikre en bærekraftig utvikling. En spareplan ble utarbeidet og fulgt opp. Det bør nevnes at en ekstrem ekstrainnsats ble ytt fra alle ansatte for å snu kursen og samtidig opprettholde en anstendig faglig kvalitet. Det sier seg selv at dette ikke kan gjøres innenfor en stram ordinær arbeidstid, men fordrer en vesentlig innsats av fritid. Instituttet har en sterk arbeidsflokk med evne til å slåss for noe de tror på. En slik innsats har kostnader som ikke kan budsjettføres. Det handler om forbruk av mentalt overskudd. Likevel, dersom vi hadde NTNU i ryggen, skulle vi klare dette. Arbeidet fører til at den økonomiske kursen blir snudd (se f.eks. HFL 76 - 2023 Rapport oppfølging av IMU-prosjektet), og dersom forutsetningene ikke endres peker utviklingen nå i en bærekraftig retning. 

Forutsetningene endres imidlertid gjennom endringer i finansieringsmodellen. Dette er endringer iverksatt av dekanatet i 2020. Den nevnte rapporten og tilhørende saksdokumenter bekrefter dette. Endringen i finansieringsmodellen fører til at forutsetningene for de innsparinger og den omorganisering som ble foretatt ved IM er endret. Innsparingstiltakene mister derfor effekt, og veien mot et videre underskudd er åpnet.

Det blir ikke gitt en tilsvarende grundig hjelp for å informere alle ansatte om hvordan vi kan agere og planlegge for å oppnå en bærekraftig utvikling under den nye finansieringsmodellen. Nå, noen år senere, er den økonomiske situasjonen for instituttet derfor alvorlig. Her har dekanatet klart å rasere forutsetningene for en videre og sunn drift av Institutt for musikk. De har klart dette helt på egen hånd. De behøvde ikke hjelp fra innsparingsminister Borten Moe, og feilgrepene er foretatt lenge før krigen i Ukraina og en anstrengt norsk kronekurs. Disse storpolitiske hendelsene framholdes som grunn for en stram økonomisk situasjon. Realiteten synes å være at dekanatet bruker disse hendelsene som slør for å dekke over egne prioriteringer. 

Det vi ikke forstår er at dekanatet ved HF i skjul for vår egen studieleder planla å legge ned CMT for å berge MCT.

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

I forbindelse med ovenfor nevnte sparetiltak i 2019 ble det raslet med sabler, og man ønsket å legge ned et av våre to masterprogram i musikkteknologi. Fagmiljøet var opptatt av å sikre programmet Creative Music Technology (CMT), som har en dyp forankring i fagmiljøets identitet gjennom mer enn 15 års drift. Alternativet var å legge ned et relativt nytt masterprogram, Music Communication and Technology (MCT) som ble opprettet som et samarbeid med Universitetet i Oslo, politisk initiert av rektorer og dekaner på begge sider. 

Begge masterprogram hadde svært sterke faglige profiler og en samfunnsnyttig innretning. Likevel forstår vi at man i en presset økonomisk situasjon må skjære ned noe, og vi forstår masterprogrammene som alt annet skulle under lupen. Det vi ikke forstår er at dekanatet ved HF i skjul for vår egen studieleder planla å legge ned CMT for å berge MCT. Vi kan bare spekulere i at det nye masterprogrammet (MCT) representerte et prestisjeprosjekt for administrasjonen på fakultet- og rektornivå, og at de derfor trosset fagmiljøets egne anbefalinger om prioritering. Slike handlinger fra fakultetets side skaper en dyp mistillit. Hvordan tenker dere at det påvirker det psykososiale arbeidsmiljøet at vi på lavere nivå i organisasjonen ikke har tillit til fakultetsledelsens intensjoner?