- Et kort stykke unna at mennesker gir opp kampen for et forsvarlig fagmiljø

Denne ytringen er den tredje delen av en serie på fem deler. Les UAs intervju med Brandtsegg her. Her kan du lese del en og del to. Les også dekan ved HFs tilsvar til Brandtseggs forrige innlegg her.

I en serie med ytringer vil jeg ta for meg forhold ved NTNUs organisasjon som i svært negativ grad påvirker det psykososiale arbeidsmiljøet. Serien gir kommentarer på momenter angående tillit til fakultet og rektorat, medvirkning i campusutvikling, finansieringsmodeller og ressursbruk med mer. Jeg er ikke alene i opplevelsen av avmakt i møte med den store organisasjonen NTNU, hvor det noen ganger framstår som at viktige beslutninger tas i en svart boks. Man putter inn et faglig sikret beslutningsgrunnlag, hvorpå boksen kverner i kortere eller lengre tid, og ut kommer en avgjørelse. Dersom man stiller spørsmål ved avgjørelsen er det rett ofte at man får unnvikende og diplomatiske vendinger i retur. De arbeidsmiljøundersøkelser som organiseres av bedriften tar ikke opp i seg problemstillinger som går på den ansattes forhold til organisasjonens øvrige administrasjon, kun det lokale arbeidsklima og forhold til nærmeste leder. Uttrykket «Den svarte boksen» er lånt fra feltet Kunstig Intelligens, hvor det beskriver en algoritmisk beslutningsprosess implementert på en måte som gjør at man ikke har innsyn i hvordan beslutningen tas. Man putter (mye) data inn, og får et svar ut. Som vi har sett med dyplæringsnettverk, er svarene noen ganger relativt gode, andre ganger er de på villspor.

Fagmiljøet ved musikkteknologi spenner over et bredt felt med samfunnsrelevante, kunstneriske og teknologiske problemstillinger. Vi utforsker og utfordrer ny teknologi i kontekster hvor både positive og negative momenter gjøres synlig når den presses til sine yttergrenser. Ved å anvende teknologien til å lage musikk synliggjøres teknologiens egenart (og svakheter). Feiltoleransen i musikkframføring er ekstremt lav. Som eksempel: Hvis en enkelt tone i en melodifrase er feil, så faller uttrykket i hele frasen sammen. I beste fall kan den få ny betydning, eller det fører til at man gradvis mister lytterens tillit. På grunn av den høye sensitiviteten for små feil og variasjoner er musikk svært godt egnet til å utforske særegenhetene ved ny teknologi. Vi kan høre hva som er galt med en algoritme for kunstig intelligens lenge før vi klarer å avdekke hvor den tekniske begrensningen ligger. 

Fagmiljøet som har campus i Fjordgata har et sterkt og godt psykososialt miljø, og en rekke sterke resultater. Kunstneriske produksjoner, vitenskapelige publikasjoner, et aktivt internasjonalt nettverk, erfaring med kommersialisering av forskningsresultater, en rekke eksternfinansierte prosjekter, og en svært fruktbar interaksjon mellom forskning og undervisning som gjør at studentene får et aktivt utbytte av forskningsfronten.

Etter endringer i finansieringsmodell er ansvaret for støtte til faglige reiser og publikasjon flyttet fra fakultet til institutt, med en minimal kostnadsramme. Vi ser en praksis nå, hvor vi ved faglige reiser får dekt omtrent en tredjedel av det reisen koster. Man kan spørre seg om NTNU med det mener at vi ikke skal gjennomføre reisen, eller om man forventer at vi skal betale dette selv? I Universitetsavisa kan vi lese at NTNUs direktør for organisasjon og infrastruktur har et reisebudsjett på omtrent det dobbelte av hva hele Institutt for Musikk har til faglige reiser. Det er ikke intensjonen å starte en diskusjon om hvordan og hvor mye direktøren reiser, men å sette lys på ressursbruken for organisasjon versus faglig aktivitet. Sist vi sjekket var den faglige aktiviteten formålet med universitetet.

Tidligere i år søkte undertegnede om forskingstermin, med søknadsfrist 2. mai. Utlysningsteksten gir ingen forbehold om den økonomiske situasjonen for det enkelte institutt, men stiller en del rimelige faglige krav. I offentlig forvaltning bør man kunne forvente at nødvendige forbehold og krav er redegjort for i forbindelse med en utlysning, slik at den som søker har mulighet til å vurdere om det er hensiktsmessig å søke. I slutten av juni blir søknad om forskningstermin avslått med begrunnelse i fakultetets gjennomgang av instituttets økonomi (som ble gjort i slutten av mai), hvor det vises til at instituttet nå ikke har økonomi til å dekke vikar. Ut fra søkers perspektiv er søknaden her avslått med grunn i forhold som har oppstått etter søknadsfristen er løpt ut og søknaden er sendt inn. Man burde kunne forvente at endringer i forutsetningene for en støtteordning får effekt først for neste utlysning i ordningen. HF fakultetet praktiserer tilsynelatende sin egen fleksible tidsregning, litt framover, litt bakover etter eget forgodtbefinnende.

Fakultetet skaper på denne måten ikke-bærekraftige forhold både faglig og økonomisk. IM kan vanskelig komme seg ut av nåværende økonomiske situasjon ettersom finansieringsmodellen legger til rette for underskudd. Aktiviteten ved instituttet er opprettet i samråd med fakultet og strammet inn og optimalisert etter krisen i 2019. Vi ser av sakspapirene at det er politisk vilje til å øke bevilgninger på høyere nivå i NTNU (rektor), men det forutsetter at IM viser vi kan drive innenfor rammene. Det lar seg vanskelig gjøre når dekanatet strammer rammene mer enn det vi klarer å spare inn. Vi hører fra vår eminente instituttleder (nærmeste leder, jfr. Arbeidsmiljøundersøkelsen) at det kan være en positiv utvikling i sikte etter at det har vært utskiftinger i fakultetsstyret. Vi imøteser denne utviklingen med spent positiv forventning. Situasjonen som har kommet i stand over tid er imidlertid kritisk, hvor den mentale slitasjen fører til en overhengende fare for at vi mister sterke fagressurser. Det er et kort stykke unna at mennesker begynner å gi opp kampen for et forsvarlig fagmiljø.