Ytring

Ikke avskriv null-alternativet

- En skal argumentere godt for å overbevise meg om at kostnadene ved nullalternativet, som innebærer å oppgradere bygningsmassen på Dragvoll, ikke er overvurdert, skriver Arve Hjelseth.

- Det er jo ikke rart prisen for oppgradering blir høy hvis det skal brukes store ressurser på med viten og vilje å sette oss dårligere i stand til å gjøre jobben vår, skriver Arve Hjelseth
Publisert

Til møtet i NTNU-styret 5. mai forelå det en foreløpig utredning av ulike alternativer for campusutviklingen, i lys av de nye signalene fra statsråden om omfattende nedskalering. Prognosene for de ulike alternativene er rimeligvis usikre. Det er svært liten tid til å kvalitetssikre de nye beregningene og det er derfor til å forstå at flere av styremedlemmene uttrykte stor usikkerhet om hvilket alternativ de burde går for.

Når det er så stor usikkerhet knyttet til ulike alternativer, er det imidlertid også alltid en risiko for at aktører med bestemte interesser i saken bevisst kan komme til å over- eller undervurdere kostandene knyttet til de ulike alternativene. Man vil jo gjerne stille sitt foretrukne alternativ i et gunstigst mulig lys.

En skal i hvert fall argumentere godt for å overbevise meg om at kostnadene ved nullalternativet, som innebærer å oppgradere bygningsmassen på Dragvoll, ikke er overvurdert. Med tanke på den prestisje mange har lagt i samlokaliseringsprosjektet, er det både naturlig og nærliggende å anta at ledelsen fortsatt ønsker å realisere selv et kraftig nedskalert og etter hvert åpenbart ganske dårlig samlokaliseringsprosjekt.

I styredokumentene heter det blant annet at det å bli på Dragvoll forutsetter "tilpasning til nye arbeids- og undervisningsformer. Man må anta at en betydelig del, 50%, av arealene må ombygges og oppgraderes."

Det er jo en kjerne av sannhet i at arbeids- og undervisningsformer gradvis er i endring. Men samtidig er det ingen grunn til å overdrive endringene. Verden er ikke totalt annerledes enn for 50, 30 eller 10 år siden, og i mangt og mye vil den mest sannsynlig være til å kjenne igjen også om ti og tjue år. Studenter trenger fortsatt tid og plass til kontemplativ lesning, enten det skjer på skjerm eller papir, og enten det skjer på campus eller hjemme. De trenger arealer for faglige samtaler og felles prosjektarbeid, og de trenger attraktive pausesarealer.

Undervisningen er gradvis blitt mer interaktiv, noe som nok påvirker den naturlige fordelingen av ulike typer lokaler, men det vil fortsatt være behov for den store oversiktsforelesningen for 200 studenter. Når det gjelder ansatte, er også mye som før: Mer foregår digitalt, men veldig mye arbeid – både forskning og veiledning – gjøres best på et sted hvor man har en dør som kan lukkes ved behov.

Mantraet om nye arbeids- og undervisningsformer har fungert som ideologisk legitimering av ønsket om samlokalisering. Det har vært nærliggende å gripe til denne floskelen, gitt kunnskapen om at arealsituasjonen ville gjøre det utfordrende blant annet å tilby enekontor for alle, også i det opprinnelige prosjektet. Men til og med Bovim justerte sitt syn da en lang rekke fagfolk påpekte hvor lite forskningsbasert Statsbyggs holdning til enekontorer var. Etter hvert messet han mindre om nye arbeidsformer, og mer om hvordan Statsbyggs normer vanskeliggjorde optimale arbeidsforhold. Det ble også mindre av trendnisse-språket om luftige møteplasser («mellomrom med mening» (!)) på bekostning av produktivt areal.

På Dragvoll hadde derfor de fleste, selv med det opprinnelige campusprosjektet, innsett at arbeidsforholdene ville bli dårligere, men mange mente nok likevel det var en pris som var verdt å betale for samlokalisering. Når prosjektet nå blir ytterligere nedskalert, sliter naturligvis enda flere med å mobilisere entusiasme for prosjektet.

Men nå vil altså NTNU, muligens gjennom å gjøre om store deler av kontorarealet på Dragvoll om til annet areal, pålegge oss dårligere arbeidsforhold også om nullalternativet skulle bli løsningen. Det er jo ikke rart prisen for oppgradering blir høy hvis det skal brukes store ressurser på med viten og vilje å sette oss dårligere i stand til å gjøre jobben vår.

Videre heter det i styrepapirene at "oppgradering av arealene vil betinge en betydelig utskiftning av løst brukerutstyr. Det legges til grunn en utstyrsgrad tilsvarende kontorarbeidsplass, læringsareal og knutepunkt i nytt NCS på Gløshaugen." Jeg vet ikke helt hva dette betyr, men det lille jeg har av løst brukerutstyr på min arbeidsplass fungerer i hvert fall helt utmerket, så den kostnaden kan trygt settes til null. Ny PC må vi alle ha av og til uansett, enten det skal skje på Dragvoll eller et annet sted.

Jeg forstår selvsagt at det er stort behov for oppgradering og vedlikehold på Dragvoll, dersom en skulle ta til fornuft og avblåse samlokaliseringsprosjektet. Jeg har selv et kontor hvor det jevnlig har lekket vann fra taket. Men i så fall bør ikke ledelsen ha som mål å bygge om Dragvoll slik at arealene blir like dårlig egnet som de ville blitt på Gløshaugen. For en god del formål er både kontor- og undervisningssituasjonen på Dragvoll fortsatt relativt funksjonell. Det må være utgangspunktet for en eventuell oppgradering.