Forstyrrelser, dårligere studentkontakt og flere som jobber hjemme. Slik oppsummerer verneombud Stein Meisingseth og kollegene erfaringene etter over to år i åpent kontorlandskap på NTNU.
Stein Meisingseth (til høyre) og kollegene trives i lag og har mye faglig til felles. Det hjelper når de skal sitte så tett sammen. Espen Halvorsen Bjørgan
I desember 2016 slo universitetslektor Stein Meisingseth oppgitt ut med hendene da UA intervjuet ham. Han stod midt i et flyttekaos. Sammen med 40 andre faglærere skulle de flytte inn i et flunkende nytt bygg på Kalvskinnet i Trondheim. Ingeniørene hadde gledet seg lenge til å flytte inn i det som da het Teknologibygget og som nå bærer navnet Akrinn.
Men at det var åpent kontorlandskap som ventet dem, la en stor demper på flyttegleden.
- Fin utsikt, men støy
Nesten to og et halvt år etterpå tar UA heisen opp i femte etasje. Kollegene som tilhører faggruppa Anvendt informasjonsteknologi holder til i femte og fjerde etasje. Nok en gang lar vi oss blende av den fantastiske utsikten. Full oversikt over både Nidarosdomen og Hovedbygningen til NTNU, jo!
Rett ved inngangsdøra, som er stengt, finner vi Stein Meisingseth plassert i en krok sammen med tre andre kolleger: Universitetslektorene Helge Hafting og Atle Nes.
Vi er klar for ei oppsummering: Hvordan har det gått å jobbe i åpent kontorlandskap?
- Fin utsikt, men mye støy fra kolleger som går inn og ut til stadighet. Det er en del traving fram og tilbake. Døra er verst. Plutselig spretter den opp. Det er upraktisk selv om landskapet i seg selv er fint, slår Hafting fast.
I lokalet er det 14 arbeidsplasser. Det er for mye, mener de. I kroken deres er det fire kontorpulter. To ser inn i veggen, mens de andre to ser innover i lokalet. Skap danner et skille mellom skrivebordene. Foran pultene til de to sistnevnte er det lave vegger, men høye dataskjermer hindrer blikkontakt med neste gruppe av ansatte på den andre siden.
Da de ikke fikk enekontor, var de opptatt av å komme sammen med noen de kjenner.
- Alle i kroken her har felles faglige spørsmål vi kan snakke om. Det er viktig, sier Atle Nes.
- Ja, vi snakker om alt mulig som har med fag å gjøre. Vi diskuterer mye og utveksler kunnskap. Slik får vi faglig påfyll, supplerer Meisingseth.
Det er tydelig at de trives sammen som kolleger. Praten går lett og det er mye fleiping. Dessuten har de en fordel: De greier å konsentrere seg selv om noen snakker i nærheten. Slik er det ikke for alle. Noen ble så forstyrret at stillerom måtte gjøres om til enekontor.
- Dette er veldig individuelt. Jeg greier å koble ut, mens andre må ha det helt stille. Da er det viktig at det blir tatt hensyn til at vi er forskjellige. Vi har løst dette på vår egen måte, sier Meisingseth.
Nes forteller at det er ulike regler i fjerde og femte etasje. I fjerde er det helt stille, i femte er det lov å prate litt. De i femte synes reglene til dem i fjerde er vel rigide, men de innser at folk er forskjellige.
I dag er det svært stille i lokalet. Nesten unormalt stille. Veldig mange sitter hjemme og sensurerer. Bruken av hjemmekontor har økt etter at de flyttet inn i det nye bygget, forteller de.
Akkurat da kommer fjerdemann ruslende. Universitetslektor Jostein Lund jobbet hjemme første halvdel av dagen.
- Mange har hjemmekontor, men når vi har forelesninger og møter må vi være her, sier han.
Hafting forteller at å skrive forskningsrapporter er helt umulig på jobb. Da er det nødvendig å være dypt konsentrert, og det går ikke med alle forstyrrelsene.
De fire jobber hjemme en del og kommuniserer via Skype. Mer jobbing på kveldstid har det også blitt, sier Meisingseth.
- Som verneombud har dette også ei prinsipiell side. Blir det mer jobbing på kveldstid med hjemmekontor? Vil 7,5 timers arbeidsdag forvitre? spør han.
Mindre kontakt med studentene
Dårligere kontakt med studentene opptar dem alle. Før kunne studentene komme innom kontoret og slå av en prat. Av og til er det ikke et faglig spørsmål de egentlig lurer på, men heller et behov for å snakke med noen om hva som tynger dem. Nå er døra inn til felleslokalet stengt. Studentene må sende e-post og få en avtale. Da gjelder det å ikke ha for eksempel eksamensoppgaver opp på skjermen når de passerer deg på vei til stillerommet.
Stillerommet ved siden av de fire kollegene brukes som lager og telefonrom. Her står det datamaskiner, en stumtjener, kaffemaskin og en stor dunk med vann siden det ikke er en spring i nærheten.
Da UA snakket med Stein Meisingseth for vel to år siden, var han bekymret for at lunsjrommet var for lite. Alle kollegene har alltid hatt en tradisjon med å spise lunsj sammen. Det gikk seg til. Hver fredag er det kake.
- Hvis noen har glemt å ta med kake, da er det nesten verre enn mord, sier Meisingseth. Og så ler alle godt.
Det har altså gått seg til på et vis, men med visse omkostninger. De tror framtidige kontorløsninger vil ligne på de lokalene de sitter i. Det de aller minst ønsker er at ingen har faste arbeidsplasser, men må sette seg der det er ledig. Da mister de fagfellesskapet og skapplass der de sitter.
Nå belager de seg på ny flyttesjau tre år etter forrige runde. I desember skal de samlokaliseres med resten av Institutt for datateknologi og informatikk på Gløshaugen. Perioden med 14 ansatte i ett lokale er over. Da skal de fordeles på alt fra åttemannskontor, firemannskontor, tomannskontor og noen enekontor.
- Vi flytter inn i eldre lokaler, men det blir bedre med færre på kontoret, sier Hafting.
