Ytring

Så inn i hampen hurra, vøtt!

Hva er forklaringen på «Studenttingets stadige framstøt om automatiske begrunnelser»? Denne ukas gjesteskribent tror hun har funnet forklaringen.

- På store emner med skoleeksamen er det veldig ofte slik de første haugene med krav om begrunnelse som strømmer inn, er fra kandidater som åpenbart aldri har vært på forelesning, som sannsynligvis, ut fra det jeg kan bedømme, ikke har kjøpt bøkene, resonnerer Kristin Melum Eide
- På store emner med skoleeksamen er det veldig ofte slik de første haugene med krav om begrunnelse som strømmer inn, er fra kandidater som åpenbart aldri har vært på forelesning, som sannsynligvis, ut fra det jeg kan bedømme, ikke har kjøpt bøkene, resonnerer Kristin Melum Eide
Publisert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

Sammendrag av påstander i innlegget for den som ikke kan spandere tiden det tar å lese: Akademikere er stort sett veldig overarbeidet. En hel del av studentene som ber om begrunnelse gjør det ikke for å lære av tilbakemeldingene. Studentrepresentanter er veldig ofte lite representative for studentene de skal representere. Dunning-Kruger-effekten kan langt på vei forklare både en hel del av de individuelle kravene om begrunnelse, klage på strykkarakter, samt studentrepresentanters utrettelige arbeid for automatiske begrunnelser.

Fakta

Kristin Melum Eide

Kristin Melum Eide

Eide er en av UAs gjesteskribenter.

Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.

Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap. Professor II ved UiB.

Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.

Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt. Aktuell med boka Språket som superkraft.

Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida.

 

Det nye året startet veldig plutselig, som et skred, in medias res, som litteraturviterne sier. Hauger av sensur, lassevis med krav om begrunnelser, klagekommisjoner og emnerapporter skal inn akkurat samtidig som nye semesterplaner må legges på nytt pga. timeplankollisjoner, utsatte frister på pengesøknader og sammendrag til konferanser i det nye året, for ikke å snakke om kontroll og justering av arbeidsplaner for fjoråret, egenarkivering som du har glemt, fagfellevurderinger som du har lovet bort, flybilletter må bestilles til de første foredragene i innland og utland, og så var det de to kapitlene som må skrives til to ulike antologier – på det ene har du allerede fått flere utsettelser. Og du må kanskje be om en til.

Husk også attester og avkryssingsskjema for alle læringsassistentene, evalueringer må distribueres, og glem for all del ikke å sjekke og dobbeltsjekke at du har fått notert alt du har publisert, i CRISTIN – i hvert fall det som gir klingende mynt i kassa – før 20. januar.

Samtidig skal de første forelesningene forberedes og avholdes, helst med en fresh og ikke-påtatt entusiasme som gjør at studentene øyeblikkelig forstår at dette er et viktig, interessant og matnyttig emne som de har kjempelyst til å jobbe skikkelig og grundig med, helt fra starten. Bortsett fra dem som ikke fikk møtt på første forelesning av ulike årsaker, men nå angrer de og skriver e-post og lurer på om jeg tror de klarer å følge emnet likevel. Og det tror jeg så absolutt, selvfølgelig, og skriver personlige og forhåpentligvis overbevisende svar til hver enkelt.

De første to ukene av januar har dessuten allerede medført mange ulike formidlingsoppdrag.

Alt skal se lekende lett, kreativt, originalt og uformelt ut. Og for å få til det, kreves det mye forberedelse, og det tar faktisk veldig mye tid.

Som vi har hørt til det kjedsommelige, NIFUs tidsbruksundersøkelse viser at norske akademikere jobber opp mot femti timer i uka. Selv om jeg har praktisert 14-timers arbeidsdag siden 1. januar, går det ikke. Selv ikke når jeg plusser på søndagene. Ved semesterets start (eller slutt) får jeg ikke levert på alle fronter, og i hvert fall ikke den standarden eller i det tempoet jeg ønsker.

Så det er ikke det at jeg ikke forstår at studenter vil ha og har krav på begrunnelser. Men jeg må bare medgi at jeg ikke klarer å bryte ut i spontan og ellevill jubel når e-post nummer trettito tikker inn fra inspera om at kandidat ditten-og-datten har bedt om begrunnelse.

Jeg skriver grundige, gode og pedagogiske begrunnelser, men oftest ikke med mye glede. Mest fordi det rett og slett ikke er slik at de som først ber om begrunnelse, også er de som er mest interessert i å klemme kunnskapssitronen mest og lære enda litt mer i denne prosessen ved å be om tilbakemelding. Selv om slike diamanter så visst finnes.

Men på store emner med skoleeksamen er det veldig ofte slik de første haugene med krav om begrunnelse som strømmer inn, er fra kandidater som åpenbart aldri har vært på forelesning, som sannsynligvis, ut fra det jeg kan bedømme, ikke har kjøpt bøkene, som i hvert fall ikke har forstått noe av de fyldige forelesningnotatene, delt inn i lett fordøybare biter i tyggestørrelse, som vi har lagt ut; øvinger, videoer, artige filmsnutter, ekstraforelesninger vi kamuflerer under titler som Pep-talk, gode råd før eksamen, etc. For vi har bare lov til å gi så mange forelesninger.

Ikke noe av dette har klart å tilføre den nødvendige kunnskapen, verken ved osmose eller intravenøst. For det er ikke så veldig vanskelig å oppdage at den som har forfattet denne besvarelsen ikke har lagt ned de påkrevde 350-400 arbeidstimene som er stipulert for 15 studiepoeng. Ganske langt derifra, faktisk. En tidel av dette? 35-40 timer? I så fall er ikke den arbeidsuka brukt effektivt. Man kan lære ganske mye på ei uke, om man jobber intenst. 

Men det burde ikke være nok å møte opp på eksamen og skrive et par avsnitt om hva en selv synes høres ut som et greit og troverdig svar på spørsmålet som er stilt. Selv ikke om en legger til et par velrettede spøker, eller i og for seg troverdige forklaringer på hvorfor en ikke har fått lest, i håp om at en skal finne nåde for sensors øyne. Så man har ikke fått lest et skvatt, men kan man vær-så-snill få en bra karakter likevel?

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

Men det går jo ikke, det? Vi har jo et ansvar overfor arbeidslivet også – jeg kan ikke sende deg ut i skolen som norsklektor og dermed bekrefte din trygge forvissning om at du klarer deg uten å lese noe, for du kan bare dikte opp de termene du trenger som du syns høres okei ut, mens du avslører at du ikke har lest en tøddel av pensum. Forresten står det ikke i oppgaveteksten at man må referere til pensum! Haha! Gotcha!

Jeg kan rett og slett ikke sette godkjentstempel på noe som er så tynt, og si at værsågod, her har dere en ny norsklektor fra NTNU, dette er bra nok! Selv om det er åpenbart for mange av oss at vi har senket lista for ståkarakter mange hakk de siste tjue åra for å «tilrettelegge» for høyere studenttall, fra 200 000 til 300 000. Dette blir selvfølgelig forsterket gjennom pandemi-kullene, der vi overbeviste alle om at «joda, dette er da nok til å stå».

Resultatet blir derfor en F, og studentens spontane reaksjon er «Jammen, hvorfor det?»

Likevel går det en grense, og en kan bare ikke få seg til å sette ståkarakter på en besvarelse som totalt «mangler faglighet», slik Oddveig Storstad skriver i Forskerforum før jul, i et innlegg der hun etterlyser litt større krav til studentenes innsats også.

Resultatet blir derfor en F, og studentens spontane reaksjon er «Jammen, hvorfor det?» Og kandidaten vet at hen har absolutt ikke noe, null og niks og nada, å tape på å be om begrunnelse og i neste omgang eventuelt klage. For det store apparatet som settes i gang foregår uten studentens bidrag. Hen skal bare trykke på en digital knapp. Vi som skal inn i prosessen på nytt, må gjøre en hel del mer.

Vi har lagt ned mange arbeidstimer i å få laget en god sensurbeskrivelse slik at alle studenter kan lære mest mulig av den, vi henter inn alle tjenester vi kan for å få allerede overarbeida kolleger til å stille som klagesensor, vi lager ny eksamen, så kandidaten kan få konte. Ofte rekker ikke studenten å lese noe mer til den heller, slik at vi får nye runder med stryk, krav om begrunnelse og klage. Nå har du fått F mange ganger, og du fatter fremdeles ikke hvorfor.

Hvis studenten ble pålagt å ta for seg læringsutbyttebeskrivelsene for emnet, ev. fagspesifikke karakterbeskrivelser, sensurveiledningen og sin egen besvarelse og argumentere for hvorfor og hvordan denne besvarelsen fortjener en langt bedre karakter, ville studentene helt sikkert lære en hel del av prosessen mot begrunnelse og klage (mer enn å bli avkrevd 200 kroner for å levere en klage). For en hel del studenter ville selv denne lille mengden med ekstraarbeid virke avskrekkende, slik at krav om begrunnelse eller klage ville frafalles. For en hel del dyktige studenter ville de gjennom en slik prosess selv forstå hvorfor de har fått en dårligere karakter enn de er vant til. Dermed kunne de på sett og vis skrive sin egen begrunnelse.

Men en hel del studenter ville ikke ha lært noe, selv av en slik prosess.

Dunning-Kruger-effekten, påvist gjennom en rekke studier og oppfølgingsstudier, viser at folk som har veldig lite kompetanse på et felt, som regel også er ute av stand til å forstå hvor lite de vet. Ikke bare presterer de dårlig, men deres manglende kompetanse gjør det også vanskelig for dem å vurdere egen prestasjon og forstå at de presterer dårlig.

I den andre enden av skalaen finner man de kjempedyktige. De er også håpløst dårlige til å bedømme hvor mye de kan, sett opp mot gruppa. Her er forklaringa at disse studentene overvurderer kunnskapsnivået hos sine medstudenter. De tenker at dette er såpass greit å forstå, det er ikke vanskelig å motivere seg til å studere dette; sånn er det for meg, og jeg antar det er slik for de andre.

Studenter som lar seg velge til å representere sine medstudenter, tilhører svært ofte denne siste gruppa – hvis jeg skal dømme etter egen erfaring. I de åtte årene jeg satt i NTNUs styre traff jeg flere titalls studentrepresentanter i ulike fora (inkludert styret), og jeg våger påstanden om at disse ikke tilhører gjennomsnittet, verken hva angår kompetanse eller «drive». De tror derimot forbausende ofte at majoriteten av studenter er omtrent slik som dem selv.

Og jeg tror dette er en viktig årsak til f.eks. Studenttingets stadige framstøt om automatiske begrunnelser. De forstår ikke hvor mye arbeid som allerede legges ned i å slepe flest mulig kandidater over målstreken, hvor mye vi må kompromisse med egen faglighet for ikke å sette i verk rene F-massakren, hvor lite enkelte studenter faktisk kan – og likevel tror de kan få en god karakter. Det er all grunn til å tro at en hel del av disse studentene heller ikke vil lære stort av begrunnelsen de får. Hvis de i det hele tatt leser den.

Så, som sagt, jeg gjør det. Jeg skriver begrunnelser. Ofte håpløst forsinket, men samvittighetsfullt grundige og gode begrunnelser. På alle kravene som tikker inn. Og denne tikkingen forårsaker noen spontane utbrudd.

Men de ligner ikke særlig mye på HURRA.