Hurra, studenten din vil ha begrunnelse!

Hurra, studenten din vil ha begrunnelse!

Ingen bør ha dårlig samvittighet for at de ikke vil la læringa ta slutt idet de entrer eksamenslokalet, sjøl om summativ vurdering absolutt har sin plass. Og det å be om en begrunnelse på en karakter kan absolutt få koste litt, men må det bety at jeg vurderer å klage?

Fakta

Cecilie B. Raustein

Raustein er ein av UAs seks gjesteskribentar.

Utdanning: Bachelorgrad i matematiske fag, bachelorgrad i nordisk språk og litteratur. For tida på siste året av ei mastergrad i nordisk språk og litteratur.

Tidlegare roller i UH-sektoren: Leiar av Studenttinget 2019, i tillegg til diverse verv i studentdemokratiet og som studentrepresentant i råd og utval på alle nivå ved NTNU samt fagstrategiske einingar i UHR.

Faglege interesser: Nordisk språkhistorie, talemål, språkpolitikk, grammatikk og talteori.

Er oppteken av: Lik rett til utdanning, studentar sine rettar, disiplinfaga, tverrfaglegheit, samspelet mellom utdanningsinstitusjon, studieby og studentfrivilligheit.

Sjøl trur jeg faktisk bare at jeg har bedt om begrunnelse på karakteren min én gang. Da fikk jeg en god begrunnelse og lærte masse om hvorfor jeg faktisk hadde fått en annen karakter enn jeg trudde jeg skulle få, blant anna fordi jeg fikk en bedre forståelse for hva jeg skulle ha lært i emnet. Og jeg er glad for at det krever litt av meg å be om begrunnelse, både av respekt for tida til underviseren min og fordi jeg i større grad føler meg forplikta til å faktisk få noe ut av begrunnelsen.

Samstundes trur jeg ikke jeg aleine om å ha møtt holdninger, noen ganger uttrykt eksplisitt, fra de vitenskapelig ansatte om at man må være så vennlig å tenke nøye gjennom om man egentlig trur at man kommer til å klage og er heilt sikker på at man er urettferdig bedømt, før man velger å be om begrunnelse.

Jeg skal ikke komme her og argumentere for at begrunnelse på karakter, eller retten til sådan, og en eventuell klage på denne karakteren ikke henger sammen. Det gjør de, og for studentenes del er det viktig og riktig at man har denne rettigheta som en del av klageprosessen, og at også klagefristen utvides når man ber om begrunnelse. Sånn vil jeg fortsatt ha det, men jeg vil ikke påføres dårlig samvittighet når jeg en sjelden gang ber om begrunnelse uten at jeg har tenkt å klage på karakteren min. Noen ganger kan det være vanskelig å forstå at man har fått karakteren man har fått, heilt uten at man trur man kommer til å klage. Da er det mye å lære av en begrunnelse.

Enhver underviser med et genuint ønske om at studentene skal lære noe – og ikke minst at de skal ha lyst til å lære noe – burde juble hver gang et krav om begrunnelse på en karakter tikker inn! Og for undervisere uten et slikt genuint ønske vil jeg foreslå falsk jubel over det samme som en god taktikk for å få det til å virke som du har dette ønsket.

Poenget er at å framsette krav om begrunnelse også burde være et tegn på at man ønsker å lære – både av det en har gjort feil og det en har gjort riktig. Som NTNU-student kan det fort være langt mellom de gode tilbakemeldingene, og særlig dem som kommer fra sjølveste underviseren og ikke en læringsassistent som sjøl tok eksamen i emnet for et år sia. Misforstå meg rett, slike tilbakemeldinger kan være både gode og nyttige, men det er underviseren som er eksperten og hovedansvarlig for studentenes læring.

Universitetsavisa skreiv i september i fjor om et miljø ved UiO som har hatt gode erfaringer med automatisk begrunnelse på eksamen – altså at alle studenter får dette sammen med karakteren. Her viste det seg at tidsbruken knytta til sensur totalt var lik, men at det fordelte seg annerledes, der studentadministrasjonen brukte en heil del mindre tid på arbeid knytta til sensur, mens det faglige arbeidet for sensorene økte med omtrent samme antall timer. Sensorene rapporterte også om at bare 20 prosent av tida på sensurarbeidet gikk til å skrive begrunnelser.

For meg har frykten for voldsomt tidkrevende begrunnelsene alltid framstått noe uforståelig, for jeg har en viss tillit til at sensorene mine gjør seg noen tanker om – begrunner – karakterene de setter på meg, og da ser i hvert fall jeg for meg at det å skrive ned disse tankene – begrunnelsene – i samme slengen ikke trenger kreve så mye ekstra tid og arbeid.

Ja, jeg skjønner at det ikke er så beint fram som det, og skulle sjølsagt aller helst ha fått urealistisk mye ekstra ressurser til sektoren for å løyse alt sammen. Og nei, jeg ønsker meg faktisk ikke automatisk begrunnelse over heile NTNU. At studenter sjøl må be om begrunnelse, kan absolutt være bra. Da gjøres dette merarbeidet kun for de studentene som sjøl er villige til å gjøre en liten innsats for det, men jeg vil så gjerne at man begynner å se litt annerledes på begrunnelsene og kravene om dem. For det burde være ei mulighet for ekstra læring og tilbakemelding.

For et års tid sia skreiv en av Universitetsavisas gjesteskribenter om automatisk begrunnelse. Og sjøl om jeg er enig i konklusjonen, er jeg uenig i argumentasjonen. Professor Jon Olaf Olaussen framsatte da si meining om at begrunnelser er et ledd i en eventuell klageprosess, og ikke ekstra undervisning, veiledning eller tilbakemelding, fordi han meiner at eksamen skal være for kontroll og måling av prestasjon, ikke for læring.

Jeg er riv ruskende uenig med Olaussen når han skriver at «Det er nettopp derfor begrunnelser kun omtales under paragrafene om klagerett i universitets- og høyskoleloven», for det sier da ingenting om at læringa må ta slutt idet man entrer eksamenslokalet. Det er ingen som forbys å skape ei ekstra mulighet for læring; det er bare det at lovverket om begrunnelse først og fremst prioriterer sjølve rettighetene rundt det.

Olaussen fikk også svar for et års tid sia, og brukte dette som ei mulighet til å utdype ytterligere. Han fortsatte i samme leia om at begrunnelse ikke kan legge opp til læring fordi den er et ledd i klageprosessen, uten at jeg ser gode argumenter for at å gi en begrunnelse man også kan lære av vil «gå ut over de som har en reell grunn til å klage», som Olaussen skriver at han frykter.

Jeg lurer veldig på hvorfor læringa må ta slutt med eksamen, og hvorfor det må være enten eller, ikke både og. For jeg ønsker absolutt ikke død over eksamen og summativ vurdering – aller helst ved sida av formativ vurdering og gode tilbakemeldinger i løpet av semesteret – men jeg ser virkelig ikke noen grunn til å motsette seg en students ønske om å lære litt ekstra av både sine feil og av det hen har gjort riktig. Og så får det være opp til oss studentene å ha respekt nok til å bare be om begrunnelse hvis vi faktisk har tenkt å lære noe av den.

Jeg er enig med Olaussen i at vi godt kan legge idéen om automatisk begrunnelse død. Jeg er også enig i at sensorveiledninger og løysingsforslag er nyttige og viktige. Og om disse er godt utforma, så kan det godt få føre til at færre ønsker og trenger begrunnelse. Men at ei løysing er ei anna enn den i løysingsforslaget, betyr jo ikke automatisk at den er feil, og noen ganger er det fryktelig nyttig med litt hjelp til å se hvorfor den var det likevel – eller hvorfor den ikke var det. Jeg kan til og med være med på at gode løysingsforslag bør gjøre automatisk begrunnelse unødvendig, men er det et godt argument mot at begrunnelser også kan og bør legge til rette for læring?

Til slutt, også retta til Olaussen, vil jeg berømme måten han forklarer at han gir begrunnelser på. Å få muntlig begrunnelse etter at man har satt seg inn i løysingsforslaget og hvordan ens egen besvarelse samsvarer med dette høres nydelig ut – og mye bedre enn en automatisk skriftlig begrunnelse. Det høres ut som ei løysing som langt på vei ivaretar min tanke om at merarbeidet med begrunnelse gjerne kan begrenses til de studentene som faktisk er villige til å legge ned en ekstra innsats sjøl. I tillegg gir det jo studenten mulighet til å stille oppklarende spørsmål. Det eneste problemet er at det høres ut som ei heilt ypperlig mulighet til å lære litt ekstra, og det ønsker vel ikke Olaussen.